Pinsestemne i Selja prosti

NLM-general peiker på klosterrørsla

Egil Grandhagen var i nesten 20 år generalsekretær for Norsk Luthersk Misjonssamband. Dei siste åra har han forska og undervist ved Fjellhaug utdanningssenter. I går, 1. juni, heldt Grandhagen si avskjedsførelesning.
- Mitt studieprosjekt nr. 1 de siste årene, har vært å undersøke kildematerialet for den gamle kirkes misjon mot øst og fortelle denne historien for norske lesere, begynte Grandhagen.

Overgitte til Herren Kristus
På jakt i syriske kjelder, så vel som arameiske, farsiske og kinesiske (riktig nok i oversatt form), har ikkje misjonshistorikaren mangla spor etter kristen misjon. Grandhagen oppdaga at misjonsverksemda ofte var knytt til kloster og vandrande munkar.
- Sporene etter misjonærene er mange, og ofte er de også tydelige. Noen av dem har gått 12.000 km til fots for å komme til sitt bestemmelsessted. Andre ble drept underveis av ulike årsaker. Deres iver og hengivenhet til han som var deres Herre og Mester, har gjort et sterkt inntrykk på meg, sa Grandhagen.
Misjonshistorien i Asia i det første årtusen er mykje prega av forfylging. Som Grandhagen uttrykkjer det: «Zoroastrister, muslimer, buddhister og daoister var tung misjonsmark». Men det var ikkje umogleg. Ved overgangen til eit nytt millenium «kunne Østens kirke rapportere om 250 bispedømmer organisert i 20 kirkeprovinser ledet av en metropolitt og 12 millioner medlemmer». Det utgjorde den gongen 5 prosent av verdas befolkning.

Korleis greidde dei det?
Så kjem Grandhagen til det avgjerande spørsmålet: Kva var løyndomen? Korleis greidde den kristne kyrkja dette? Svaret misjonshistorikaren har funne fram til er klosterrørsla og klosterskulen. Grandhagen kallar det «den teologiske skolen» i Edessa, men det var munkar både som var både elevar og lærarar. Den tidlegare NLM-generalens høge vurdering av klosterrørsla er verdt å lytta til:

«Det begynte med den asketiske bevegelse tidlig på 200-tallet. Denne var i startfasen svært radikal, og mange hevdet at kristne ikke burde gifte seg, da Jesu komme stod for døren, og det var viktig å prioritere det åndelige livet av all kraft. Senere ble bevegelsen mer en del av kirken, men hele veien en kritisk røst mot umoral og utglidninger i kirken. På 500-tallet blir bevegelsen sterkere institusjonalisert i store klostre som drives i en viss frihet til kirkens organisasjon. Dette århundre blir en fornyelsestid i klostrene, særlig ved innsatsen til Abraham av Kashgar. Mens de var i klosteret levde munkene et regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning. De levde i nærkontakt med kristenlivets kilder, og brukte mye tid til Bibel-meditasjon og bønn. Erfaringsdimensjonen i livet med Gud ble viktig, men ikke løsrevet fra Skriften. Gudsrelasjonen handlet ikke bare om teori og dogmer, men om virkelige opplevelser av Guds nærvær. Livet i klosteret skjedde i perioder. Mellom disse var munkene ute og forkynte og underviste. Kirkens misjonærer var vandremunker. Vi finner lite spor av organisering, men desto mer av frimodig helhjertet overgivelse til oppdragsgiveren. Deres livsførsel gjorde et sterkt inntrykk, ikke minst på zoroastristene i Persia»

Også lekfolk
Det var riktignok ikkje berre munkar som dreiv med misjon, det gjorde også lekfolk.
- Østens kirke hadde ikke noen entydig misjonærtittel. Det hadde man heller ikke i vest. Utgangspunktet var apostlene. Det var deres oppgave å sørge for at evangeliet nådde ut til folkeslagene. Da snakker vi om de tolv og noen få andre. Dermed ble aldri misjon en sak for kirkens ledelse. Den ble i liten grad organisert, og kristne handelsmenn og soldater må ha spilt en betydelig rolle. Det samme kan sies om kristne på flukt. Men det miljøet der misjonstanken fikk de sterkeste røttene, var i den asketiske bevegelse og senere i klostrene, sa Grandhagen.

- Misjonen sprang ut av et miljø der åndelig fordypning og overgivelse til Herren, var selve hovedsaken. Da snakker vi om bibellesning, bibelmeditasjon og bønn som hovedingredienser i klosterfellesskapet. De som dro ut med evangeliet var folk som hadde møtt Herren, som gav avkall på familie og eiendom og som ønsket å tjene sin store oppdragsgiver, sa han i avslutninga.

Forslag til oppfølgar
Inspirerande frå Norsk Luthersk Misjonssamband. Me vonar det kjem ein oppfølgjar som tek for seg kva teologi dei første misjonærmunkane i Kina og Mongolia bar med seg. Og i kva grad den forma for kristendom som vann Asia for Kristus i det første årtusen også bør vera den føretrekte i Noreg. Basert på Grandhagen si førelesning skulle det då berre vera å leita etter dei stadene ein praktiserer eit «regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning». Der du finn munkar og klosterfelleskap, som brukar mykje tid på Bibel-meditasjon, forkynning, bønn og åndeleg fordjuping – der finn du den sanne kristentrua.

Heile Grandhagen sitt føredrag kan lastast ned og lesast her.
Øystein Lid

Sta. Sunniva kyrkjeblad for juni

Siste utgåva av kyrkjebladet handlar om pinsestemnet i Ålesund. Det kan lastast ned her. Fleire bilete frå stemnet kan ein sjå her.

Falsk og ekte pinsekristendom

Pinsevener eller den karismatiske rørsla er i dag rekna for å vera den nest-største forma for kristendom i verda med mellom 500 og 700 millionar tilhengarar. Somme snakkar om at kristenheiten går mot ei polarisering: På den eine sida vil dei tradisjonelle og eldste kyrkjene (katolske og ortodokse) veksa, og pinsekristendommen vil veksa på den andre sida. I mellomspennet vil kanskje fråfallet berre tilta.

Som tidlegare medlem av ein karismatisk menighet ser eg både kva som var positivt og kva som er negativt med den karismatiske rørsla. Ho er fødd ut av eit ønske om å erfara Gud, ikkje berre prøva å forstå han rasjonelt. I utgangspunktet er det bra. Men det er også det som er bevegelsens store problem: I eit ønske om å erfara mest mogleg stiller ho alle åndelege dører på vidt gap: Ein er så glad og open for alt som kjem av visjonar, bilete, mirakel-historiar, og profetiar – at ein gløymer å tenkja over om kor lett det er å bli lurt? Mange har i ettertid funne at dei var lette offer for menneske med andre føremål enn dei reint åndelege, og kanskje til og med lette bytte for forføraren.

Hadde me berre kjent til heilage Silouan (1866 – 1938) sine åtvaringar:
“Dersom du ser eit lys inni deg, eller rundt deg – tru ikkje på det dersom du ikkje saman med dette kjenner sterk kjærleik til Gud og til din neste. Ver ikkje redd, og ver audmjuk, så vil lyset forsvinna. Dersom du ser ein visjon, eller eit bilete, eller ein draum – tru ikkje på det. For viss det er frå Herren, vil Herren læra deg. Sjela som ikkje har erfart Den Heilage Ande kan ikkje forstå visjonar, og heller ikkje kvar dei kjem frå. Fienden kan gje sjela gode kjensler blanda med forfengelegheit – med andre ord hovmot (eit oppblåst sjølvbilete eller grandiose tankar om eigen viktigheit, min merknad). Dersom ein visjon kjem frå fienden vil ein audmjuk person kanskje bli forvirra og redd – for han kjenner seg ikkje verdig til å få ein visjon. Men ein hovmodig person kjenner ikkje frykt eller forvirring, for han søkjer visjonar og kjenner seg verdig, og som resultat blir han lett lurt av fienden.”

Eg lurar på kor mange visjonar, bilete, profetiar og mirakelhistoriar som eigentleg berre var falskneri?

Men for dei som sverjar til det reint rasjonelle har Silouan også ei åtvaring, på same side:

“Det himmelske kan berre erfarast gjennom Den Heilage Ande, og det jordiske gjennom sinnet. Den som ønsker å erfara Gud med sinnet gjennom vitenskap (learning) er hovmodig. For Gud kan berre erfarast gjennom Den Heilage Ande”. Fortsatt god pinse!

Øystein Lid

Pinsestemne i Ålesund

Det nordisk-katolske pinsestemnet i Ålesund blei avslutta med messe i St. Olav kyrkje i dag. Som ein kan sjå av biletet har stemnet i høgste grad involvert borna i gudstenestefeiringane og bønene. Fyldig dekning av stemnet kan ein truleg venta seg i diverse kanalar – mellom anna Sta. Sunniva kyrkjeblad som kjem på fredag. Men no vil me berre seia takk til vertskapet i St. Olav misjon og til alle som var med å gjera stemnet så bra for både vaksne og born! Vår dotter greier ikkje venta til neste NKK-stemne, Olsokstemnet i Trondheim i slutten av juli…

Oss kosmopolitter imellom

Hva binder menneskeheten sammen? Skulle man ironisere, kunne man si at limet er fenomener som IKEA og Facebook. IKEA er ikke bare en verdensomspennende virksomhet, men også Oslos største turistattraksjon ifølge antall årlig besøkende. Likeledes er Facebook et globalt medium for personlige betroelser til utallige adressater. Slik kan man se for seg en situasjon hvor digitale media og standardisert kommers uniformerer menneskeheten i kraft av antall brukere på tvers av landegrensene. Ovenstående analyse av globaliseringen er muligens et fantasifullt fremtidsscenario, men konturene er der.

Røttene til denne utvikling finner vi hos opplysningsfilosofene. For snart tre hundre år siden ville Rousseau skape en ny rasjonell samfunnsordning som skulle legge grunnlaget for fremskritt og lykke. Hvis fornuften får styre, mente han, vil den vise oss hvordan virkeligheten skal kunne ordnes i pakt med våre ønskemål. Men for at dette skal kunne skje, må fornuften være fri til å ordne virkeligheten på sine egne premisser. Som følge av dette forkastes familiens og kirkesamfunnenes innflytelse på samfunnslivet. Familien fordi den bygger den sosiale ordning på biologiske bånd, og kirkesamfunnene fordi gudstroen forplikter mennesket på en guddommelig autoritet hinsides fornuftens analytiske mulighet. Den lykke som tidligere var lovet fra himmelen, kan imidlertid mennesket gi seg selv ved å inngå i et fellesskap av fornuftsvesener.

Kant tydeliggjør dette «Prinzip der Menschheit» med forestillingen om «verdensborgeren», kosmopolitten som frigjør seg fra sin egen kulturelle identitet for så fordomsfritt å bidra til en rasjonell verdensordning som omfatter hele menneskeheten. Politisk virksomhet fremstår da som et moralsk prosjekt for å samordne det fornuftige og det naturlige i en høyere etisk harmoni. Derved skapes et livsrom som kan bringe lykke og frihet til enkeltmennesket såvel som til menneskeheten.

Idag er det vanskelig å se at tilliten til fornuftens samfunnsformende evne har vist seg berettiget. Det moderne samfunn bygger hverken på naturlige ordninger eller fornuftsbaserte fellesskap, men består av kombinatoriske interessesammenslutninger, hvor individer ut fra nyttehensyn søker sammen i ulike relasjonsnettverk. Til tross for retorikken finnes det intet fellesskapsbånd som harmonisk holder «det hele» sammen.

Individets møte med denne «tilværelsens uutholdelige letthet» får nødvendigvis også religiøse konsekvenser. Etter frivillig å ha oppgitt sin kulturelle identitet har «verdensborgeren» også tapt fornuften som rettesnor. Rotløs står kosmopolitten uten holdepunkter for å bedømme ulike religiøse utrykk. Alt er like gyldig og derfor likegyldig. De historiske religioners «sannhet» måles på konsumentsamfunnets premisser, dvs. det er antallet «brukere» som angir den respekt som tilkommer den enkelte religion. Dette lover ikke godt for kristendommen i et sekularisert Europa. I globaliseringens tidsalder blir utfordringen for oss som kristne energisk å håndheve kristentroens egenart i møtet med samtidskulturens ensrettingsmekanismer.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i biskopens faste spalte i Dagen.

Ei tradisjonell oppdraging

Om du oppdrar barna i et tradisjonelt hjem og lærer dem gode åndelige verdier, trenger du ikke fortelle dem at de ikke skal bidra til å ødelegge jorda. Da skjønner de det selv.

Høvding Franois Paulette som på vegner av Dene Suhine-stammen denne veka var i Noreg for å prøva å få Statoil til å slutta med den sterkt ureinande verksemda å trekkja olje ut av oljesand i Canada.

Snakk alltid sant

Elsk sanninga. Lat ingenting anna enn sanninga sleppa over leppene, slik at alle kan sjå at ånda Gud let bu i deg er sannferdig. Og Herren, som bur i deg, vil bli herleggjort – for Herren snakkar alltid sant. I kvart ord er han sannferdig, og i Han finst det ikkje noko falskt. Dei som lyg, fornektar Herren. Dei stjel frå Han når dei ikkje gjev tilbake til Han depositumet som dei har motteke. For dei mottok ei ånd utan noko falskt.

Frå “Hyrden” av Hermas, skrive rundt år 140. Boka var så populær i oldkyrkja at ho blei av mange sett som ein del av Skrifta. Den greske Bibelen Sta. Katharina-klosteret hadde, kjent som Codex Sinaiticus, inkluderer såleis boka etter Johannes Openberring.

Eit oldkyrkjeleg råd til forkynnarar

Om dei som underviser andre i livsførsel og såleis formar karakteren deira, spør eg: Må ikkje læraren sjølv leva etter prinsippa han held fram? Dersom han ikkje gjer det, blir læra hans gjort til ingenting. Studentane hans vil svara han slik:

“Eg kan ikkje praktisera det du lærer – det er umogleg. Du forbyr meg å bli sint. Du forbyr meg å begjæra. Du forbyr meg å lysta. Og du forbyr meg å frykta smerte og død. Dette er mot naturen. Alle levande skapningar er underlagt desse kjenslene. Dersom du er så overtydd om at det er mogleg å leva på tvers av desse naturlege impulsane, så lat meg først sjå at du praktiserer desse tinga som du lærer bort.”

Korleis kan læraren ta bort denne unnskyldninga frå dei som blir styrt av sjølv-viljen, med mindre han lærer dei ved eksempelets makt? Då kan dei sjå med deira eigne auger at det han lærer er truverdig. Dette er grunnen til at ingen lever etter filosofane si lære. Menneska føretrekk eksempel meir enn ord, fordi det er enkelt å prata – men vanskeleg å handla.

Lactantius (ca. 250 – 325)

Innlegg i Morgenbladet

Kristopher Schau og Anders Behring Breivik er einige i påstanden «Kristendommen er en krigsmaskin». Som katolikk og pasifist skjer ei slik utsegn meg i hjarta. Eg tenkjer på kva mine ubevæpna brør og systre i trua som blei drepne av romerske keisarar dei første hundreåra etter Kristus ville tenkja om ein slik påstand. Eg vil gjerne opplysa Kristopher Schau om at det var forbode for medlemmer av den tidlege kristne kyrkja å drepa – uavhengig av om ein var soldat eller ikkje.

Det Schau og Breivik ser som ei krigsmaskin, fostra ein kristen biskop ved namn Basilios av Caesarea (330–379). Han starta eit omfattande sosialt arbeid, som mellom anna inkluderte eit fattighus og eit sjukehus. Dette sosiale arbeidet har kyrkja drive både før Basilios og heilt fram til vår tid. I ei preik seier Basilios følgjande: «Jakka som du vaktar i eit låst skåp tilhøyrer den nakne. Skoa som råtnar i skåpet ditt tilhøyrer den barføtte. Sølvet du har gøymt på ein trygg stad tilhøyrer den trengande. Difor, så mange som du kunne ha hjelpt, så mange har du synda mot.» Ikkje akkurat krigshissing?

Det stemmer at enkelte menneske, som Anders Behring Breivik, har brukt kristendommen som påskot til å drepa og føra krig. På same måte som andre har brukt buddhisme, islam og ateisme til same føremål. Men det er ikkje religionen som er problemet, men det forferdelege og djupt menneskelege begjæret etter vald.

Den kristne forfattaren, Aleksandr Solsjenitsyn, sat i Gulag-fangeleir under det ateistiske regimet i Sovjetunionen. Han uttrykte seg slik: «Dersom det var så enkelt at berre vonde menneske gjorde vondskapsfulle gjerningar, kunne ein ganske enkelt separera dei frå resten av oss og øydeleggja dei. Men delelinja mellom godt og vondt går tvers gjennom hjarta på kvart enkelt menneske.»

Tankefeilen Kristopher Schau i dette tilfellet deler med Anders Behring Breivik er trangen til å skapa eit fiendebilde – plassera rota til alt vondt hjå ein bestemt religion. Den kristne trua seier i staden at ein skal sjå bjelken i sitt eige auga, før ein kan peika på feil hjå andre. Dersom Kristopher Schau tek dette inn over seg får han ein tanke mindre til felles med Anders Behring Breivik. Det er ikkje så reint lite, berre det.

Øystein Lid. Innlegget står også på trykk i dagens utgåve av Morgenbladet. Kan også lesast på nettsida.