Intervju med Kim Larsen i Dagen

I utgåva frå fredag 7. februar har Dagen eit dobbeltsidig oppslag med Kim Larsen (medlem i Sta. Sunniva kyrkjelyd, Bergen), som er innspurten med doktoravhandlinga om munken Wilfrid Stinissen (1927-2013).

Larsen siterer Stinissen mellom anna på at “Kirkens utstråling i verden er ifølge Stinissen avhengig at det finnes mennesker som er dypt personlige kristne. Åndelig liv våkner i møte med åndelig liv som er vekt, sa han. Det er det fantastiske med åndelige mennesker. De har en utstråling til oss andre, som gjør at vi våkner selv.»

Heile intervjuet kan lesast på Dagens nettavis, i spalten Snart søndag. Trykk her for å gå til saka!

Advertisements

Fastetid og askese

”Bare den som vågar börja kampen mot sin bortvändhet från Gud, har chans att komma igenom porten” (Wilfrid Stinissen i «En liten vägledning till Den kämpande tron» s. 6)

Ordet askese er et rart og nærmest suspekt ord. Flere av oss tenker kanskje, hva er vitsen, liksom? Men termen askese kommer fra det greske askein (øve, praktisere) og uttrykker en form for metodisk trening, en øvelse som gjentas gang på gang, en anstrengelse for å oppnå en ferdighet eller en særlig kompetanse. Askese handler om å sette grenser for sitt eget liv, og hører i hvert fall hjemme i fastetiden, hvor det å øve seg i å si nei til gode ting (de onde tingene skal vi alltid si nei til), er nødvendig og nyttig på veien med og mot Gud. Vi må kunne si nei for å kunne si ja. I fastetiden blir vi invitert til en kjærlighetens tvekamp med Gud. Gud kjemper med dem han elsker mest. Slik var det med Hosea og Jakob, og slik er det med deg og meg.

Det finnes en sammenheng mellom askese og kjærlighet, og askese og bønn. Det er kjærligheten som lærer oss å be, og vi kan bare lytte til Gud gjennom å slutte å lytte til alt annet. Gud tvinger oss aldri til å ofre, til å avstå fra visse ting eller å gi seg hen for andres skyld. Likevel er askese bønn i praksis, i aller høyeste grad. Fastetiden gir oss anledning til å trene, øve og praktisere en aktiv overgivelse til Gud, og kan ses på som en livslang tilvenning til Guds kjærlighet. Den blir da en sentral del av den åndelige vandringen. Den blir en trening i oppmerksom kjærlighet.

Forbønn fra dem som har gått foran

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime.

Ave Maria eller Engelens hilsen, som den også blir kalt, har blitt en viktig bønn i vår menighet og i mitt liv. Jeg innrømmer det gjerne; i utgangspunktet var jeg skeptisk når presten vår foreslo å si frem denne bønnen etter gudstjenesten. Jeg hadde en bestemt forestilling om at det ikke var mulig å henvende seg til avdøde kristne, selv ikke Jesu mor. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, og i denne runddansen forsøkte jeg å finne belegg for hvorfor denne bønnen ikke var forenlig med kristen tro. Jeg kom til kort. I stedet fant jeg flere vers i bibelen som mer enn antyder at de hellige som har gått foran oss, lever for Gud. Jesus sier selv at Gud er «Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22:32).

Så langt jeg ser det, finnes det ikke belegg i Bibelen for å lage et skarpt skille mellom folk som er sovnet inn i Kristus, og kristne som fortsatt lever på jorden. Vi er alle forenet i Kristus: ”For jeg er viss på at verken død eller liv (…) skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre” (Rom 8,38a; 39b). Kirken som er Kristi kropp (Kol 1,18), finnes ikke bare her på jorden. Både himmel og jord sammenfattes i Guds Kirke, og Jesus hersker i begge verdener (Ef 1,10; 20-22). Profeter, apostler og helgener utgjør en stor ”sky av vitner omkring oss” (Hebr. 12,1).

Vi er altså del av et større fellesskap, preget av søskenkjærlighet, og vi oppfordres gang på gang til å be for hverandre (Rom 15, 30; 2 Kor 1,11; Ef 6, 18-20). «Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære frem bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker…» (2. Tim 2,1). Det er med dette i tankene vi tillater oss å be de avdøde kristne om forbønn.

Stress – et subtilt opprør mot Gud

Karmelittmunk og forfatter Wilfrid Stinissen er overbevist om at stress ikke bare forstyrrer kontakten med Gud, men kan blokkere hele dialogen med ham. Stress er noe av det en skal kjempe mye mot dersom en ønsker å leve nær Gud. Stinissen tolker stress som et ”subtil revolt mot Gud”, et opprør som bærer i seg en klage om at Gud gir oss for mye å gjøre på for liten tid. ”Gud är aldrig någon stressfaktor”, og Stinissen slår til lyd for at mennesket, på dets vandring mot Gud, bør respektere sin egen rytme og ikke leve i ”disharmoni med sig själv”. En slik disharmoni reduserer muligheten for større åpenhet for Gud. Dette er noe av grunnen til at Stinissen i så stor grad anbefaler stillhet, ro og avspenning. Det handler om noe mer enn ”kroppsligt eller psykiskt välbefinnande”. Det handler om en nødvendig forutsetning for overgivelse, nemlig hjertets fred.