Think twice! Om forholdet mellom naturvitenskap og religion …

 

For all del: Religionskritiske vitenskapsmenn skal ikke anklages for at de leser religiøse skrifter på samme måte som mange troende – som en slags populærvitenskapelig avisartikkel fra det hinsidige. Svært mange kristne, jødiske og muslimske strømninger har i sin religiøse praksis et uklart åpenbaringsbegrep. Mange i begge leirer, i både vitenskap og religion, er seg lite bevisste at religiøs og vitenskapelig språkbruk skiller seg grunnleggende fra hverandre. Men så lenge man anser religiøs og vitenskapelig måte å artikulere verden på for å ligge på samme plan, er kollisjonen uunngåelig, og religionskritikere som f.eks. evolusjonsbiologen Richard Dawkins har sitt på det tørre, i hvert fall for tenkende mennesker. Verden ble ikke skapt på 7 dager og Adam ikke formet av en leirklump. Likevel gjør naturvitenskapen to tunge metodiske feil dersom den tilbakeviser Guds ekstistens på basis av tekster som f.eks. bibelen. Religion og vitenskap står riktig nok under samme sannhetskrav ? men måten å uttrykke og etterprøve sannhet på er vidt forskjellig:

 

1.Vitenskapens språk må brukes dekkende, siden den søker å beskrive virkeligheten innenfor verden. Religiøst språk kan aldri brukes dekkende, men utelukkende påpekende, fordi det omtaler en virkelighet utenfor verden. Det er legitimt og nødvendig å bruke språk på denne måten. Vi kan trekke en parallell til poesien. Poetisk språk handler selvsagt også om realitet, men om realitet som ligger «bak ordene», realitet som ikke er objektiv, men likefullt unektelig til stede for dikter og leser. På samme måte taler religiøst språk åpenbarende om det som alltid forblir skjult, men som milliarder av mennesker opp gjennom historien har ant eksistensen av, har forholdt seg til og på svært forskjellige måter satt ord på.

 

2. Også måten å etterprøve sannhet på er vidt forskjellig. Følgende parallell viser dette: Noen sier til meg «Jeg elsker deg». Setningen stiller nøyaktig samme sannhetskrav som setningen «jorda er rund». Men kun den ene av de to setningene kan bevises, den andre setnings sannhet må jeg erfare ? og dette er kun mulig dersom jeg «forlater meg», stoler på setningen, tror på den. På samme vis kan religiøse setningers sannhet som for eksempel «Gud er god» kun erfares – ved tro! Likefullt er utsagnet like sant for den som har erfart dette som utsagnet at «jorda er rund». Dette er det med vitenskapelige metoder verken mulig å betvile eller å bevise.

 

De to andre argumentene viser at naturvitenskapen nettopp på grunn av sine strenge beviskrav aldri vil være i stand til å beskrive verden fullstendig. Det finnes virkeligheter som unndrar seg vitenskapelig betraktning, men som likefullt er reelt eksisterende. Dette må en vitenskapsmann ta høyde for. Å si at Gud ikke finnes, er av de nevnte grunner rett og slett uvitenskapelig.  

Reformasjon startar med folket

 

Det er sjeldan ein nasjon blir forvandla gjennom politikk, og ingen kristne politikarar har i moderne tid gjort samfunnet meir moralsk og etisk. I beste fall har dei bremsa og utsett ugudleggjeringa for deretter å gje etter for presset og kompromisset. Grunnen er at politikken er eit resultat av den allereie rådande moralen i samfunnet. Difor blir det slitsamt og nyttelaust å kjempe på politikkens tindar. Vi må starte med folket, for stort sett kjem all reformasjon nedanfrå og går oppover i hierarkia. Når folket går ned på kne, vender om og finn tilbake til løynkammera, blir det vekking. Andrew Wommack seier i ei av talene sine at: «If the man is bad, the government cannot be good. If the man is good, the government will not be bad». Dette er eit tankekors som burde sende alle oss som ønskjer samfunnsendringar ut av korridorane og tilbake til bønn og diakoni.

 

Jesus Kristus har gjort det enkelt for oss. Han sa rett ut at; «be, så skal de få … for kvar den som bed, han får». Hadde han vandra rundt på jorda i dag, hadde vi nok tvinga han til å dementere orda sine og korrigert dei til; «grip makta, forvandl verda»! Det hadde vore lettare for oss og mindre keisamt enn å be, men neppe meir effektfullt. Trygve Bjerkreim seier at «det er makt i de foldede hender». Dette er sanning som det postmoderne mennesket har forkasta, men som 2000 år med historie vitnar om. Maria Stuart, skots dronning på 1500-talet, sa at ho frykta bønnene til John Knox meir enn all verdas militærmakt, og i songen «Weapon Of Prayer» går første verset slik: «In that land across the sea there’s a job for you and me. Though our presence there may not be found, we must stay standing there on the battle lines and pray. We must never lay our weapons down».

Hagen, slangen og treet

  

Gartnaren sine våronn-signal handlar gjerne om hage, slange og tre. Og dei same teikna samlar i seg den kristne trua på sigeren over døden.

 

Synd er alvorleg, for hennar følgje er døden. Sidan opprøret mot Gud i Paradis-hagen, har menneske vore døden sine tenarar. Den raude tråden i Guds handlingar frå krubba i Betlehem til krossen i Jerusalem handlar om det same.

 

I forteljinga om Paradiset og i forteljinga om Jesus går tre bilete att som set desse i samanheng: hagen, slangen og treet.

 

Hagen er verda Gud gav mennesket til heim som kunne verje og livnære det. Så lenge mennesket anerkjenner hagen som Guds gåve, vil det bygge, dyrke, plante og ta vare på som gode gartnarar.

 

Slangen var symbolet for samtidsgudane som freista Israel til å byte ut pakta med Gud. Dei seier: Kvifor halde på den fjerne og usynlege guden som har lite å by og så mykje å krevje, når de kan få av oss verkeleg ekstase og kunnskap som gjer udøyeleg? «No såg kvinna at treet var godt å eta av, og ho tykte det var ein hugnad for augo – eit framifrå tre, sidan det kunne gjera ein klok.» (1. Mos 3:6).

 

Freistingar startar ikkje med at ein fornektar Gud, men med fornuftig søking etter visdom som gir makt til å bli sin eigen herre. Dette er Satans triks. Dei fruktene voks på treet midt i hagen.

 

I forteljinga om Jesus (2. Fil 2:5-11) opptrer også hagen, slangen og treet, men i motsett rekkefølgje. Jesus Kristus går same vegen som Adam, men i motsett retning. Adam ville erobre himmelen og overta for Gud. Jesus Kristus gav avkall på det himmelske og startar eit liv under dei levevilkåra Adam skapte seg i øydemarka austafor Eden, der mennesket må slite og likevel døy. Den nye Adam snur historia, avslører Satans triks og bryt den makta synda har i døden. Han blir motstykket til slangen i hagen.

 

Slangen kom med treet som representerte grensene: Ikkje et! På treet viser den nye Adam det den første Adam ikkje viste: Lydnaden til å underordne seg Gud. Treet vart staden som gjenomrettar det evige livet når Jesus strekkjer ut armane sine på krossen.

 

Kristus er slangen sitt motstykke. Krossen er treet sit motbilete. Frå dette treet kjem den frukta som gir mennesket det evige livet: Den lekamen og det blodet som spring fram frå krossen og som vert rekt oss i evkaristien, i kvart nattverdmåltid.

Konflikt og samvirke

 

Kjære Roy-Olav og fr. Johannes!

 

Jeg verdsetter de kritiske spørsmålene fra dere, men sitter igjen med et inntrykk av at dere kan ha tolket mitt innlegg som en slags støtteerklæring til Kristelig Folkeparti! Det er i så fall langt fra mitt anliggende. Det var ikke min hensikt å støtte tanken om at det kan etableres et kristent samfunn, men å fremholde at det gis kristne anliggender i samfunnslivet. Noen av disse gjelder viktige etiske spørsmål; andre angår religionsfrihetens vilkår. 

 

Innvendingene som dere reiser, er altså høyst legitime i møtet med drømmen om at vi kan skape et kristent samfunn i den falne verden. Som kristne skal vi ikke tilstrebe å redde verden fra det onde med et politisk program. Erfaringen viser at forsøk på å opprette et Guds Rike på jorden har endt i en eller annen form for totalitært helvete. Også terroren i Calvins Génève tjener til skrekk og advarsel.

 

Som kristne må vi ikke fordunkle at seieren over det onde ble vunnet på Kristi kors og fullbyrdes på Dommens dag. I ventetiden må vi ikke tro at håpet om et fremtidig Guds rike skulle gjøre statsmakten overflødig. De styrende inngår på sin måte i Guds plan (Rom 13:1ff). Følgelig ber de kristne for konger og alle i høy stilling (1 Tim 2:3f).

 

Som kristne i dag er det vår oppgave å vise omsorg for alle mennesker i en fallen verden, ved å fremelske alt som er godt i menneskelivet, slik Paulus formaner: ”For øvrig brødre: Alt som er sant, alt som er edelt og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det!” (Fil 4:8) Ved vårt eksempel skal vi vinne den sekulære kulturs respekt, slik apostelen Peter skriver om de kristnes liv i verden: ”Lev rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer. ” (1 Peter 2:12)

 

Spørsmålet om hvordan de kristne skal forholde seg til samtidskulturen er et tilbakevendende tema i Oldkirken, ikke minst under forfølgelsene. Det klassiske svaret var at vi ikke skal flykte fra samfunnet, men tjene det ved vår annerledeshet. Parolen er gitt i brevet til Diognet, hvor vi leser: «Hva sjelen er for legemet, det er de kristne i verden.» (6:1)

 

Forøvrig er de kristnes forhold til den verdslige statsmakt hovedproblematikken i Augustins verk «Om Guds stad». Hans tanker om samvirket mellom kirke og stat skulle komme til å tjene som inspirasjon til den kristne middelalderkulturen. Det postkristne samfunn som vi ser stige frem i dagens Europa, gjør Augustins modell aktuell på nytt.

Kulturkamp

 

I det postmoderne samfunn er kulturspørsmål blitt den store utfordringen for oss kristne. Det som på sekstitallet begynte som et narsissistisk studentopprør, fremstår etter femti år som et radikalt kulturskifte med store religiøse konsekvenser. Ser vi bort fra innvandringen, domineres det religiøse liv i dagens vesteuropeiske samfunn av New Age i ulike avskygninger. Religion er blitt en del av den postmoderne lykke- og opplevelsesjakt. Vi må bare konstatere at kristendommen har liten innflytelse over samfunnsutviklingen.

 

Situasjonen blir ikke bedre ved at den kulturelle endring skjer parallelt med oppløsning av nasjonalstaten. Heller ikke kulturarven makter å hevde sin rett som annet enn nostalgisk underholdning. Videre inviterer den løpende teknologiske revolusjon oss til å tenke at alt skal måles mot det dagsaktuelle og fremtidsrettede.

 

I historieløsheten erstattes den etiske tenking av en rettighetsetikk basert på overnasjonale avtaler. Initiativet til rettighetene synes å stamme fra pressgrupper med politisk makt og kontroll over media. De anliggender som opphøyes til rettigheter, tydeliggjør til enhver tid hva som er politisk korrekt. Det siste i så måte er homoseksuelles rett til å inngå ekteskap. Det neste ser ut til å bli innskrenkning av ytringsfriheten for å sikre islam mot kritikk.

 

Som kristne kan vi beklage utviklingen, men vi må innse at kulturskiftet ikke lar seg reversere. I stedet for å drømme om de gode gamle dager må vi besinne oss på hvordan vi skal leve under de nye betingelsene, slik at vi hverken taper vår egenart eller mister muligheten til å gjøre oss gjeldende i samfunnslivet.

 

Spørsmålet blir da: Hva kan vi som kristne forvente av det sekulære samfunn? Det umiddelbare krav er at de styrende må ta oss på alvor. Vår protest mot den nye ekteskapsloven ble møtt med øredøvende taushet. I oppbygningen av en ny rasjonell samfunnsorden synes politikere og teknokrater å anse religion som et forkludrende problem. At maktens mandariner opptrer så nedlatende, skyldes vel at hverken kultureliten eller politikerne kan forestille seg at det gis en normativ sannhet. Sannheten om samfunnet gir seg alene som frukt av den demokratiske prosedyre, slik Rousseau lærte.

 

Oppgaven blir da å gjøre gjeldende at demokratiet har sine begrensinger. Man behøver ikke å være kristen for å innse at det gis etiske imperativ som ikke går opp i politiske kategorier. Dernest er det vår oppgave som kristne å holde frem ”sannheten slik den er i Jesus”. (Ef 4:21) For at vårt vitnesbyrd skal tas på alvor, må vi opptre på en måte som avtvinger respekt ikke bare gjennom vår livsførsel, men også ved viljen til å føre en redelig dialog med den nye sekulære kultur. (1 Pet 3:15f)

 

Til denne selvbesinnelse hører også at vi reiser spørsmålet om hvorfor det gikk så galt. Tafattheten i forhold til den nye ekteskapsloven er kun et symptom på hvordan mange kristne miljøer har lukket øynene for alvoret i kulturkampen. Et vekterrop er sannelig på sin plass.