En julesang for hele året

 

I dag rydder jeg bort julekrybbe, stjerner og engler. Julefeiringa er over. Men julemysteriet kan ikke ryddes bort, heldigvis. Alt vi har sett og hørt  har satt seg fast i oss, som Maria ønsker vi å gjemme det i våre hjerter og la det prege vår ferd videre.

 

En julesang fra folkelig tradisjon, laga av emissær Nielsen, Posrgrunn, på 1800-tallet, er antakeligvis ukjent for mange i dag. I enkel og direkte poesi rommer den flere dimensjoner, både det babylonske fangenskap, brudemystikk, sangen, inkarnasjonens under    og en aktuell oppfordring til slutt.  Å synge denne sangen gir en ganske annen effekt enn bare å lese den, men det får vente til anledningen kommer. (rettskrivningen er slik som den synges):

 

I Babels land sidder Sions enke, så mang en gang

Hun græde må når hun blot vil tenke, på Sions sang

Ved floden sidder hun hjerteklemt,

skjønt harpen henger på grenen stemt

 

Opp Sions datter, nå kan du kaste din enkedrakt!

Det ende har med din gråt og faste , thi Gud har sagt

Så sant jeg lever, jeg er din Gud,

Og Sion er min utvalgte brud

 

Se Jesse rot, hvor den deilig skyter, et livsens blad

Derfor min sjel seg i Herren fryder, og er så glad

Thi Jakobs stjerne fra Betlehem,

Meg viser veien til himlen hjem

 

Min sang jeg blander med englemunne, som Jesu brud

Jeg vilje har, om jeg bare kunne rett prise Gud

Thi han er kommen, Immanuel,

Med blod at rense min arme sjel

 

Der ligger han som er englers glede, i mørke stall

Han vil deg føre til brudesete, i himlens sal

Kom alle store, kom alle små,

Vi vil til Betlehems krybbe gå!

 

Se, der er Jesus, min fryd og ære, min sjeleskatt!

Min sol og stjerne han nå  vil være, i verdens natt.

Om ham jeg sjunger en Julesang,

Så vil ei tiden meg falle lang

 

Bort verdens vesen med dine skikke, på syndens vei

At holde jul blot med mat og drikke, det passer ei

Men prise Herren i ydmykhet

Det giver hjertet en salig fred

 

Ingrid Maria

Hode og hjerte

 

En som kalte seg en glad pietist sa en gang at noen ”hadde trua sitjande tolv tommer for høgt,” og illustrerte med å holde hånda høyt over hodet. Selv mente han at troen måtte sitte i hjertet.

 

Johann Arndt (f. 1555), en felleskirkelig mystiker og forløper for pietismen, skrev om bønnen som vei til kunnskap og visdom:

 

”Så er det jo også to måter å oppnå visdom og kunnskap på. Noen når det ved å lese og disputere meget, og dem kaller man lærde. Den andre måten er ved kjærligheten og bønnen, og disse folk kaller man hellige. Det er stor forskjell på disse to. De første er, når de ikke øver kjærligheten, stolte og oppblåste. De siste derimot er fornedrede og ydmyke. På den første måten vil du ikke finne den innvortes og skjulte skatt i deg, men på den andre måten vil du finne den.”

 

Johann Arndt skrev en hel bok om akkurat dette, se bind 3 av ”Den sanne kristendom”. Arndts ”Den sanne kristendom” har vært den mest utbredte andaktsbok i norske hjem på hele 1800-tallet og langt ut på 1900-tallet. H. N. Hauge og haugianerne, ”lesarane”, de som utgjorde den egentlige pietismen her i Norge, brukte denne boka flittig.

 

Ingrid Maria

Bønn er Guds verk

 

Den hellige Benedikt kaller bønnen for Opus Dei, Guds verk. Å be er å bli dratt inn i noe Gud gjør. Vi tenker lett om bønn at det er noe vi selv gjør. Det kan fort føre til at bønn blir en prestasjon, slik det er så altfor menneskelig å tenke om så mye. Har dere forresten lagt merke til hvor ofte det sies at vi må bli flinkere til det og det, flinkere til å tro, flinkere til å be o.s.v. Flink er egentlig et forferdelig ord. Denne flinkheten sniker seg til og med inn på bønnens område.

 

Per-Olof Sjögren, forhenværende prost i Sverige, skriver heldigvis ikke om flinkheten, men om ”det høyst underlige” i at bønn ikke først og fremst er den enkeltes forsøk på å samle sine tanker for å be til Gud. Våre egne initiativ er tvert imot sekundære og kommer som en følge av det han kaller ”den virkelige bønn”. Den virkelige bønn er den som Kristus ber for oss. Ved Faderens høyre hånd går Han i forbønn for oss.

 

Der, hos Sønnen som ber ved Faderens høyre, begynner all bønn. Der er initiativet til all bønn. Jesus Kristus går i stadig forbønn for oss hos Faderen. ”Som et veldig luftdrag ’suger’ Jesu bønn vår bønn med seg og gir vind – Ånd – til den”, skriver Per-Olof Sjögren i en av sine mange sjelesørgeriske tekster.

 

Ingrid Maria

Mer om bønn for verden

 

Nå i denne adventstid gjør vi rett i å tenke på Maria Herrens mor som forberedte seg på å føde Kristus verdens Frelser.  Hun grunnet på Herrens lov dag og natt og holdt ut i bønn for folket.

 

Guds Mor Maria og helgenene ber fortsatt i himmelen. Med sine bønner, ja med sin blotte eksistens, er de til stor velsignelse for menneskeheten og hele verden. Starets Siluan fra Athos skriver at det er på grunn av dem at Gud bevarer verden. Verden består ved bønn.

 

Det er altså ikke bare menneskene på jorda som ber. Dette gir stor trøst og frimodighet til vårt bønneliv. Vi er ikke alene, vi ber sammen med alle de hellige i himmelen og blander vår røst med deres. Ved hjelp av deres bønner kan til og med historiske og kosmiske hendelser bli forandret.

 

                                                                                          Ingrid Maria

Bønn for verden

 

«Jeg tenker, altså er jeg,» sa Descartes, «Jeg elsker, altså er jeg,» sier Nina Karin Monsen. Vi kunne fortsette i samme gate og si jeg elsker, altså tror jeg, jeg elsker, altså ber jeg. Gud viser oss hva kjærlighet er. Kjærlighet til Gud er å elske menneskene og alt det Gud har skapt. Den som tror gleder seg med de glade og sørger med de sørgende.

 

Verden trenger de kristnes bønner. Hvis ingen ber, går det verre med det gode i veden. De troendes bønner hjelper fram det gode, vi står sammen med Gud i kampen mot alt det onde i verden.

 

Jeg kjenner en kvinne som hadde en lysende akademisk karriere foran seg, men så hoppet hun av og gikk i kloster. Hun begrunnet det med at hun ville tjene menneskeheten på en bedre måte enn å skrive lange avhandlinger som bare ble liggende i en skuff. I klosteret ber hun nå for menneskene og hele verden sju ganger om dagen.

 

Bønn forplikter. Å be er et liv, ikke bare ord. Bønn er overgivelse til Guds vilje og vi lever det vi ber. Den som elsker kan ikke trekke seg unna, men lider med og går inn i de gjerninger Gud viser ham til. 

«Jo mer brennende kjærligheten er, desto helligere er vårt liv» sier starets Siluan.

 

                                                            Ingrid Maria

Om bønn

 

Vi vet alle at bønn er viktig i et kristenliv. At bønn kan være vanskelig, vet vi også. Bønnen er i sitt innerste vesen et møte mellom sjelen og Gud, skriver metropolitt Anthony Bloom i sin bok ”Att leva i bøn” (orig. tittel: ”Living Prayer”). Men for at det skal bli et virkelig møte, må det være to personer og begge må være helt seg selv. For det meste er vi ikke ærlige og ekte, ikke helt oss selv, mener Bloom. Jeg mener Bloom går til problemets kjerne. Vi vet ikke selv helt hvem vi er, eller vi er mange forskjellige, og når vi skal møte Gud, vet vi ikke hvilken del eller ”bås” av oss selv vi skal møte ham med.

 

En måte vi løser dette problemet på, er å snakke selv hele tida, slik vi gjør i overfladiske møter med mennesker når vi frykter en dypere dialog. Er vi ikke hjemme i oss selv, kompenserer vi med mange ord. Slik blir bønn enetale og ikke dialog. Vi våger ikke være stille og vente på hva Gud vil si.

 

Anthony Bloom forteller om en eldre kvinne som søkte hans råd. Hun hadde bedt nesten uopphørlig i 40 år, men aldri kjent Guds nærvær. Bloom spurte henne: ”Ga du Ham anledning til å si et ord?” ”Nei”, svarte hun, ”jeg snakket til Ham hele tiden. Er ikke det meningen med bønnen?”

 

Bloom ga henne et godt råd. Han visste at hun elsket å strikke, og foreslo at hun skulle sette av et kvarter hver dag og bare sitte og strikke innfor Guds ansikt. Dette gjorde hun. Etter en stund kom hun tilbake til Bloom og sa: ”Dette er jo merkelig! Når jeg ber til Gud, d.v.s. når jeg snakker til Ham, kjenner jeg ingen ting. Men når jeg sitter fullstendig tyst og stille, ansikt til ansikt med Ham, da er jeg liksom innesluttet i hans nærvær.”

 

                                                                                          Ingrid Maria

”Kose-pietismen”

 

Vårt Land 20/10 har en reportasje om det nye salmebokforslaget i Den norske kirke. Forslaget blir kritisk vurdert av teologiprofessor Trond Skard Dokka som sier at en stor del av salmene der handler mer om oss selv enn om Gud. De er opplevelsesorienterte, også når de uttrykker nød for alt det vonde i verden, og det er lite igjen av eget ansvar og bot. Professoren aner en tendens til en dypt følt selvopptatthet der man bevarer det snille i kristendommen, men fjerner det plagsomme, og han kaller denne tendensen for ”kose-pietismen”.

 

Professorens tale er klok og tatt på kornet. Jeg har selv lest i dette nye salmebokforslaget og må gi ham helt rett. Det jeg likevel ikke forstår er at han kobler dette til pietisme. Var det noe pietistene kjempet imot, så var det virkelig slike tendenser som han nevner her.

 

Det er underlig, ja et stort paradoks rett og slett, hvordan pietismen er blitt den store stygge ulven både for lek og lærd, for høykirkelige så vel som liberalere, kulturpersoner og fritenkere. Skylder man på pietismen, tilhører man liksom det gode selskap. Egentlig vet de fleste ikke lenger hva pietisme er, noe bl.a. pietismedebatten i avisene tidligere i år var et tydelig bevis på. Hvorfor angripe noe man ikke vet hva er?

 

Om noen år synges sannsynligvis ”Nå har vi vaska gølvet, nå har vi børi ved” på julegudstjenestene rundt om i landets kirker. Det er likevel ganske lenge siden vi vaska golvet skikkelig med mye vann som de gjorde i husmannsstuene på Prøysens tid. I dag er det moppen som gjelder, vi mopper oss gjennom verden og koser oss inderlig med oss selv. Men pietisme er dette ikke.

 

                                                                                                                Ingrid Maria

De hellige

 

Arkimandrit Sofrony har skrevet en bok om Den hellige starets Siluan. Der står det bla. a. tekstene fra om det å være hellig: ”Den som er skapt i Guds bilde er skapt til et liv ”likt hans.” Den som har fått frelse i Gud får et liv som ligner Guds eget liv. Gud er allesteds nærværende og allvitende, og de hellige mottar i Den Hellige Ånd et all-nærvær og en all-viten som ligner Guds. Gud er lys, og i Den Hellige Ånd blir de hellige lys. Gud er kjærlighet som omfatter alt som eksisterer, og de hellige omslutter i Den Hellige ånd hele verden med sin kjærlighet. Gud alene er hellig, og helgenene har sin hellighet i Den Hellige Ånd. Hellighet er ikke et etisk men et ontologisk begrep. Et menneske er ikke hellig fordi det har en høy moral, eller fordi det lever i åndelig kamp og bønn    til og med fariseerne holdt fasten og forrettet lange bønner. Det menneske er hellig som inne i seg eier Den Hellige Ånd. Gud, som er Én, er sannheten og livet, og de som er delaktige i Den Hellige Ånd har sannhet og liv. De derimot som fjerner seg fra Gud dør den åndelige død og går ut i det ytre mørket.

 

Den hellige starets Siluan på Athos (død 1938) var en høyst enkel og ulært mann fra Russland, han hadde bare to vintrer med skolegang bak seg. Mange år med indre kamp ga ham en sjelden innsikt og stor personlig erfaring med det kristne livet.

 

Hellige Siluan var fylt av kjærlighet. Han brukte store deler av døgnet til å be for alle, også sine fiender, for alle mennesker i hele verden, at de måtte bli frelst, for alle lidende, han gikk selv inn i lidelsene når han bad. 

 

Han var strengt selektiv med hva han brukte tida til, og leste ikke aviser. En gang fortalte noen ham hva som sto i avisene, og her er noen kutt fra samtalen:

 

Siluan: ”Jeg synes ikke noe om aviser og nyhetene der ( — ) avislesing sår uro i vårt sinn og hindrer den rene bønnen. (–)  Når sjelen ber for verden vet den bedre om all nød på jorden enn det som kan leses i avisene, og vet hva menneskene har behov for og lider med dem.

T: ”Hvordan kan sjelen av seg selv vite hva som skjer i verden?

Siluan:”Avisene skriver ikke om mennesker, bare om hendelser, og i tillegg usant; de gjør oss bare forvirret og vi får ikke greie på sannheten gjennom dem. Gjennom bønnen derimot renses vårt sinn slik at vi ser alle ting klarere.

 

En annen gang undret en lærd prestemunk seg over at høyt utdannede mennesker kunne få noe ut av å snakke med starets Siluan, ”han leser sikkert ingen ting”. Fader Methodius svarte: ”Han leser ingen ting, men gjør alt. Andre leser mye, og gjør ikke noen ting.

 

Ingrid Maria

Den som tror er en pilegrim

 

En pilegrim er en himmelvendt vandrer. En himmelvendt vandrer er en deltaker i egentlig forstand i denne verden. En pilegrim flykter ikke fra verden og stirrer seg ikke blind på målet. Hvis han faller for fristelsen til å gjøre det, gjør han samtidig bevisstheten om det evige mindre, eller i verste fall får han den til å forsvinne helt. Himmellengsel er ikke romantikk.

 

En pilegrim lever i lengselen etter målet, en lengsel som samtidig lærer ham tålmodighet og det å vente. Slik får evigheten en mulighet til også å komme inn i menneskets timelige sammenheng. Vi kan få et glimt av Kristi herlighet og skaperverkets evighetsdimensjon også her og nå. Slik skapes også lengselen etter å leve et hellig liv, å ta sitt kors opp og følge Kristus, Han som er Alfa og Omega, begynnelsen og enden.

 

 

Ingrid Maria

Mer om himmelen

 

– eller himmelen på jorda. Jeg fortsetter der jeg slapp på min forrige bloggpost (”Eg er ein gjest i verda”). Det å lengte til himmelen kan hjelpe oss til å leve et bedre liv her på jorda. Salmedikteren Brorson skriver om det i salmen ”Stå fast, min sjel, stå fast”:

 

”når himlen er oss kjær

og lys og yndig

først da blir Herrens hær

i striden myndig.”

 

Noen mener kanskje at Brorson tar for sterkt i når han kaller de troende for en hær, ”Herrens hær.” Jeg vil heller si at Brorson er realist og ser virkeligheten i øynene. Selv kjempet han bl.a. mot griskhet og begjær, drukkenskap og utroskap i datidens julefeiring, og slo et slag for ”rett fornøyelse” (”I denne søte juletid”).

 

Også vi må være realister. Når julebordene nå snart setter inn for fullt og grådigheten i kjøpefesten før jul tar overhånd, kan noen hver av oss trenge å mobilisere. Da kan vi følge oppfordringen fra Brorson:

 

”Alt hva ditt hjerte vil

fra himlen vende

må overvinnes til

den siste ende”

 

     Ingrid Maria