Årets pinsestemne i Ålesund

Me er i Ålesund på det årlege pinsestemnet i Selja prosti, hjå vertskyrkjelyden St. Olav. Fantastisk vær har gjeve oss fleire turar på fjorden i kano og solbrente ungar. Ein av ungane er misunneleg på dei som bur her i byen, der det alltid er blomar og fint vær. Slik var det nemleg i fjor også på stemnet.

Innimellom grilling og ballspel er det tidebøner og gudstenester. Hektisk program, men desto meir minnerikt. Her er berre nokre få bilete, og dersom dei andre deltakarane på stemnet er flinke å senda meg bilete, så kjem det fleire å sjå i dette bilde-streamen etterkvart.

Elles heldt redaktøren for bloggen laurdag kveld føredrag for deltakarane om Den Heilage Ande i katolsk-ortodoks tradisjon til forskjell frå i karismatisk tradisjon. Kanskje eg kan publisera noko av det på bloggen eller andre stader, dersom det er interesse for det.

God pinse!

Subdiakon Øystein J. Lid

Fleire bilete frå biskopens 70-årsdag

13. mai hadde Dagen sitt oppslag om overrekkinga av festskriftet “Motstand og tilbedelse” til ære for vår biskop, Roald Nikolai Flemestad. Journalist Boe Johannes Hermansen er venleg å la Den nordisk-katolske bloggen få bruka biletet av hendinga, som syner bok-redaktørane fr. Ottar Mikael Myrseth (t.h.) og Ole Christian Bråten saman med jubilanten under overrekkinga:

(Foto: Boe Johannes Hermansen)

I tillegg har diakon Jan Haug tatt ei rekkje bilete av den store festen og dei mange talane i høve 70-årsdagen. Gå til DENNE ADRESSA for å sjå dei som bildeframsyning, eller HIT for å få ei oversikt. Biletet under syner ein del av festlyden som samla seg i Gjestehuset Lovisenberg i Oslo:

Professor emeritus Bernt Oftestad heldt også festtale, i tillegg til å vera representert i “Motstand og tilbedelse” med ein interessant artikkel om den kronglete vegen frå protestantisme til katolisisme:

Subdiakon Øystein J. Lid

Bryr pavevalet oss?

Pavevalet har opna mange aviser for uventa mykje stoff om den romersk-katolske kyrkja. Likevel er det mest vanleg at protestantar og lågkyrkjelege les dette som kuriosa. Skulle andre kristne enn dei romersk-katolske bry seg om pavevalet?

Eg vil gi fleire grunnar til at svaret er ‘ja’.Den romersk-katolske kyrkja er tross alle sine problem, stadig ein institusjon som med tyngde vitnar om noko som ikkje er som denne verda. Ei kyrkje lever ikkje etter massemedia sin dagsorden og svingar ikkje i takt med samtids-opinionen. Men slik er det ikkje lenger i dei vestlege folkekyrkjene.

Som fremste kyrkje-leiar, er paven ein viktig signalgjevar. Dei to siste pavane har vore moralske og teologiske gigantar. Med si uredde forkynning mot vår tids dødskultur og relativisme, har dei vunne tilhøyrarar også utanfor den romersk-katolske kyrkja. Og med si framheving av livsens evangelium (Evangelium Vitae), har dei både forma vokabular og gitt intellektuelt rammeverk vi treng i diskusjonar om kristen tru i vår tid.

Dei har stadig mint om at framsteg ikkje er framsteg utan det tener heile mennesket. Då høyrer ikkje berre materielle, men også åndelege og moralske verdiar med.

Paven har vore ein viktig medspelar i kampen for sanninga, at noko er sant og noko usant for både einskildmenneske og regjeringar. Med den veksande sekularismen og multikulturen har det følgd ei relativisme som gjer livet utrygt for menneske og trugar framtidsvona. I paven har vi hatt ein framifrå alliert i denne kulturkampen og i dei politiske stridane som har følgd med. Når dominerande trendar går i retning av å sjå bort frå etiske normer og bruken av kategoriar som rett og galt, har ofte paven slått alarm og vore den mest uredde på banen.

Det har både ortodokse, evangeliske og andre katolske kristne verdsett med god grunn.

Vi treng slike alliansar mot den aggressive sekularismen. Paven er medspelar i kampen for at alt menneskeliv er ukrenkjande og har lik verdi frå unnfanging til død. Vi står saman om å hevde det kristne ekteskapet som sameining av éin mann og éi kvinne.

Sist men ikkje minst er paven ein viktig alliert for det ekumeniske arbeidet vi alle er forplikta på, ‘at dei alle må vere eitt’ (Joh 17). I eit samfunn prega av brotne institusjonar, brotne familiar og brotne personar, trengs det kyrkjer som står saman over kyrkjesamfunns-grensene.

Alle kristne i vår tid treng slike førebilete og signalgjevarar.

fr Ottar Mikael Myrseth. Lesarinnlegget stod på trykk i Dagen i april.

Sta. Sunniva kyrkjeblad for mai

Etter pilegrimsreisen til Roma høsten 2008 vil sangen “Eg er ein gjest i verda” ikke slippe taket. Jeg vet hvorfor. Vi var i katakombene utenfor byen. I etasje på etasje med underjordiske ganger gikk vi midt mellom gravene til de første kristne. En halv million skal ha blitt gravlagt her, mange av dem martyrer. Her på dette stedet, i små huler og rom, nær de helliges graver, feiret Romas første kristne messer. Det gjorde også vår lille pilegrimsflokk fra Norge.

Les meir av Ingrid Maria Gjertsen sin flotte tekst i Sta. Sunniva kyrkjeblad for mai. Last ned her!

Bortfall av det naturlige

Det bibelske gudsbilde gir seg uttrykk i forestillingen om at den Gud som er vår Skaper, også er historiens Herre. Det gies altså en gitt orden i tilværelsen. Ikke bare er skaperverket Guds gode gave til mennesket, men historiens gang ligger også i Guds hånd. Derved er det ingen uoverkommelig motsetning mellom det åndelige og det jordiske. Ordet er blitt kjød, idet Jesus – han som viser oss hvem Gud er – ble født av en kvinne. Hans oppstandelse fra de døde på påskemorgen bevitner sammenhengen mellom livet her i verden og den kommende verden, mellom skapelsens orden og frelsens orden (1 Kor 15:42ff).

Den nyere tids filosofi tok på ulike måter et oppgjør med tanken om at menneskets livsutfoldelse skulle være bundet til en gitt naturtilstand. Descartes anså at den verden som vi møter gjennom i sanseerfaringen er uten orden og sammenheng. Derfor må vi ta utgangspunkt i mennesket selv for å vinne viten. Gjennom vår evne til å trekke logiske slutninger kan vi pålegge sanseverdenen en fornuftens orden og derved fremstå som «naturens herre og mester». Hundre år senere hevdet Rousseau at mennesket kun har fornuften som ballast. Det er simpelthen menneskets natur å ikke ha en natur. Løsrevet fra biologiens begrensinger og arven fra fortiden kan mennesket derfor fritt utforme sin egen identitet og således skape et fremtidens lykkesamfunn. Rousseaus visjon ble videreført av Kant som gjorde gjeldende at menneskeheten, ved å bryte opp fra det naturlig gitte, kan søke sammen som et nytt fellesskap av fornuftsvesener. Det er denne tillit til fornuftens klargjørende evne som danner den ideologiske basis for fremskrittstanken i det moderne demokrati.

Det skulle imidlertid snart vise seg at det var lettere sagt enn gjort på fornuftens premisser å enes om hva som er det felles beste i samfunnslivet. Interessemotsetninger og saklig uenighet har hele tiden satt samholdet og samhørigheten på prøve. Voksende kriminalitet og sosial oppløsning vitner ikke om at menneskets adferd styres av fornuften alene. Samtidig har ønsket om å være «naturens herre og mester» ikke bare ført til forurensning, men også til kloning og surrogati, for å ta noen eksempler. Kort sagt, hvis respekten for naturens og livets egne grenser faller bort, må vi betale en dyr pris for viljen til å manipulere virkeligheten etter eget forgodtbefinnende.

Konsekvensen av opplysningsfilosofenes forestilling om den legemsløse fornuft ble tidlig uttrykt i malerkunsten. De to hovedretningene innen det abstrakte maleri viser på hver sin måte at kunstens tema kun er kunstnerens egen fantasi. Den subjektive sentimentale fremstilling av kunstnerens sinnstilstand i form av strukturløse farvesammensetninger har som motstykke kunstnerens upersonlige analyse av tilværelsen som som summen av usammenhengende ting. I begge tilfeller konstituerer bildet seg selv uten feste i «virkeligheten». Slik synliggjør det abstrakte maleri fornuftens fravær også i dagliglivets gjøremål. Mennesket er overlatt til «tilværelsens uutholdelige letthet».

I dagens kulturbilde fremstår det autonome menneske ikke som et «fornuftsvesen», men som en homeostase av drifter som utleves på basis av forestillingen om individets rett til selvutfoldelse. I praksis viser fornuften seg å være et lydig redskap også for en «begjærets logikk». Kravet om at mennesket ikke skal underordne seg noe utenfor mennesket selv, har til sist fratatt oss både det naturlige og det fornuftige som rettesnor for livsførselen. Løsrevet fra «det naturlige» overlates mennesket til det meningsløse og historieløse.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står på trykk torsdag 24. april, i biskopens faste kulturnotat-spalte i Dagen.

Jubileumsintervju

Førre helg blei festskriftet til ære for biskop Roald Nikolai Flemestads 70-årsdag overrakt jubilanten, og utgitt for ålmenta. Redaktøren for den nordisk-katolske bloggen måtte kansellera reisa pga. sjukdom, så noko fyldig referat blir dessverre umogleg. Dersom nokon har bilete/erfaringar å dela med oss må de gjerne gje meg ein lyd! Meir enn ei mager trøst er det at Dagen same helga hadde eit intervju med biskopen vår som går over tre sider:

Side 1 og 2

Side 3

Subdiakon Øystein J. Lid

Ny brosjyre: Nordisk-katolsk sommerleir 2013!

Programmet for vår eminente sommarleir begynnar å ta form! Last ned den flunkande nye brosjyren som inneheld det meste om leiren på Hermon Høyfjellssenter 9-11. august. Prisar, påmeldingsinformasjon og annan praktisk informasjon finn du der. Last ned brosjyra ved å klikka på biletet! PÅMELDINGSFRIST ER 25. MAI.

KLIKK PÅ BILDET

Me er avhengige av å ha eit visst tal påmelde for å få ha hotellet for oss sjølve, så det er berre å kryssa av 9. – 11. august i kalendaren. Og ta gjerne med vener og fjerne slektningar og andre nysgjerrige. Sommarleiren vår skal vera for alle, både vaksne, eldre, unge og born.

Subdiakon Øystein J. Lid