Bedehuset og tidens kulturuttrykk

Ofte møter man den påstand at de kristne ikke følger med i tiden. Analysen konkluderer da gjerne med at for å få tiden i tale må man evangelisere på samtidskulturens premisser. I banal forstand er dette kanskje riktig, men det motsatte utgjør en vel så stor fare. Det er en gammel innsikt at den som gifter seg med tidsånden, fort blir enkemann. En kirke eller kirkelige grupper som henger fast ved gårsdagens kulturelle former, risikerer å ikke mestre en endret samfunnssituasjon. Utfordringen blir da å stadig henge med på lasset alt ettersom trendene skifter.

Hvorfor, kan man spørre, er vekkelsen og bedehuset i dag på vikende front? Kan det ha en saklig sammenheng med at også politiske partier sliter med å vinne medlemmer og at frivillighetsarbeidet stagnerer? Årsaken er vel at organisasjonssamfunnet ebber ut i takt med samfunnsendringene. I ulike former avspeilet disse interessesammenslutningene datidens borgerlige kultur, med vekt på individets ansvar for sin egen livsførsel. Dette er «dyder» som det ikke var vanskelig å forene med kristelige verdier, og vekkelsen fikk tiden i tale med appeller om bot og omvendelse. Som kopi av skolestuen vitnet bedehusets strenge interiør på sin måte om nødvendigheten av karakterbygging og ansvar for andre. Med talerstolen som fokuspunkt i et rom hvor benkene fikk alle til å sitte på linje, var budskapets innhold og de formelle uttrykksformene nøye forbundet.

Dagens kultur peker imidlertid på andre idealer for livsførselen. Selvrealisering er blitt samfunnets høyeste verdi og etikken begrunnes negativt – Du skal ikke krenke andre! Denne individsentrerte verdiprioritering avspeiler at kulturen er relativistisk og sekulær. Kampen for egen lykke fratar oss et identitetsgivende fellesskap som ramme om livsførselen. Det som samler folk, er til syvende og sist ulike fritids- og underholdningstilbud. På samme måte som skolestuen kunne sies å symbolisere den gamle borgerlige kulturs karakterbyggende idealer, har dagens kultur vel funnet sine ikoniske uttrykk i såkalte ”flerbrukshaller”, lokaliteter som multifunksjonelt kan huse såvel sportsarrangementer som popkonserter. Som et speilbilde av denne kulturendringen moderniseres også bedehuset i uttrykksformer som undertiden kan minne om kinolokaler, samtidig som pietismens alvorstunge salmer skiftes ut med suggererende rytmer og fengende refreng.

Disse nye uttrykk fremstår som forsøk på å frigjøre seg fra gårsdagens tyngende kulturarv og slik komme en ny tid i møte. Spørsmålet melder seg selvfølgelig om dette formskifte er i stand til å verne om egenarten i det kristne budskapet og gi rom for ettertanke og refleksjon? Faren er at lokalets form og bruken av audio-visuelle virkemidler kan redusere menigheten til et publikum. Hvis så er tilfelle, fordrer selve rommet et identitetsgivende fokus som overskrider samtidens kultur. Da dette spørsmål ble stilt ved Livets Ord i Uppsala, besluttet man å reise et alter på podiet i gudstjenestesalen. Dermed var rom og handling satt inn i en større kristelig sammenheng som overskrider såvel gårsdagens som samtidens kulturelle ytringer.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i Dagen, 08. november, i spalten «Kulturnotat».

Advertisements