Sta. Sunniva kyrkjeblad for mai

Etter pilegrimsreisen til Roma høsten 2008 vil sangen «Eg er ein gjest i verda» ikke slippe taket. Jeg vet hvorfor. Vi var i katakombene utenfor byen. I etasje på etasje med underjordiske ganger gikk vi midt mellom gravene til de første kristne. En halv million skal ha blitt gravlagt her, mange av dem martyrer. Her på dette stedet, i små huler og rom, nær de helliges graver, feiret Romas første kristne messer. Det gjorde også vår lille pilegrimsflokk fra Norge.

Les meir av Ingrid Maria Gjertsen sin flotte tekst i Sta. Sunniva kyrkjeblad for mai. Last ned her!

Advertisements

Bortfall av det naturlige

Det bibelske gudsbilde gir seg uttrykk i forestillingen om at den Gud som er vår Skaper, også er historiens Herre. Det gies altså en gitt orden i tilværelsen. Ikke bare er skaperverket Guds gode gave til mennesket, men historiens gang ligger også i Guds hånd. Derved er det ingen uoverkommelig motsetning mellom det åndelige og det jordiske. Ordet er blitt kjød, idet Jesus – han som viser oss hvem Gud er – ble født av en kvinne. Hans oppstandelse fra de døde på påskemorgen bevitner sammenhengen mellom livet her i verden og den kommende verden, mellom skapelsens orden og frelsens orden (1 Kor 15:42ff).

Den nyere tids filosofi tok på ulike måter et oppgjør med tanken om at menneskets livsutfoldelse skulle være bundet til en gitt naturtilstand. Descartes anså at den verden som vi møter gjennom i sanseerfaringen er uten orden og sammenheng. Derfor må vi ta utgangspunkt i mennesket selv for å vinne viten. Gjennom vår evne til å trekke logiske slutninger kan vi pålegge sanseverdenen en fornuftens orden og derved fremstå som «naturens herre og mester». Hundre år senere hevdet Rousseau at mennesket kun har fornuften som ballast. Det er simpelthen menneskets natur å ikke ha en natur. Løsrevet fra biologiens begrensinger og arven fra fortiden kan mennesket derfor fritt utforme sin egen identitet og således skape et fremtidens lykkesamfunn. Rousseaus visjon ble videreført av Kant som gjorde gjeldende at menneskeheten, ved å bryte opp fra det naturlig gitte, kan søke sammen som et nytt fellesskap av fornuftsvesener. Det er denne tillit til fornuftens klargjørende evne som danner den ideologiske basis for fremskrittstanken i det moderne demokrati.

Det skulle imidlertid snart vise seg at det var lettere sagt enn gjort på fornuftens premisser å enes om hva som er det felles beste i samfunnslivet. Interessemotsetninger og saklig uenighet har hele tiden satt samholdet og samhørigheten på prøve. Voksende kriminalitet og sosial oppløsning vitner ikke om at menneskets adferd styres av fornuften alene. Samtidig har ønsket om å være «naturens herre og mester» ikke bare ført til forurensning, men også til kloning og surrogati, for å ta noen eksempler. Kort sagt, hvis respekten for naturens og livets egne grenser faller bort, må vi betale en dyr pris for viljen til å manipulere virkeligheten etter eget forgodtbefinnende.

Konsekvensen av opplysningsfilosofenes forestilling om den legemsløse fornuft ble tidlig uttrykt i malerkunsten. De to hovedretningene innen det abstrakte maleri viser på hver sin måte at kunstens tema kun er kunstnerens egen fantasi. Den subjektive sentimentale fremstilling av kunstnerens sinnstilstand i form av strukturløse farvesammensetninger har som motstykke kunstnerens upersonlige analyse av tilværelsen som som summen av usammenhengende ting. I begge tilfeller konstituerer bildet seg selv uten feste i «virkeligheten». Slik synliggjør det abstrakte maleri fornuftens fravær også i dagliglivets gjøremål. Mennesket er overlatt til «tilværelsens uutholdelige letthet».

I dagens kulturbilde fremstår det autonome menneske ikke som et «fornuftsvesen», men som en homeostase av drifter som utleves på basis av forestillingen om individets rett til selvutfoldelse. I praksis viser fornuften seg å være et lydig redskap også for en «begjærets logikk». Kravet om at mennesket ikke skal underordne seg noe utenfor mennesket selv, har til sist fratatt oss både det naturlige og det fornuftige som rettesnor for livsførselen. Løsrevet fra «det naturlige» overlates mennesket til det meningsløse og historieløse.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står på trykk torsdag 24. april, i biskopens faste kulturnotat-spalte i Dagen.

Jubileumsintervju

Førre helg blei festskriftet til ære for biskop Roald Nikolai Flemestads 70-årsdag overrakt jubilanten, og utgitt for ålmenta. Redaktøren for den nordisk-katolske bloggen måtte kansellera reisa pga. sjukdom, så noko fyldig referat blir dessverre umogleg. Dersom nokon har bilete/erfaringar å dela med oss må de gjerne gje meg ein lyd! Meir enn ei mager trøst er det at Dagen same helga hadde eit intervju med biskopen vår som går over tre sider:


Side 1 og 2

Side 3

Subdiakon Øystein J. Lid

Ny brosjyre: Nordisk-katolsk sommerleir 2013!

Programmet for vår eminente sommarleir begynnar å ta form! Last ned den flunkande nye brosjyren som inneheld det meste om leiren på Hermon Høyfjellssenter 9-11. august. Prisar, påmeldingsinformasjon og annan praktisk informasjon finn du der. Last ned brosjyra ved å klikka på biletet! PÅMELDINGSFRIST ER 25. MAI.

KLIKK PÅ BILDET

Me er avhengige av å ha eit visst tal påmelde for å få ha hotellet for oss sjølve, så det er berre å kryssa av 9. – 11. august i kalendaren. Og ta gjerne med vener og fjerne slektningar og andre nysgjerrige. Sommarleiren vår skal vera for alle, både vaksne, eldre, unge og born.

Subdiakon Øystein J. Lid

Hellige narrer!

«Vi er de uforstandige for Kristi skyld. Dere er de kloke kristne. Vi er svake, dere er sterke. Dere er ansett, vi er foraktet» (1. Kor. 4, 10)

Skal Kirken utvikle seg, bli mer folkelig, moderne, eller dreier vår tro seg om å holde fast og bevare? Pave Frans belyste spørsmålet i en preken 16. april, angående feiringen av jubileet for 2. vatikankonsil (min oversettelse): «Vi feirer dette jubileum, vi lager disse minnesmerkene, men vi bryr oss ikke; for vi vil visst ikke ha forandring! Og det er mer ved dette: Det finnes i kirken de som vil vende seg bakover. Dette kalles å være sta, dette kalles å temme Den hellige ånd, dette kalles å være idioter, trege av hjertet (fools and slow at hart).

Det å være gammel-katolsk troende betyr nettopp å vende seg bakover ved å være sta i å holde fast de eldgamle sannheter. Dermed fastholder vi den udelte uforanderlige tro. I Den nordisk-katolske kirke tror vi at St. Vincent fra Lerins formulerte en sannhet om hva det vil si å være katolsk troende: “Id teneamus, ubique, quod semper, quod ab omnibus creditum est, hoc est etenim proprieque catholicum” – (Kun det er sant katolsk som alle har trodd, alltid og alle vegne). Dette er nok for oss, vi trenger ingen forandring eller utvikling av Kirkens tro og ritualer. Det vi trenger er tydelige stemmer om å bevare og verne Kirkens mysterier uforandret av de mange moderne tankeretninger. Slik at vi kan bevare budskapet om Kristus uforandret, og apostlenes lære gir vi videre i samme form den ble overgitt oss.

«Forandring!», «Tilpassing!», dette er ord som har brakt stor ulykke inn i Kirken. De falske løfter fra de moderne teologer er at ved å forandre liturgien, språket, kommunikasjonen skulle flere «føle seg hjemme» i kirkene. Alteret skulle helst se ut som et vanlig bord, og presten «en av folket». Dermed forsvant mystikken, offeret og det hellige alvoret. Presteseminarene er derfor tomme, og mange mennesker praktisere ikke troen sin. I visse protestantiske kirker ønsket man endog å forandre læren direkte, for å gjøre kirken mer inkluderende.

La oss heller da være «idioter, trege av hjerte»! La oss ydmyke oss for Herren, mens vi bevarer i rene (og trege) hjerter det han har overgitt oss!

Bøn for borna

bøn (Foto: Øystein Lid)

O Gud, vår himmelske Fader, som elskar menneska, er miskunnsam og medfølande: vis miskunn mot mine born, dine tenarar (namn) og (namn). Audmjukt ber eg deg om å ta dei i di nådige varetekt. Ver du, O Gud, deira rettleiar og vaktar i alt dei har føre seg, lei dei på den sanne stien, og dra dei nær til deg, slik at dei kan leva deg til ære, i rettferd, kjærleik og gudsfrykt, og gjera din vilje i alle ting. Gje dei nåde til å ha sjølvkontroll, til å vera flittige, trufaste og gjevmilde. Forsvar dei mot fiendens åtak, og gje dei visdom og styrke til å motstå alle freistingar og villfaringar i denne verda. Styr dei inn på vegen som fører til frelse, ved din Son, Jesus Kristus, vår frelsar, og ved forbønene til Hans heilage mor og dine velsigna tenarar. Amen.

Ei klassisk ortodoks bøn som foreldre kan be for borna.

Subdiakon Øystein Lid

Johannes Gullmunns påskepreike

«No er påsken over», kunne ein lesa mange stader på Facebook denne veka. Men for oss kristne er ho så vidt begynt. Fader Svein Bartolomeus si nyomsetjing av Johannes Krysostomos si vidgjetne påskepreike tek oss rett inn i påskegleda:

Fattar me det fantastiske i Jesu sigerrike oppstode? Han som er Ljoset for verda, knuste mørkeret. Slik eit ljos lyser opp eit mørkt rom og øydelegg alt mørker med sitt nærvær i rommet, knuste Kristus døden då Han steig ned i det rommet som heiter ’død’ og frelste alt liv til seg. Døden og hans vaktar Djevelen finst framleis levande i verda, og dei har mange mørke lommer dei framleis kan trivast i og driva sine spel for å halda menneska i skuggelandet – og føre dei i evig fortaping. Men den vonde sprekk som troll i solrenninga når Kristus får fria oss ut når me vel å ta i mot den gåva Han er. Når me er døypte til Han, når me får ta imot Hans lekam og blod og slik får vera Kristus-berarar og har fått Guds Heilage Ande, då er me òg reiste opp til eit nytt liv med Han – eit evig liv der Satans mørke gjerningar og dødskreftene til slutt må gje tapt. Slik blir det jordiske livet ikkje berre noko som me må konstatera får ein obligatorisk trist slutt. Nei, gode vener, døden som den endelege avslutninga, som det evige mørkret, som Satans siste stikk, har gått over i historia, då Gud sjølv gjekk inn i historia, vart menneske, leid, døydde på krossen og der drap fiendskapen! Han sigerrike oppstode gjev oss alle sigerskransen!

Lat oss med den heilage kyrkjefader Johannes Chrysostomos, eller Jon Gullmunn som me stundom kallar han hjå oss, måla ut den gleda og det triumferande faktum at Jesus, Han som er Livet, har overvunne døden og gjort død til liv for alle som tek imot Han som sin livgjevande frelsar:

“Lat kvar den som er from og ottast Gud få ta del i denne gode og strålande høgtida. Lat den som er ein trufast tenar koma inn og ta del i sin Herres glede. Lat den som med strev har førebudd seg med faste no få si velfortente løn. Lat den som har arbeidd frå den fyrste timen få si rettvise løn. Lat den som kom i tredje timen få ta del i festen med takksemd. Lat den som kom ved den sjette timen ikkje vera i tvil, for han skal ikkje missa noko. Lat likeins den som kom so seint som ved den niande timen, koma fram utan otte og nøling. Lat den som berre kom ved den ellevte timen heller ikkje vera redd for at han drygde for lenge.

For Meisteren vår er gjevmild og tek imot den siste so vel som den fyrste. Han gjev kvild til den som kjem i den ellevte timen, so vel som til den som arbeidde frå fyrste timen av. Den eine syner Han godleik mot, den andre gjevmildskap. Han verdset gjerninga, men rosar ogso den gode tanken.

Kom då, alle saman, inn til Herrens glede! Ta del i den same løna, både den siste og den fyrste. Fattige og den rike, dans med kvarandre! Både den som har fasta og den som ikkje har fasta: ære denne dagen! Både den ihuga som den veike: gled dykk i dag! Bordet er dekt; ha hugnad i gåvene på bordet! Gjøkalven er slakta, og ingen må gå svoltne herifrå!

Lat alle ta del i gjestebodet for vår tru og alle få ta del i den gode rikdomen. Må ingen klaga over sin fattigdom, for Gudsriket er opna for alle. Ingen skal gråta over syndene sine, for tilgjevingsljoset har stråla fram or grava. Ingen skal ottast døden, for døden til vår Frelsar har fria oss frå døden. Han knuste dødskreftene då Han vart underlagt dødskreftene. Han fanga dødsriket då Han steig ned i dødsriket, for dødsriket vart skaka då det gløypte Hans lekam. Dette spådde Jesaja og ropte:

“Dødsriket der nede rister når du kjem.” (Jesaja 14,9). Det riste av di det miste si kraft. Det riste av di det vart håna. Det riste av di det vart sigra over. Det riste av di det leid nederlag. Det riste av di det vart bunde. Dødsriket vart gjeve ein lekam, men møtte Gud. Det vart gjeve jorda, men møtte himmelen. Det vart gjeve det synlege, men fall for det usynlege.

Død, kvar er din brodd? Død, kvar er din siger? Kristus er oppstaden, og du, Død, er nedkjempa! Kristus er oppstaden, og demonane har falle! Kristus er oppstaden, og englane jublar! Kristus er oppstaden, og alt liv har fått si frelse! Kristus er oppstaden, og ingen døde finst meir i gravene! For Kristus er fyrstegrøda av dei som er avsovna. – Han vere ære og all makt no og alltid i alle æver. Amen!”

Fader Svein Bartolomeus