Sta. Sunniva kyrkjeblad for mars

Det er framleis tidleg i fasten. I denne utgåva av kyrkjebladet høyrer me kva ei rekkje vestlege kyrkjefedrar seier om det å fasta! 

 

Øystein Lid

Advertisements

Antonius» tiande ordtak

Han sa også: Akkurat som fisken døyr om han er på land for lenge, slik er det med munkar som vandrar utanfor klostercella eller får tida til å gå saman med verdslege menn. Dei mistar den indre fredens intensitet. Som ein fisk strevar mot sjøen må me forta oss til cella, av frykt for at dersom me dryger utanfor vil me mista vår indre vake.

Abba Antonius (251-356)

Forfølging

Å vere ein levande kristen, er å vere ein forfølgd kristen. Jesus seier til disiplane sine at i trengsletida: ”… skal dei gje dykk over til forfølging og slå dykk i hel. Ja, alle folk skal hata dykk for mitt namn skuld. Paulus seier til Timoteus: ”Alle som vil leve eit gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfølgde”. Ja, til alle tider har dei radikale etterfølgjarane av Herren Jesus Kristus blitt jaga, torturert og drepne for Sanninga og for hans namn skuld. Stefanus vart steina for å forkynne det klare og uforfalska evangeliet. Hundre år seinare oppsummerar Tertullian den første tida i kyrkja med at; kristne blir festa på krossar og stolpar. Dei blir kasta til ville dyr og brende i flammar. Dei blir forviste til gruver og øyer, men blødande under tortur ropar dei ut: ”Vi lovprisar Gud gjennom Kristus”, men det stoppar ikkje der, for heile kyrkjesoga er vaska i blodet åt martyrane – dei som døydde for Sanninga.

I vårt moderne Noreg treng ikkje kristne å frykte å bli løvemat. Her har forfølginga fått ein annan karakter. I staden for fysisk vald blir radikale og konservative kristne heller utsett for mobbing, trakassering og utestenging. Vi blir ikkje sprika til stolpar, men mange har blitt nekta å evangelisere eller bære krossar. Prat om Jesus er utenkjeleg på offentleg stad, folk kan bli sparka frå jobben grunna konservative etiske synspunkt og ein kan nærast risikere at barnevernet kjem på døra om ein ber bordbønn med borna sine.

Denne forfølginga av kristne er likevel ikkje noko uventa og nytt. Allereie i dagens evangelietekst får vi ei åtvaring om kva som kan skje. Jesus seier til oss at; ”Ta dykk i vare for folk! For dei skal gje dykk over til domstolane og piska dykk i synagogane. Og for mi skuld skal de førast fram for landshovdingar og kongar”. Og ikkje nok med dette, men trugsmålet kjem helst frå våre næraste. Brør skal stå mot brør, fedrar mot born, og her er det ikkje berre snakk om fysisk slektskap, men også åndeleg slektskap. Ja, i dag kjem kanskje det største trugsmålet frå ”religiøse” menneske som har løyst forfølgingsproblemet ved å bli ”personlege kristne” og som dermed gjer kristendommen til ei privatsak, men verken kristendommen eller frelsaren Jesus Kristus er ei privatsak! Ein kan ikkje skru ned oljelampa og sette henne under eit kar for at ho skal lyse i det private mørkret. Då vil elden døy av oksygenmangel. Så sjølv om ein privat kristendom kanskje er utan forfølging, er han også utan evangeliet.  

Dagens tekst ber oss likevel om ikkje å vere bekymra. Vi skal ikkje uroe oss over livet, vi skal ikkje uroe oss over kva vi skal seie eller gjere. Nei, vi skal ikkje vere bekymra for noko som helst, men tvert i mot glede oss over at liva våre er skrivne i Livets bok. Vi skal som Stefanus alltid vere glade – også under forfølging –, for som det står hos Forkynnaren; ”ingen blir fritekne frå krigsteneste”, men for ein disippel av Jesus Kristus er døden ei vinning.   

Difor må vi framfor alt vere frimodige, for der ligg også løftet frå Gud om hjelp og utfriing. I Jeremia-epistelen får vi høyre at Herren vil gjere oss til ”ei fast borg, til ein jernstolpe og ein bronsemur mot heile landet, mot kongane og stormennene, mot prestane og folket i landet” dersom vi tek første trussteget. Det same høyrer vi om i evangelieteksten der Heilaganden kjem oss til hjelp i same stunda vi må stå opp og vitne for hans namn skuld. Ja, til og med Stefanus – i det han vart steina – var full av kraft og tru. Han skoda med lengsel opp mot himmelen mens Den heilage ande talte forsonande ord gjennom han.

Dersom vi vil følgje Den himmelske meisteren kjem vi alle til å møte på forfølging i ein eller annan form, men lat oss ikkje vere motlause i tida som ligg føre oss. Vi har fantastiske løfte å sjå fram til om vi berre held ut denne korte stunda her på jorda. I sitt andre brev til korintarane, gjev Paulus oss nokre trøystande ord når han seier at; ”Difor mistar vi ikkje motet. Om vårt ytre menneske går til grunne, så blir det indre fornya dag for dag. Dei trengslene vi no må bera, er lette, og dei skaper for oss ein evig herlegdom som veg uendeleg mykje meir. Vi har ikkje det synlege for auga, men det usynlege. For det synlege er forgjengeleg, det usynlege evig”.

La oss ta med oss denne oppfordringa inn i det nye året. La oss i tida som ligg føre oss vere endå meir medvitne om den store frelsaren vår og ikkje skjemme oss over Jesu Kristi evangelium. Nei, la oss heller med det usynlege for auga, vere frimodige og vitna og prate om Meisteren vår til alle menneska Gud sender i vår veg – til ære for Faderen, Sonen og Den heilage ande.

Teologisk skivebom med sidestykker?

Så til de grader! Fr. Ottar Mikael Myrseths ord fra 2. søndag etter påske angående den såkalte tomas-perikopen er ganske representative for vide kristne kretser, uansett konfesjon. Jeg vil derfor presisere at det følgende angrep på ingen måte er myntet på ham personlig. Men teologisk kunne vi ikke vært mer uenige. Det er på høy tid med en offentlig debatt, og vi trenger klare ord, ikke ulne.

For det første: Skill begrepene! Ikke juks og gjør en tviler retorisk om til skeptiker! Tvilen er ikke det motsatte av troen, men troens bror. Akkurat som den troende, håper nemlig den tvilende at et budskap måtte være sant. Men en tviler finner de samme grunnene utilstrekkelige som en troende finner tilstrekkelige, nettopp fordi budskapet bekreftes ved tegn og ikke bevis! Sin holdning kan derfor den ene ikke klandres, den andre ikke berømmes for.

For det andre: Skill begrepene! Ikke juks og gjør tegn retorisk om til bevis. Tegn er tegn, åpne for tolkninger, så åpne at det blant de kristne selv eksisterer utallige kirkesamfunn i dag. Da må vel andre få lov til å holde seg helt eller delvis utenfor, med tilstrekkelig rimelige grunner? Verken skriften eller liturgien er entydige. Kirkens budskap er for mange for godt til å være sant! Det er på høy tid at kirken forstår det og møter verden med ydmykhet.

For det tredje: Skill begrepene! Tro og tro er ikke det samme! Tro betyr både å anta noe med mer eller mindre gode grunner, og/eller å ha tillit til noen. Den ene troen kan prinsipielt motbevises som feil, den andre ikke. Hvilken tro handlet det for Jesus om, tro? Kirkens forkynnelse av tro kan ikke være annerledes enn Jesu egen måte å tro på. Hans tro var å gi seg hen, å overlate seg totalt til ham han kalte ”Abba” – ”Pappa”. Det er derfor han overhodet ble synlig for oss som Guds sønn, ikke fordi han kanskje kunne gå gjennom vegger. Meningen med tomas-perikopen er ikke å vise at naturlovene nok en gang er satt ut av kraft når det gjelder Jesus, men å identifisere den påstått oppstandne som den korsfestede: ”Det tror jeg ikke før eg får se naglemerket …”. Hadde den oppstandne ikke vært den korsfestede, hadde han ikke fortjent troen, tilliten: ”Min Herre og min Gud”. Og så lar Johannes Jesus si de berømte ordene: ”Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og enda tror.” Det kunne også stått: ”Fordi du nå har sett meg, har du tillit. Salige er de som ikke ser og som har tillit likevel”. Hele teksten handler om en tidløs, enkel, men utrolig viktig sannhet som det er helt meningsløs å ikke tro på.

For man kan ikke tro noe som går mot fornuften. Nettopp det sier tomas-perikopen. Man kan kun tro det som overgår fornuften. Også det sier tomas-perikopen. Og hva er det som overgår fornuften? Kjærlighet og tillit overgår fornuften, alltid! Må jeg overlate meg til mennesker på nettopp dette viset for å kunne være menneske, hvor mye mer menneske blir jeg da dersom jeg overlater meg til Gud? Det er det Jesus forkynte, det er det kirken må forkynne, det er det verden må skjønne. Distinksjonen mellom tro og tro er det på høy tid at kirkens menn og kvinner gjør, og innlemmer i sin verktøykasse.

Think twice! Om forholdet mellom naturvitenskap og religion …

 

For all del: Religionskritiske vitenskapsmenn skal ikke anklages for at de leser religiøse skrifter på samme måte som mange troende – som en slags populærvitenskapelig avisartikkel fra det hinsidige. Svært mange kristne, jødiske og muslimske strømninger har i sin religiøse praksis et uklart åpenbaringsbegrep. Mange i begge leirer, i både vitenskap og religion, er seg lite bevisste at religiøs og vitenskapelig språkbruk skiller seg grunnleggende fra hverandre. Men så lenge man anser religiøs og vitenskapelig måte å artikulere verden på for å ligge på samme plan, er kollisjonen uunngåelig, og religionskritikere som f.eks. evolusjonsbiologen Richard Dawkins har sitt på det tørre, i hvert fall for tenkende mennesker. Verden ble ikke skapt på 7 dager og Adam ikke formet av en leirklump. Likevel gjør naturvitenskapen to tunge metodiske feil dersom den tilbakeviser Guds ekstistens på basis av tekster som f.eks. bibelen. Religion og vitenskap står riktig nok under samme sannhetskrav ? men måten å uttrykke og etterprøve sannhet på er vidt forskjellig:

 

1.Vitenskapens språk må brukes dekkende, siden den søker å beskrive virkeligheten innenfor verden. Religiøst språk kan aldri brukes dekkende, men utelukkende påpekende, fordi det omtaler en virkelighet utenfor verden. Det er legitimt og nødvendig å bruke språk på denne måten. Vi kan trekke en parallell til poesien. Poetisk språk handler selvsagt også om realitet, men om realitet som ligger «bak ordene», realitet som ikke er objektiv, men likefullt unektelig til stede for dikter og leser. På samme måte taler religiøst språk åpenbarende om det som alltid forblir skjult, men som milliarder av mennesker opp gjennom historien har ant eksistensen av, har forholdt seg til og på svært forskjellige måter satt ord på.

 

2. Også måten å etterprøve sannhet på er vidt forskjellig. Følgende parallell viser dette: Noen sier til meg «Jeg elsker deg». Setningen stiller nøyaktig samme sannhetskrav som setningen «jorda er rund». Men kun den ene av de to setningene kan bevises, den andre setnings sannhet må jeg erfare ? og dette er kun mulig dersom jeg «forlater meg», stoler på setningen, tror på den. På samme vis kan religiøse setningers sannhet som for eksempel «Gud er god» kun erfares – ved tro! Likefullt er utsagnet like sant for den som har erfart dette som utsagnet at «jorda er rund». Dette er det med vitenskapelige metoder verken mulig å betvile eller å bevise.

 

De to andre argumentene viser at naturvitenskapen nettopp på grunn av sine strenge beviskrav aldri vil være i stand til å beskrive verden fullstendig. Det finnes virkeligheter som unndrar seg vitenskapelig betraktning, men som likefullt er reelt eksisterende. Dette må en vitenskapsmann ta høyde for. Å si at Gud ikke finnes, er av de nevnte grunner rett og slett uvitenskapelig.  

Krigen er i gang!

 

Fordelingsutvalget i Barne- og familiedepartementet krever at 13 kristne organisasjoner åpner for homofile som ledere. Hvis ikke står de i fare for å miste statstøtten. Man må forvente seg at dette kun er første steg i retning av økonomisk sanksjonering mot grupper som ikke følger regjeringens verdisyn.

 

Ennå et tegn har vi altså fått på at krigen mellom gudløsheten og Kirken er i gang. Man trenger ikke lenger være profet for å se dette. Likevel sitter mange «troende» hjemme i sofaen på søndag. De har ikke forstått alvoret, at krigen må kjempes på fronten der slagene står. Kirken og den troende kjemper på tre fronter: Slagmarken er først og fremst det indre liv. Jeg må kaste ut fristeren – Løgnens far – han som sier at det ikke er så farlig om man går til kirken, om man ber, eller om man kaller dette eller hint for synd. Han som sier at jeg ikke trenger å gå i kirken for å ruste meg.

 

For det andre er slagmarken det offentlige rom. Dersom jeg ikke kjemper med den «onde lyst i mitt hjerte» på den første slagmarken vil jeg heller ikke makte å stå i denne frontlinjen når det gjelder som mest: «Den som er tro i lite er tro i mye». Derfor er det mange som har blitt slått av feighet når mediakjøret er som verst, når man må stå til rette for sin motstand mot kvinnelig prestetjeneste eller homofil praksis eller abort.

 

For det tredje står slaget innad i kirkene selv.  Det empiriske grunnlaget for at «liberale» kirkesamfunn går til grunne er lett å se. Man kan til og med lese det av på statistikken. Likevel gir mange kristne etter for presset og tilpasser seg samtidskulturens etikk og mangel på etikk. Begrunnelsen er ofte at en tilpassning skal gi større tilstrømning av folk fordi man er inkluderende og åpen. De liberale gjør ikke det ikke bare enkelt for djevelen, de gjør endog hele jobben for han.

 

Vi må derfor ruste oss til den strid vi står ovenfor. Fasten som kommer er en god mulighet for å gjøre dette. Få vekk alt unødvendig, få klarert de åndelige blikk ved å fokusere på det ene som gjelder: Å holde fast ved Jesus og la han lede oss! Så kan vi la regjerning og Konge og andre i denne verden forsøke seg på det som så ofte har vært prøvd oppigjennom historien: Å rydde Han av veien ved å forfølge hans disipler.

 

Alltid har Kirken reist seg.

Døden og kvelden

 

Memento mori – hugs at du skal døy! Å leva er på mange måtar å gjera seg klar til å døy. Dette er ofte fjernt for dei fleste av oss. Men å venja seg til døden som noko paradoksalt sagt, ein «høgst levande realitet» eller eit nærvær i liva våre, er viktig. Det handlar om å forsona seg med eigen livssituasjon, om oppgjer med synd i livet og så handlar det samstundes om å tru og sjå at Jesus Kristus har vunne over dødskreftene. For døden er alltid sameint med oppstoda! Han som er oppstoda og livet reiser oss opp, og me blir sameinte med Kristus!

 

Når kvelden kjem, er dette kanskje tida på døgeret ein på sterkaste måten kan retta merksemda mot døden. Svevn og død er alltid blitt knytte til kvarandre. Så mot avslutninga av dagen ligg det til rette for eit aldri så lite møte med døden. Det konkrete møtet kjem i completoriet som er siste tidebøna i løpet av dagen. Der bed me mellom anna frå Salme 4: «I fred vil eg leggja meg ned og sova, for du, Herre, einast du lèt meg kvila trygt», kombinert med Salme 31: «I dine hender, Herre, Gud, gjev eg no mi ånd». Så kling den vemodig, vakre Simeons lovsong med: «Herre, no lèt du tenaren din fara herifrå i fred etter ditt ord. For augo mine har sett di frelse». Tidebøna med song av desse «kveldssalmane» er tydeleg møtepunkt mellom kvelden og døden som står fram som kvarandre sine metaforar, men der alltid vona om den nye dagen og det nye livet i Kristus bryt fram i Han som kjem som ei solrenning som skal møta oss på den andre sida.

 

Svein Arne Gudmund