Olsokstevnevideoen

Advertisements

Olsok

Sidan Gulatingslova på 900-talet hadde vi som tradisjon her i landet at «Kristus er den fremste i lovene våre». Under den kulturen låg tanken om at samfunnet er ei ordning oppretta av Gud til beste for folket. Difor må Kristi vilje gjelde i samfunnet. Idag skurrar slik tale i mange øyre.

Opplysningstida bygde på at samfunnet ikkje er ei gudsordning, men ei kontrakt mellom menneska som bur der. Kontrakta er det opp til oss å utforme etter beste skjøn. Det la grunnlaget for eit sedskifte med nye verdi-målestokkar: Ny verdi for mennesket, ny målestokk for framgang, ny rangordning i samfunnet, ny verdisetjing av arbeid og tid, ny forståing av privat og offentleg, nye syn på kjønnsroller, for å nemne litt.

Heilag-Olav var største symbolberaren for den gamle kristne kulturen. På Stiklestad vart han martyr for den Kvite-krist han kjempa for.

I vår tid har mange reagert med angst når dei siste kristne formålsparagrafane er blitt fjerna. Ekteskapslova kutta banda til det klassiske kristne ekteskapssynet. Og botnen vart teken ut av den kristne grunnlova. Er vi her vitne til det siste store åtaket på det kristne samfunnet?

Både samfunnet og Stortinget har i vår tid plukka fruktene av det moderne sed-skiftet. Når det ikkje lenger inngår i samfunns-kontrakta at skuleborn skal oppsedast i kristen tru, er det meiningslaust med kristen skule-formålsparagraf. Når folk rundt kjøkkenborda ikkje lenger faldar hendene og set si lit til himmelen, vil det snart verke hult med ein nasjonalsong om at «norske mann i hus og hytte« skal takke Gud. Og berre vent, når folket ikkje lenger ynskjer Kvite-krist sitt verdisett, vert det  heller ikkje meining i å heise flagget med krossmerket.

Vi ynskjer ikkje at samfunnet skal styrast av eit sjia-presteskap. Vår oppgåve er å vitne om og leve etter den openberra Gudsviljen. Det samfunnet som vel menneskefornuft framfor Guds fornuft, må sjøl ta ansvaret for sine val. Det er ikkje vår oppgåve å tvinge nokon.

Vi har fått Heilag-Olav og Kvite-krist som førebilete. I det lyset feirar vi olsok. Om jorda skal bli den ‘himlajorden’ ho er tenkt til å vere, må vi øvast i  Jesu perspektiv. Som Jesus, så Heilag-Olav, så vi.

Olsokstemne og Olavsteinen

Om få dagar reiser mange medlemmer av Den nordisk-katolske kyrkja til Trondheim, der både Olavsdagane og vårt eige Olsok-stemne finn stad. (Sjå program her).

Dei som har tenkt å få med seg Spelet om Heilag Olav på Stikelestad (90 km nord for Trondheim) kan kanskje vurdera å ta turen innom Stikelestad kyrkje i same slengen. Der er nemleg ein av Noregs få gjenverande relikviar frå katolsk tid bevart – steinen ein meiner Heilag Olav døydde over – og som sidan har vore rekna for å vera undergjerande.

Som Vårt Land nyleg fortalde om, er det også mange personar i dag som har opplevd mirakuløs lækjedom ved å ta på steinen. Placebo-effekt? spør Journalisten, og får svar frå teologen Idar Kjølsvik: «Jeg tror også det kan være placeboeffekten, men det er ikke negativt. Det viktige er at folk som har slike positive opplevelser skal få lov til å ha det. Vi kan ikke si at dette ikke er bra for dem. Det mener jeg om bruken av alle andre relikvier i bruk rundt om i verden, om det så bare er placeboeffekten som skaper disse opplevelsene.»

Les elles meir om steinen her.

Dorotheus´ ord til karrieremenneske

Det er sommar og Dagens Næringsliv melder om at det er høgsesong for å tenkja gjennom karriere og yrkesliv. Ein får jobben litt på avstand, og det kan vera lett å falla i tankar som: Er det dette eg vil bruka resten av livet mitt på? Det kan vera viktig nok å avklara – for kristne må jobben til dømes ikkje kollidera med samvitet. (I Oldkyrkja var dette jamvel fast praksis at visse yrke ikkje let seg kombinera med kristent liv). Men i tillegg til det, har ørkenfaderen Dorotheus av Gaza (500-talet) noko viktig å seia oss når det gjeld arbeidslivet, om ein så er kjøpmann, bonde eller sjukepleiar.

Siste nummer av Strek presenterer for første gong på norsk nokre gullkorn frå abbeden, som blir rekna for heilag både i aust og vest. Per Rönnegård, som har teke doktorgraden i teologi rundt ørkenfedranes bruk av Bibelen, skriv om St. Dorotheus sitt syn på det å arbeida. Eit sentralt poeng er at same kva ein gjer eller blir sett til å gjera, må ein ta vare på sinnelaget sitt. (Jf. Ordspr. 4,23: Ta vare på hjartet framfor alt, for livet går ut frå det.)

«I alt man gjør: den gode, indre holdningen. Hans tanker står i krass kontrast til de verdiene som vi ofte styres av i dag: Vi skal være så effektive og produktive at hovedsaken blir å få tingene gjort, ikke hva de gjør med oss og med andre. Dorotheus mener det er motsatt, og poengterer det på en tilspisset, matematisk måte:

«Når dere gjør noe, og hvis dere vil gjøre det fullkomment og fullstendig, må dere anstrenge dere i utførelsen, noe som utgjør en åttedel. Dere må også bevare deres eget sinnelag, som tilsvarer sju åttedeler. Hvis det man utfører, fører til at man blir dratt med av saken i en slik grad at man bryter et bud og skader seg selv eller påfører andre skade, er det ikke bra; man mister jo sju åttedeler for å beholde én.

Når dere ser at noen handler slik, har han ikke en rett forståelse av arbeidet han utfører. For enten er han ærekjær, eller så er det for å å ville være andre til lags når han trassig driver på og plager seg selv og sin neste, for å siden å få høre om seg selv at ingen kunne ha gjort det bedre. Oi, oi, oi! Hvilket heltemot! Nei, brødre, dette er ingen vinning, det er rent tap, helt ødeleggende. Ja, for min del vil jeg si det slik: Hvis jeg sender noen av dere ut på et oppdrag, og han havner i en krangel eller noe annet skadelig, så la ham avbryte oppdraget. For dere skal aldri skade dere selv eller noen annen. La heller oppdraget ligge – for alt i verden!

(…) For som jeg har sagt tusen ganger, er det bedre at oppdraget løses slik behovene i situasjonen krever, enn at det gjennom deres stahet og selvhevdelse går slik går slik dere selv ønsker, og dermed mister de sju åttedelene – også i de tilfellene der det virker fornuftig å jage på og presse hverandre. Utgangspunktet er at vi arbeider fordi det er til nytte for oss. Men hvilken nytte har vi av det om vi ikke er ydmyke mot hverandre? Vi skaper tvert imot uro og gjør det trangt for hverandre. Dere vet også hva noen sier Ørkenfedrenes tankespråk: «Fra vår neste kommer livet og fra vår neste kommer døden.»

Dorotheus har ei eiga evne til å treffa moderne menneske med bodskapen sin. Han har vore klosterpensum både hjå katolske og ortodokse munkar i hundreår. Dorotheus av Gaza er også den første som siterer den definitive ørkenklassikaren «Ørkenfedrenes tankespråk» (Apophtegmata Patrum) frå 300-talet.

Øystein Lid

Ny katolsk blogg

Ragnhild Dette er sannsynlegvis eit like godt tidspunkt som noko å tipsa lesarane om den nystarta katolske bloggen «Sta. Sunniva av Selja»: Kateket i St. Paul menighet i Bergen, Ragnhild Helena Aadland Høen, kallar bloggen sin «en blogg om katolsk tro – levende, helt alminnelig kristen tro». I innlegget «Drømmen som hendte» presenterer ho oss for eit flott dikt skrive av Alf A. Sæther, samt ei oppleving av ei usynleg hand som teikna krossteiknet over panna hennar.

Spørsmålet om pavens overhøyhet


Patriarken saman med gamlepaven, Johannes Paul II. Foto: Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel

Siste utgåva av det fortreffelege bladet STREK har eit eksklusivt intervju med dei ortodokse kyrkjene sitt overhovud, den allheilage økumeniske patriarken Bartholomeus. Det er verd å lesa i sin heilskap, men her kjem ein smakebit frå det som handlar om dei pågåande samtalane mellom pavestolen og patriarkatet. Det er gått 960 år sidan austkyrkja og vestkyrkja skilde lag, og likevel har patriarken von om full gjenforeining:

«Klimaet i dialogen mellom pavestolen og oss er godt. Det bes og arbeides – iherdig – fra begge sider. Og vi nedkaller veiledning fra oven. Vi er på vei mot full gjenforening. (…) Vi har kommet så langt at vi nå kan diskutere en av nøkkelhindringene – spørsmålet om pavens overhøyhet. Mange påstår at det bare er formalia, eller av ren akademisk interesse. Men det handler om kirkens natur. Det er et substansielt spørsmål. Og atmosfæren er god. Vi lærer hverandre bedre å kjenne. Vi er på vei mot full gjenforening.
– I din levetid? (patriarken er 72 år)
– Å, nei. Du vet, sånt skjer ikke på noen få år. Bare Gud vet når. Men når det skjer…
Han lar ordene henge. Et smil gløtter frem i munnvikene. – Ja, det blir en stor, stor glede.»

Øystein Lid