Den nordisk-katolske kyrkja er i ferd med å ta eit stort steg framover. Biskopsynoden i moderkyrkja vår, PNCC, har no avgjort at på Jakobsdagen i år – 25. juli – blir fr. Roald Nikolai Flemestad vigsla til biskop over kyrkja vår! Seremonien vil føregå i St. Stanislaus-katedralen i Scranton, Pennsylvania – og knappe to veker seinare kjem erkebiskop i PNCC, Anthony Mikovsky, tilbake til Noreg for å føreta installasjonen av biskop Flemestad i St. Johannes døyparens kyrkjelyd i Oslo. (Programmet og praktisk info finst her)
Kyrkja vår får dermed ein stor grad av indre sjølvstyre, og blir ei såkalla autokefal kyrkje, samtidig som me forblir under PNCC sin paraply. I høve nyhendet forklarer fr. Roald oss meir om vegen fram mot sjølvstendiggjeringa og kva nye dører som no vil opna seg.
– Korleis har prosessen vore fram mot dette?
Prosessen har bokstavelig talt gått i rykk og napp. Initiativet til et bispevalg kom ikke fra i oss i Norge, og en stund virket det som om prosessen ikke kunne gå fort nok. Detter kom en periode med utredningsarbeid innad i PNCC. Bruddet med Utrecht-union førte til at man ønsket å skape et alternativ. NKK ble i dette en slags prøveklut. En komité ble nedsatt for å klargjøre hvilke læremessige og juridiske forhold som skulle legges til grunn for et større kirkefellesskap. Utredingen førte til den såkalte Scranton-erklæringen. Da den var klar, begynte prosessen å skyte fart, og ved PNCCs generalsynode høsten 2010 ble det valgt en ny generasjon biskoper som straks førte forholdet til NKK opp på dagsordenen. For å forberede konsekrasjonen av en skandinavisk biskop kom så den nye erkebiskopen Anthony til Norge i mars 2011. Prosessen ble så formalisert nå i mai med fastsettelse av tid og sted.
– Kva vil det bety for oss som kyrkje?
Konsekrasjoinen av en biskop for NKK betyr for det første at vi ikke lenger har status som et misjonsdistrikt. Vi blir en liten autokefal kirke som kan handle i eget navn, men under PNCCs paraply. Den store utfordringen blir selvfølgelig å sikre stabilitet og vekst. I en åndelig forvirret tid gir en bispestol oss et institusjonelt samlingspunkt i den apostoliske overlevering. Som gammelkatolikker har vi en privilegert kirkelig plassering mellom Øst og Vest. Avgjørende er at vi fastholder den udelte kirkes tro, men samtidig kan vi beholde «det beste» i den skandinaviske fromhetstradisjon og da ikke minst rikdommen i den lutherske salmeskatt. På papiret kan denne dynamikk se vanskelig ut, men det har i praksis vist seg å fungere rimelig bra å forene den brede kirkelige arven med det stedegne. Forhåpentlig vil også en bispestol også gjøre det mulig å føre en forpliktende dialog med andre kirkesamfunn. NKK er som kirkesamfunn for lite til å seriøst kunne influere et pluralistisk og hovedsaklig sekularisert samfunn, men sammen med andre kirkesamfunn er det mulig offentlig å vitne om troen inn i samtidens åndelige kaos.
– Kva slags biskop ynskjer du å vera?
Min skytspatron den hl. Nikolai var kjent som barnas venn og undergjører. Det første er vel lettest å følge. Barna er viktig i seg selv, men også fpr vår kirkes fremtid. Vi har ikke bare vekst her og nå som utfordring. Allerede idag må vi bygge fremtiden. Det betyr at den kommende generasjon oppdras i troen og «smittes» av stiftergenerasjons engasjement. Vi må skape en puls i arbeide vårt som kan føres inn i fremtiden. Samtidig trenger vi undre og det ikke bare ikke bare innad. Vi lever i et tidsskille. Det blåser mot oss en skarp motvind. Det virker som kristendommen simpelthen er oppbrukt i Vesten. Sammen med gammeltroende i andre kirkesamfunn må vi finne en ny måte å leve som menighet. Kanskje kan vi som man gjør i seiling, klare å krysse mot vinden slik at vi skyter ny fart fremover. «Vinden blåser dit den vil», sier Jesus. Vi må be om at Den hellige Ånd veileder oss om hvordan vi skal leve som kristen motkultur. Som sagt, denne utfordring gjelder først og fremst menighetens liv slik fellesskapet er rammen om den enkelte kristnes livssituasjon.
ME YNSKJER TIL LUKKE!
NORDISKKATOLSK BLOGG 