Selvransakelse dagen derpå

 

Med Annen verdenskrigs overskrifter skriver Vårt Land på førstesiden idag (20.10 08) at Norsk Luthersk Misjonssamband vil bli eget trossamfunn. De fete typene er utvilsomt på sin plass. Hva vi egentlig fortelles, er at den såkalte ”lekmannslinja” legges til side som feilslått strategi gjennom åttiåtte år.  

 

Ved møtet i Calmeyergatens misjonshus i 1920 ble det avdekket sterk uenighet mellom Ole Hallesby og Ludvig Hope. Førstnevnte mente at utfordringen fra den fremvoksende liberale teologi var så alvorlig at det ble nødvendig å bryte med statskirkeordningen og danne et nytt kirkesamfunn. Hallesbys analyse kom imidlertid til kort overfor Hopes ønske om ”lekmannaslinja”, dvs. friheten til å organisere egne nattverdfeirende fellesskap innenfor statskirkeordningen. 

 

Efterhvert som kirkestriden tiltok gjennom 1920-årene, prøvde Hallesby å heve konfliktnivået ved å kalle til boykott – ikke bare av liberale prester, men også av selve ordningen med menighetsråd. Han tapte imidlertid igjen overfor Hope som mente at man heller skulle takke Gud for statskirkeordningen som gav en slik kontaktflate med folket. ”Fåren for kyrkja kjem frå dei kyrkjege”, gjør Hope gjeldende i ”Kyrkja og Guds folk” fra 1923 og skriver at en troende prest kan være en støtte fare for kristne arbeidet enn en vantro prest.

 

Det underliggende uenighet mellom de to ”høvdingene i Guds rike” gjelder altså spørsmålet om kirkeordningens betydning for troslivet. Mens Hallesby fremhevet betydningen av det konkrete, hevdet Hope at ”gudslivet står over lovparagrafer og regler”. Kirkeordningen er derfor ikke bare et adiaforon, men å ligne med et tomt skall. I 1932 faller så de famøse ord: ”Kyrkja er eit stillas me står på mens me held på byggja Jesu Kristi kyrkja.”

 

Siden 1920 har Kinamisjonen/NLM fulgt Hopes ”isolasjonslinje” fra den offisielle kirke med tilsvarende avvisning av dem som med Hallesby ville føre en ”konfrontasjonslinje” innenfor kirkeordningen.  

 

Den første selvransakelse i forhold til denne strategi var – så vidt jeg mener å huske – Carl Fr. Wisløffs overraskende kuvending i forholdet til Børre Knudsen. Jeg vet ikke i hvilken grad Wisløffs holdningsendring skyldes Knudsens evne til å sjarmere en gammel mann, men i praksis forlot Wisløff dermed Hopes syn og gikk over til Hallesbys konfliktmodell. Vårt Lands store overskrift forteller oss så at også Misjonssambandet nu gjør helt om marsj. 

 

Bruddet med fortiden innbyr til en evaluering av strategien som er blitt fulgt. Efter min forståelse måtte ”lekmannslinja” slå feil av teologiske så vel som av maktpolitiske grunner.

 

1) Teologisk hentet Hopes sitt kirkesyn fra erkeliberaleren Rudolf Sohm. Avvisning av kirkeordningens betydning for det åndelige liv var i virkeligheten ikke annet enn liberal teologi snudd på vrangen. Derved fremstod Hopes oppgjør med den liberale teologi som én form for religiøs subjektivisme i strid med en annen – en disputt mellom tvillingsøstre som ingen av dem kunne vinne.

 

2) I motsetning til Hallesby skjønte ikke Hope at den teologiske striden nettopp ble ført som en kamp i og om kirkeordningen. Teologiske meninger er selvfølgelig av største viktighet for fromhetslivet, men kirkestriden kunne ikke bli vunnet av de beste argumentene, men seire ville den part maktet å sette seg fast i Den norske kirkes offisielle organer. Som strategi i kirkekampen var Hopes isolasjonslinje derfor å ligne med en general som vil vinne krigen ved å føre troppene fra fronten til bivuakkens ro (les: bedehuset).   

 

 

Mgr. Roald Nikolai 

Advertisements

6 responses to “Selvransakelse dagen derpå

  1. Takk for en god analyse! Det jeg lurer på er om NLM i tiden som kommer klarer å gå fra å være en protest på det bestående, til å være et kirkesamfunn med et postivt anliggende. «Prosjektets» levedyktighet er avhengig av dette, men en slik vending krever også endel teologisk håndverk. Jeg er usikker på NLM er i stand til å tenke prinsippielt om akkurat dette. F.eks. Hvordan skal man forholde seg i kvinneprestsaken? Man har jo alltid vært imot kvinnelige prester, men selv ikke hatt presteskap. Dermed har også kvinner fått forkynne i organisasjonen, fordi de ikke er prester (…!).

  2. Det store spørsmålet er sjølvsagt om dei klarar å gjere dette nok sakramentalt. Dersom dei held fram med nattverd maks ein gong i månaden så er dei — i alle fall i mine auge — ikkje eit kyrkjesamfunn. Kyrkja skal samlast rundt ord og sakrament.

  3. Tilbakeping: NLM som eige kyrkjesamfunn « KATOLIKKEN·

  4. Tilbakeping: NLM som eige kyrkjesamfunn | Tro og fornuft.no·

  5. Tilbakeping: Katolikken » NLM som eige kyrkjesamfunn·

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s