Bilbruk og teologi

Dette skal ikke være noe politisk innlegg for eller imot privatbilismen, slik det av overskriften nok ser ut til å skulle være. For om intensjonene med å føre miljødebatten inn i teologien er aldri så gode så gjør kirken lurt i å legge vekt på evangeliet om Jesus Kristus isteden for å ytre seg i kvasivitenskaplige formuleringer. For uansett hvor mye som er «unormalt» med miljø og vær nå for tiden, så finnes det også noe som er befriende «helt normalt» og noe som er som det alltid har vært; nemlig menneskets forhold til Gud.

For bilentusiastene finnes uttrykket «å stå seg ihjel». Dette brukes gjerne hvis man har en bil stående for lenge uten å brukes. Bilens mekanikk forringes når den ikke brukes jevnlig. I en artikkel i et bilblad jeg leste, ble dette fenomenet nokså treffende kalt «materiens innebygde jævelskap». Selv om naturen og materien i utgangspunktet er god, finnes det krefter – «makter og myndigheter» – som trekker det skapte mot destruksjon og kaos.

Dette må vi som kristne ta lærdom av. Vårt åndsliv kan også «stå seg ihjel». Den åndelige utvikling går ikke av seg selv, troen må «brukes» jevnlig. Det vil si å praktisere liturgien i fellesskapet og den daglige bønn og leve Kristuslivet ut i alle sammenhenger. Hvis ikke vil «materiens innebygde jævelskap» – eller gamle Adam om du vil – destruere troen og tilliten til Gud. Å forkynne dette bør være Kirkens hovedoppgave.

Advertisements

Ancient Faith Radio

Ancient Faith Radio er kanskje den sida på internett eg er oftast innom. Det er ei sann kjelde til kristen fornying og fordjuping med røter i den ortodokse tradisjonen. Der ligg podcastar (som i dette tilfellet består av talar, føredrag, og ulike formar for høgtlesing) gratis tilgjengelege for nedlasting for alle med internettilkopling og engelsk-kunnskapar. Fortalt forståeleg og engasjerande for vanlige folk. Det er mange som har funne vegen til den ortodokse trua gjennom radio-kanalen, og eg reknar meg blant desse.

Ei viktig side av radio-programma som vert publisert her er at dei tek opp spørsmål som mange har i møte med den ortodokse trua etter sjølv å ha vakse opp med eit protestantisk tankesett. Ein av podcastane (det er 43 podcastar samanlagt), «At the intersection of east and west», er såleis spesifikt retta mot søkjande og undrande. Michael Hyatt som er diakon i Den ortodokse kyrkja, tek opp tema som «sola scriptura», dei økumeniske konsila, kva me trur om jomfru Maria, faste, med meir. Sist ute har han eit interessant intervju med radioens grunnleggjar, John Maddex, om hans motvillige veg til den ortodokse trua.

Andre podcastarar som eg kan varmt tilrå er:

Matthew Gallatin sin Pilgrims from Paradise. Særleg hans serie «Sola Scriptura And Philosophical Christianity» i 25 delar gjorde sterkt inntrykk på meg (tek til her). Spesielt episode 22, der han fortalde om si fortid som pastor i ein karismatisk kyrkjelyd. Sidan eg også er tidlegare karismatikar talte det mykje til meg.

Dr. Bradley Nassif sin Simply Orthodox, er dessverre nedlagt no, men ei rekkje eldre podcastar ligg ute. Nassif er kanskje den fremste talsmannen for dialog mellom ortodokse og evangelikale. Han vaks sjølv opp som nominell ortodoks kristen, men vart ikkje «vekt» (som oss indremisjonsfolk seier) før evangelikale kristne tok kontakt med han i ungdomstida. Podcast-serien Åndelegheit frå ørkenen for byfolk kan særleg tilrådast.

Fr. Peter Alban Heers er amerikansk konvertitt og prest i Tessalonika, Hellas, og leverer jamleg refleksjonar om ortodoks spiritualitet frå sin opphaldsstad ikkje langt frå Athos.

I podcasten Speaking of Books får ein bokmeldingar av ortodokse bøker.

Fr. Stephen Freeman sin podcast Glory to God, der han leverer djupe refleksjonar i korte føredrag. Freeman driv også ein av dei mest besøkte ortodokse bloggane på internett: fatherstephen.wordpress.com. Eg har fått løyve til å omsetja det han skriv på bloggen sin til norsk, men har ikkje kome så langt enno.

Det har eg derimot gjort med ein episode av Dr. theol. Peter Boutneff sin podcast Sweeter Than Honey, som eg tykte sa så mykje fornuftig om evangelisering:

Kristen apologetikk gjeld også, kanskje meir presserande, til dei som ikkje er i kyrkja i det heile. Det store fleirtalet av folk me møter vil vera dei som ikkje er dedikert til Den ortodokse kyrkja eller noko kyrkje. Dei vil ikkje ein gong ha tenkt tanken. (…) Me må starta der folk er, sjølv om målet alltid er å få folk til å tenkja ting i gjennom på nytt. Så før me skal prøva å få folk til å tenkja på eit teologisk konsept, kanskje det er bra å rettleia dei til å tenkja på kva det vil seia å vera skapt i Guds bilete. Før me introduserer dei til konseptet om den treeinige Gud, få dei til å vurdera muligheiten for at Gud faktisk finst. Og før dei skal akseptera Kristus, slik han vart forklart av kyrkjekonsila, kvifor ikkje forkynna Kristus krossfesta, og kva det kan bety for nokon i deira liv, når dei tenkjer på sitt eige liv, sin eigen død, si eiga liding.

Heile teksten kan lesast her. Elles finst ei oversikt over samtlege podcastar på denne sida.

Teologiens formål

Tilspisset kan man si at avisenes debattsider i dagens kulturklima fremstår som teologiens viktigste forum. Her drøftes store og små spørsmål i kamp om den kirkelige opinion. Problemet med dette er både debattformen og relevanskravet. Problemstillingene som reises, springer ofte ut av et ønske om å fornye kirkelivet på basis av det dagsaktuelle og fremtidsrettede. Historieløsheten fratar refleksjonen kontinuitet og konstans. Dermed mister den teologiske refleksjon sin normative kraft. Strømmen av innlegg og motinnlegg ender som regel med at du har ditt syn og jeg har mitt, og så får vi være enige om å være uenig.

Dette uavklarte leder til at teologien mister sitt kateketiske formål. Teologiens grunnleggende oppgave er å tjene menigheten i undervisningen om den troens innhold og konsekvenser. I dagens situasjon kan det virke som om mange akademiske teologer finner selve tanken om en forpliktende læreoverlevering irrelevant. Istedet får teologien til oppgave å tjene som premissleverandør for en rekke gode saker i tiden.

Denne utvikling er ikke tilfeldig, men avspeiler et fundamentalt skifte i forståelsen av hva kristendommen skal tjene til. Helt siden opplysningstiden har religionens sannhet blitt forstått som en funksjon av dens sosiale nytte. Rousseaus såkalte ”sivilreligion” hadde til oppgave å styrke samfunnsånden ved å knytte individene sammen i en høyere enhet. Åpenbaringstanken måtte samtidig avvises fordi den knytter befolkningen til en høyere autoritet enn statsmaktens. På samme måte mente Kant at ”Gud” kun er en annet navn på den moralske lovs hellighet. Jesus inngår i Kants fornuftsreligion som et vitne om hva som er god moral, men hans hjelp er egentlig unødvendig, ettersom fornuften på egenhånd kan fortelle oss hva som er rett.

To hundre år senere ble Jesus gjort en forløper for vår tids store profeter. Rundt 1980 begynte det å dukke om bøker med titler som A Marxist Reading of St Luke eller A Freudian Reading of St John. I dag ser vi hvordan denne antroposentriske lesemåte av Bibelens budskap har resultert dels i en frigjøringsteologi til politisk bruk og dels en terapeutisk teologi til hjelp for individbasert frigjøring. Kort sagt: Evangeliet verves i den gode saks tjeneste.

Denne reduksjon av kristentroen til dennesidig antropologi fører til en forkrøpling av kristen teologi. Teologien ikke har til oppgave å underbygge samtidskulturens løpende forestillinger og anliggender. Teologiens formål er å vitne om en annerledes virkelighet, den som ble gitt i Kristi død og oppstandelse. Betydningen av disse frelsende hendelser er teologiens subjekt, og teologen reflekterer over dem i forventning om Kristi gjenkomst i herlighet. Slik har teologisk tenkning evangeliet som sin målestokk.

Teologisk skivebom med sidestykker?

Så til de grader! Fr. Ottar Mikael Myrseths ord fra 2. søndag etter påske angående den såkalte tomas-perikopen er ganske representative for vide kristne kretser, uansett konfesjon. Jeg vil derfor presisere at det følgende angrep på ingen måte er myntet på ham personlig. Men teologisk kunne vi ikke vært mer uenige. Det er på høy tid med en offentlig debatt, og vi trenger klare ord, ikke ulne.

For det første: Skill begrepene! Ikke juks og gjør en tviler retorisk om til skeptiker! Tvilen er ikke det motsatte av troen, men troens bror. Akkurat som den troende, håper nemlig den tvilende at et budskap måtte være sant. Men en tviler finner de samme grunnene utilstrekkelige som en troende finner tilstrekkelige, nettopp fordi budskapet bekreftes ved tegn og ikke bevis! Sin holdning kan derfor den ene ikke klandres, den andre ikke berømmes for.

For det andre: Skill begrepene! Ikke juks og gjør tegn retorisk om til bevis. Tegn er tegn, åpne for tolkninger, så åpne at det blant de kristne selv eksisterer utallige kirkesamfunn i dag. Da må vel andre få lov til å holde seg helt eller delvis utenfor, med tilstrekkelig rimelige grunner? Verken skriften eller liturgien er entydige. Kirkens budskap er for mange for godt til å være sant! Det er på høy tid at kirken forstår det og møter verden med ydmykhet.

For det tredje: Skill begrepene! Tro og tro er ikke det samme! Tro betyr både å anta noe med mer eller mindre gode grunner, og/eller å ha tillit til noen. Den ene troen kan prinsipielt motbevises som feil, den andre ikke. Hvilken tro handlet det for Jesus om, tro? Kirkens forkynnelse av tro kan ikke være annerledes enn Jesu egen måte å tro på. Hans tro var å gi seg hen, å overlate seg totalt til ham han kalte ”Abba” – ”Pappa”. Det er derfor han overhodet ble synlig for oss som Guds sønn, ikke fordi han kanskje kunne gå gjennom vegger. Meningen med tomas-perikopen er ikke å vise at naturlovene nok en gang er satt ut av kraft når det gjelder Jesus, men å identifisere den påstått oppstandne som den korsfestede: ”Det tror jeg ikke før eg får se naglemerket …”. Hadde den oppstandne ikke vært den korsfestede, hadde han ikke fortjent troen, tilliten: ”Min Herre og min Gud”. Og så lar Johannes Jesus si de berømte ordene: ”Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og enda tror.” Det kunne også stått: ”Fordi du nå har sett meg, har du tillit. Salige er de som ikke ser og som har tillit likevel”. Hele teksten handler om en tidløs, enkel, men utrolig viktig sannhet som det er helt meningsløs å ikke tro på.

For man kan ikke tro noe som går mot fornuften. Nettopp det sier tomas-perikopen. Man kan kun tro det som overgår fornuften. Også det sier tomas-perikopen. Og hva er det som overgår fornuften? Kjærlighet og tillit overgår fornuften, alltid! Må jeg overlate meg til mennesker på nettopp dette viset for å kunne være menneske, hvor mye mer menneske blir jeg da dersom jeg overlater meg til Gud? Det er det Jesus forkynte, det er det kirken må forkynne, det er det verden må skjønne. Distinksjonen mellom tro og tro er det på høy tid at kirkens menn og kvinner gjør, og innlemmer i sin verktøykasse.

Å være «fordømt til historien».

Vi er alle en del av Historien. Våre liv og våre utsagn er underlagt historiske betingelser. Mange filosofer og teologer har forsøkt å løsrive sin tenkning fra historien, ved å opphøye tenkningen til å være selvstendig, fremtidsrettet og uavhengig. Det paradoksale er at også disse – Rousseau, Descart, Kant m.fl. – har blitt en del av historien. I vår tid anser vi disse å være svært karakteristiske i forhold av den tidsepoke de var en del av.

I lys av en erkjennelse av at det som anses som «sant» i denne verden er tidsbestemt og underlagt historiske og kulturelle betingelser må vi spørre hva dette betyr for de teologiske sannheter. Er også teologien underlagt en slik «kulturell relativisme»?

Flere av nåtidens filosofer har påpekt at selve spørsmålsstillingen om «kulturell relativisme» er både selvrefererende og inkonsistent. Det er nemlig grunnlagt på en påstand om at «alle påstander om hva som er sant er underlagt historiske og kulturelle betingelser» – Det er som dansken som påstår at alle dansker er lyver. Ateisten og filosofen Bertrand Russel hevdet på denne bakgrunn at den som skal definere en sak må stå på utsiden av den sak han skal definere. Dette er selvfølgelig logisk umulig så lenge man ikke vet hva som er utenfor og innenfor den sak man skal definere , før man har definert. Man kan ikke stille seg på utsiden av den «verden» man er en del av. Denne type kulturell relativisme, applisert på teologi, er derfor selv- destruktiv. Vi kan ikke la ateister og sekularister definere vår tro, fordi man aldri kan se «selve saken» i teologien uten først å tro.

Hvordan er det da mulig at teologien ikke er underlagt den relativisme som alle historiske og kulturelle ytringer er underlagt? Teologien består i at Sannheten ikke er av denne verden, men kom utenifra til oss. Jesus er Sannheten, og brøt gjennom alle historiske betingelser samtidig som Han har gjort seg selv til en del av den menneskelige historien. Den kristne sannhet er derfor både historisk og ikke- historisk på samme tid. Den er «i verden, men ikke av verden». Vi skal forkynne Guds rike inn i den historien vi er en del av, men Sannheten som er Jesus er aldri begrenset eller betinget av kultur eller historie. Så er det vår oppgave å gjøre Sannheten historisk tilgjengelig gjennom levd liv.