Jesus synger

 

Jesus Kristus ber for oss, det vet vi. Men at han også synger, tenker vi kanskje ikke på? Som Jesu Kristi etterfølgere er vi både et bedende og et syngende folk, dypest sett er sang og bønn det samme. Jesus er vårt forbilde også i det å synge.

 

I vår herre Jesu Kristi lidelseshistorie leser vi at han sang lovsangen sammen med disiplene i nattverdsalen, før de gikk ut til Oljeberget og Getsemane hage. I salmen ”Hør en lovsang høye himler” skriver Thomas Kingo at Jesus sang underveis til Getsemane. Jeg vil oppfordre alle til å slå opp i Norsk Salmebok nr. 142 , lese, synge, be og meditere over denne salmen. Jesus synger. Hvordan lyder sang av Jesu egen munn? Å tenke på det er både frydefullt og fryktinngydende.

 

                ” Jesus    hør vår Jesus sjunger!

                 Det er mer enn englesang!

                 Stille, alle engletunger!

                 Lytt til denne rene klang!

                 Himlens hele harmoni

                 settes nå i melodi

                 ved vår Jesu munn og hjerte

                 før ham døden skulle smerte”

                

                ”Hvilke klare himmeltoner,

                 Jesus, deg på tungen lå!

                 Du som verdens synd forsoner,

                 Sang da dødens ve du så!

                 Adam gikk av Paradis,

                 gråt for herrens vredes ris,

                 du igjen med sang opplukker

                 himlens dør, og slangen sukker.”

 

Salmen avslutter med bønn om at Jesus lærer også oss å synge. Se Norsk Salmebok.

Advertisements

Forfengelighet

 

Vi lever i forfengelighetens tid. Da tenker jeg ikke først og fremst på opptatthet av klær og utseende. En langt mer alvorlig utgave av fenomenet er å måle seg selv gjennom andres øyne, å være opptatt av hva andre synes om meg. Det andre tenker om meg, eller det jeg vil at andre skal tenke om meg, styrer mine handlinger og holdninger. Vi bærer på en konstant drøm om at andre skal synes vi er betydelige.

 

Den polske komponisten Penderecki sier at han aldri har spurt publikum om noe. Selv om han har møtt sterk motstand både mot sin person og mot musikken sin, spør han aldri etter hva folk vil ha. ”Jeg skriver for dem som lytter. Det er nok”, sier han.

           

En av våre store kvalitetsskuespillere sa en gang, at hvis man begynner å tenke på hva andre synes, er man ferdig som kunstner.

 

Vi står overfor et paradoks: Jo mer vi higer etter andres gunst, jo mindre troverdige blir vi. Fruktene uteblir.

 

Penderecki samler på trær. Han har 1500 forskjellige trær i hagen sin. Også her går han imot det folk vil ha. Trær er  noe helt fundamentalt, har vært det til alle tider    bare ikke i dag. I dag hugger vi trærne ned fordi de står i veien. Store, staselige trær, som har vokst i over hundre år, deiser i bakken. De stenger for sola, sies det. De lager skygge, og vi vil ikke ha skygge, vil ikke være i skyggen av noe(n).

 

Forfengelighet. Forgjengelighet.                            

Tenk stort om lovsangen

 

Lovsang er ikke et isolert fenomen, noe som foregår bare i meg alene, i en bestemt gruppe eller menighet, eller med bare ett bestemt musikalsk uttrykk. Én ting er likevel sikkert, lovsang er ikke dyrking av mine egne følelser, lovsangen er ikke ”min”, og den begrenser seg ikke til sosiale fellesskap og interessefellesskap, bestemte menigheter eller kirkesamfunn.  Lovsangen er mer universell enn som så. I lovsangen er det Gud vi henvender oss til, det er Han som er hovedpersonen. Lovsangen er ikke  noe man har krav på eller mestrer. Gud har lagt lovsangen ned i oss, og uten Ham hadde vi ikke engang kunnet åpne munnen.

 

Lovsang dreier seg om store sammenhenger. Vi deltar i alle troendes erfaring gjennom alle slekter og tider, og ikke nok med det, hele skaperverket tar del i lovsangen. Davidssalmene inneholder mye om dette. Havet og alt som er i det bruser, hele jorden og alle som bor der, elvene klapper i hendene, fjella jubler i kor (Salme 98). Lovsangssammenhengen går enda videre. I Brorsons julesalme ”I denne søte juletid” rister hele jorden og helvetet skjelver når lovsangen over inkarnasjonens under lyder (”I denne søte juletid”)

 

Vår lovsang blandes med lovsangen i himmelen. Min røst er med i hele den himmelske hærskare som priser Gud. Ikke rart at noen og enhver blir ydmyke!

 

Lovsangen berører også mennesket helt til det innerste. Hjertet synger, og hvert lille sukk og åndedrag, blodet i årene, ja alt som rører seg i oss er involvert. Derfor er lovsang å være ærlig. Da rommer lovsangen også det som er vondt og vanskelig. Vi står for Gud som all ting vet”, lovsang står i sammenheng med syndsbekjennelse og skriftemål. Ydmyk lovsang er en stor hemmelighet og et underfullt paradoks.

 

Ingrid Maria

En julesang for hele året

 

I dag rydder jeg bort julekrybbe, stjerner og engler. Julefeiringa er over. Men julemysteriet kan ikke ryddes bort, heldigvis. Alt vi har sett og hørt  har satt seg fast i oss, som Maria ønsker vi å gjemme det i våre hjerter og la det prege vår ferd videre.

 

En julesang fra folkelig tradisjon, laga av emissær Nielsen, Posrgrunn, på 1800-tallet, er antakeligvis ukjent for mange i dag. I enkel og direkte poesi rommer den flere dimensjoner, både det babylonske fangenskap, brudemystikk, sangen, inkarnasjonens under    og en aktuell oppfordring til slutt.  Å synge denne sangen gir en ganske annen effekt enn bare å lese den, men det får vente til anledningen kommer. (rettskrivningen er slik som den synges):

 

I Babels land sidder Sions enke, så mang en gang

Hun græde må når hun blot vil tenke, på Sions sang

Ved floden sidder hun hjerteklemt,

skjønt harpen henger på grenen stemt

 

Opp Sions datter, nå kan du kaste din enkedrakt!

Det ende har med din gråt og faste , thi Gud har sagt

Så sant jeg lever, jeg er din Gud,

Og Sion er min utvalgte brud

 

Se Jesse rot, hvor den deilig skyter, et livsens blad

Derfor min sjel seg i Herren fryder, og er så glad

Thi Jakobs stjerne fra Betlehem,

Meg viser veien til himlen hjem

 

Min sang jeg blander med englemunne, som Jesu brud

Jeg vilje har, om jeg bare kunne rett prise Gud

Thi han er kommen, Immanuel,

Med blod at rense min arme sjel

 

Der ligger han som er englers glede, i mørke stall

Han vil deg føre til brudesete, i himlens sal

Kom alle store, kom alle små,

Vi vil til Betlehems krybbe gå!

 

Se, der er Jesus, min fryd og ære, min sjeleskatt!

Min sol og stjerne han nå  vil være, i verdens natt.

Om ham jeg sjunger en Julesang,

Så vil ei tiden meg falle lang

 

Bort verdens vesen med dine skikke, på syndens vei

At holde jul blot med mat og drikke, det passer ei

Men prise Herren i ydmykhet

Det giver hjertet en salig fred

 

Ingrid Maria

Hode og hjerte

 

En som kalte seg en glad pietist sa en gang at noen ”hadde trua sitjande tolv tommer for høgt,” og illustrerte med å holde hånda høyt over hodet. Selv mente han at troen måtte sitte i hjertet.

 

Johann Arndt (f. 1555), en felleskirkelig mystiker og forløper for pietismen, skrev om bønnen som vei til kunnskap og visdom:

 

”Så er det jo også to måter å oppnå visdom og kunnskap på. Noen når det ved å lese og disputere meget, og dem kaller man lærde. Den andre måten er ved kjærligheten og bønnen, og disse folk kaller man hellige. Det er stor forskjell på disse to. De første er, når de ikke øver kjærligheten, stolte og oppblåste. De siste derimot er fornedrede og ydmyke. På den første måten vil du ikke finne den innvortes og skjulte skatt i deg, men på den andre måten vil du finne den.”

 

Johann Arndt skrev en hel bok om akkurat dette, se bind 3 av ”Den sanne kristendom”. Arndts ”Den sanne kristendom” har vært den mest utbredte andaktsbok i norske hjem på hele 1800-tallet og langt ut på 1900-tallet. H. N. Hauge og haugianerne, ”lesarane”, de som utgjorde den egentlige pietismen her i Norge, brukte denne boka flittig.

 

Ingrid Maria

Bønn er Guds verk

 

Den hellige Benedikt kaller bønnen for Opus Dei, Guds verk. Å be er å bli dratt inn i noe Gud gjør. Vi tenker lett om bønn at det er noe vi selv gjør. Det kan fort føre til at bønn blir en prestasjon, slik det er så altfor menneskelig å tenke om så mye. Har dere forresten lagt merke til hvor ofte det sies at vi må bli flinkere til det og det, flinkere til å tro, flinkere til å be o.s.v. Flink er egentlig et forferdelig ord. Denne flinkheten sniker seg til og med inn på bønnens område.

 

Per-Olof Sjögren, forhenværende prost i Sverige, skriver heldigvis ikke om flinkheten, men om ”det høyst underlige” i at bønn ikke først og fremst er den enkeltes forsøk på å samle sine tanker for å be til Gud. Våre egne initiativ er tvert imot sekundære og kommer som en følge av det han kaller ”den virkelige bønn”. Den virkelige bønn er den som Kristus ber for oss. Ved Faderens høyre hånd går Han i forbønn for oss.

 

Der, hos Sønnen som ber ved Faderens høyre, begynner all bønn. Der er initiativet til all bønn. Jesus Kristus går i stadig forbønn for oss hos Faderen. ”Som et veldig luftdrag ’suger’ Jesu bønn vår bønn med seg og gir vind – Ånd – til den”, skriver Per-Olof Sjögren i en av sine mange sjelesørgeriske tekster.

 

Ingrid Maria

Mer om bønn for verden

 

Nå i denne adventstid gjør vi rett i å tenke på Maria Herrens mor som forberedte seg på å føde Kristus verdens Frelser.  Hun grunnet på Herrens lov dag og natt og holdt ut i bønn for folket.

 

Guds Mor Maria og helgenene ber fortsatt i himmelen. Med sine bønner, ja med sin blotte eksistens, er de til stor velsignelse for menneskeheten og hele verden. Starets Siluan fra Athos skriver at det er på grunn av dem at Gud bevarer verden. Verden består ved bønn.

 

Det er altså ikke bare menneskene på jorda som ber. Dette gir stor trøst og frimodighet til vårt bønneliv. Vi er ikke alene, vi ber sammen med alle de hellige i himmelen og blander vår røst med deres. Ved hjelp av deres bønner kan til og med historiske og kosmiske hendelser bli forandret.

 

                                                                                          Ingrid Maria