Kirkens ordning og enhet

Hvordan bevarer et kirkesamfunn sin identitet? Hva skaper samhold og enighet i menighetslivet? Disse beslektede spørsmål har lutherdommen gjerne besvart med å vise til forkynnelsens kraft. Bibelordet hevder suverent sin autoritet uten annen sosial formidling enn det som sies fra prekestolen. Ikke desto mindre ble det religiøse liv opprinnelig underlagt streng kontroll. Ved reformasjonens innføring hos oss begrunnet Christian III den nye kirkelige ordning med hans egen innsikt i evangeliet. I den såkalte konfesjonelle stat påtok kongemakten seg ansvaret for såvel kirkelærens innhold som hvordan læren skulle settes ut i livet. Derved bortfalt også behovet for en egen kirkelig organisasjon.

Underkjennelsen av sammenhengen mellom menigheten som åndelig størrelse og den kirkelige organisasjonsform ble teologisk begrunnet i adiaforon-tanken. Ved å sette et skille mellom form og innhold, mening og uttrykk, frigjør denne forestilling om «mellomting» kirkelivet fra forpliktelsen på gitte sosiale former. Bare man i prinsippet kan enes om den rette lære, er den ytre form og ordning en uvesentlighet som kan ordnes som best i forhold til forkynnelsen av Guds rike. Kirken er med andre ord ikke en organisasjon med bestemte former som sosiologisk normaltilstand, men den eksisterer i og med at evangeliet forkynnes slik at mennesker nåes med budskapet.

Denne pragmatiske tankegang forutsetter imidlertid et antirasjonelt og negativt frihetsbegrep. Når det ytre er betydningsløst, fritas beslutningstagerne fra kravet til en positiv begrunnelse for sine avgjørelser, mens beslutningsmottagerne gjenstår med friheten til å innordne seg det som allerede er besluttet.

Ut fra ønsket om en løsrivelse fra statsmakten har Den norske kirke erstattet det kongelige kirkestyret med den såkalte rådsstruktur. Derved hentes stadig kirkeordningen fra det politiske liv. Det nye er kun at beslutningsprosessen nå er basert på flertallsavgjørelser i et kirkelig demokrati. Følgelig forblir spørsmålet uløst om hvordan Bibelens autoritet skal kunne utmyntes i kirkeordningen. I praksis er det adiaforon-tanken som fortsatt gjelder. Den tapende part står tilbake kun med friheten til å underordne seg flertallsviljen.

Adiaforon-tanken som manipulerende maktprinsipp aktualiseres i dagens situasjon på en tilspisset måte i forbindelse med kirkelig aksept av samkjønnet parforhold. Årsaken er at det åpenbart dreier seg om en prinsippsak, idet tilhengerne anser det som spørsmål om menneskeverd, mens motstanderne viser til Bibelens klare ord. Det må da nødvendigvis komme til et punkt hvor man må velge side. Det nytter ikke lenger at å erklære at man er «enig om å være uenig». Hvis splittelse skal kunne unngåes, må før eller senere den ene part underordne seg den andre.

Problemstillingen reiser derved hva man i politikken kaller «det liberale paradoks».
Hva gjør man når friheten brukes til å oppheve frihet? Den formale frihet kan ikke stå alene, men må støttes mot frihetens fiender. Derved settes det en grense for frihetsutøvelsen og mindretallet mister retten til å håndheve sitt eget standpunkt. En slik frihetsberøvelse er allerede skjedd for kvinneprestmotstanderne i Den norske kirke som tolereres i samme grad som de ikke forstyrrer den offisielle linje. Det er all grunn til å frykte at motstanderne av kirkelig vigsel av samkjønnet ekteskap vil lide samme skjebne.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i dagens utgave av Dagen, biskopens faste spalte «Kulturnotat».

Advertisements