Selvransakelse dagen derpå

 

Med Annen verdenskrigs overskrifter skriver Vårt Land på førstesiden idag (20.10 08) at Norsk Luthersk Misjonssamband vil bli eget trossamfunn. De fete typene er utvilsomt på sin plass. Hva vi egentlig fortelles, er at den såkalte ”lekmannslinja” legges til side som feilslått strategi gjennom åttiåtte år.  

 

Ved møtet i Calmeyergatens misjonshus i 1920 ble det avdekket sterk uenighet mellom Ole Hallesby og Ludvig Hope. Førstnevnte mente at utfordringen fra den fremvoksende liberale teologi var så alvorlig at det ble nødvendig å bryte med statskirkeordningen og danne et nytt kirkesamfunn. Hallesbys analyse kom imidlertid til kort overfor Hopes ønske om ”lekmannaslinja”, dvs. friheten til å organisere egne nattverdfeirende fellesskap innenfor statskirkeordningen. 

 

Efterhvert som kirkestriden tiltok gjennom 1920-årene, prøvde Hallesby å heve konfliktnivået ved å kalle til boykott – ikke bare av liberale prester, men også av selve ordningen med menighetsråd. Han tapte imidlertid igjen overfor Hope som mente at man heller skulle takke Gud for statskirkeordningen som gav en slik kontaktflate med folket. ”Fåren for kyrkja kjem frå dei kyrkjege”, gjør Hope gjeldende i ”Kyrkja og Guds folk” fra 1923 og skriver at en troende prest kan være en støtte fare for kristne arbeidet enn en vantro prest.

 

Det underliggende uenighet mellom de to ”høvdingene i Guds rike” gjelder altså spørsmålet om kirkeordningens betydning for troslivet. Mens Hallesby fremhevet betydningen av det konkrete, hevdet Hope at ”gudslivet står over lovparagrafer og regler”. Kirkeordningen er derfor ikke bare et adiaforon, men å ligne med et tomt skall. I 1932 faller så de famøse ord: ”Kyrkja er eit stillas me står på mens me held på byggja Jesu Kristi kyrkja.”

 

Siden 1920 har Kinamisjonen/NLM fulgt Hopes ”isolasjonslinje” fra den offisielle kirke med tilsvarende avvisning av dem som med Hallesby ville føre en ”konfrontasjonslinje” innenfor kirkeordningen.  

 

Den første selvransakelse i forhold til denne strategi var – så vidt jeg mener å huske – Carl Fr. Wisløffs overraskende kuvending i forholdet til Børre Knudsen. Jeg vet ikke i hvilken grad Wisløffs holdningsendring skyldes Knudsens evne til å sjarmere en gammel mann, men i praksis forlot Wisløff dermed Hopes syn og gikk over til Hallesbys konfliktmodell. Vårt Lands store overskrift forteller oss så at også Misjonssambandet nu gjør helt om marsj. 

 

Bruddet med fortiden innbyr til en evaluering av strategien som er blitt fulgt. Efter min forståelse måtte ”lekmannslinja” slå feil av teologiske så vel som av maktpolitiske grunner.

 

1) Teologisk hentet Hopes sitt kirkesyn fra erkeliberaleren Rudolf Sohm. Avvisning av kirkeordningens betydning for det åndelige liv var i virkeligheten ikke annet enn liberal teologi snudd på vrangen. Derved fremstod Hopes oppgjør med den liberale teologi som én form for religiøs subjektivisme i strid med en annen – en disputt mellom tvillingsøstre som ingen av dem kunne vinne.

 

2) I motsetning til Hallesby skjønte ikke Hope at den teologiske striden nettopp ble ført som en kamp i og om kirkeordningen. Teologiske meninger er selvfølgelig av største viktighet for fromhetslivet, men kirkestriden kunne ikke bli vunnet av de beste argumentene, men seire ville den part maktet å sette seg fast i Den norske kirkes offisielle organer. Som strategi i kirkekampen var Hopes isolasjonslinje derfor å ligne med en general som vil vinne krigen ved å føre troppene fra fronten til bivuakkens ro (les: bedehuset).   

 

 

Mgr. Roald Nikolai