Gamletroen

Etter reformasjonens innførelse i Norge høres i flere hundre år snakk om ”den gamle tro” eller ”gamletrua,” brukt i motsetning til ”den nye tro.” Den gamle tro står for den kristendom og praksis som hadde slått rot i folket før reformasjonen ble innført i 1537.

Gammel norsk homiliebok fra den første kristne tid her i landet vitner om en kristendom der kirken er bærer av hele troslivets innhold og praksis. F. eks. står det om de kristne som et hellig folk. Legemet er Guds tempel. Dette er slik fordi kirken og menigheten kalles med samme navn, kirken. Kirken er et bilde på menigheten og menigheten på kirken. Hvorfor er det slik? Fordi den enkelte menighetslem er et hellig tempel for Gud som bor i oss, slik apostelen Paulus sier. Mennesket blir ikke et tempel for Gud gjennom ytre prakt eller gode følelser, men gjennom praksis:

”Og like eins som me segjer at kyrkja er bilete på heile kristenlyden, soleis   kan ho og vera bilete på kvar einskild kristen som i sanning gjer seg til eit tempel for den Heilage Ande med gode seder. For kvart menneske skal byggja ei åndeleg kyrkja i seg, – ikkje av tre og stein, men av gode verk.” (Gamal norsk homiliebok s. 75, Kyrkjedagspreika).

I folketradisjonen holdt gamletrua seg lenge, ja helt inn i vår tid. Det offisielt kirkelige og det folkelige følger ikke automatisk lag. Det finnes nok av eksempler på det motsatte.  Å feire messe på gamlemåten ble et folkekrav etter reformasjonens innførelse.Fra mange plasser i Norge forteller kildene om at betydelige deler av befolkningen boikottet representantene for den nye tro. Mest tydelig skjer det på Vestlandet og i bygdene omkring Oslofjorden. Folk unnlot å gå til messe. (Gran, red.: Den katolske kirke i Norge, s. 93) De ville heller feire messe slik de var vant til og de likte ikke den nye liturgien og de nye ordningene som kom med reformasjonen.
 
Praksis i det stille

Det gikk lang tid før ”den nye tro” slo rot blant folk. Mange skikker fortsatte som før og fra store deler av landet finnes eksempler på hvordan folk holdt fast på det katolske. Etter hvert utover i reformasjonen fortsatte folk mer i det stille med sine katolske skikker. De innfant seg i den protestantiske gudstjenesten for å unngå problemer og forfølgelse og utførte sin praksis så langt det gikk. På landsbygda kunne det også hende de hadde prester med gammeltroende sympatier som så gjennom fingrene med folks praksis. Flere skikker fra den gamle tro holdt seg i folket lenger enn det mange i dag er klar over.

I middelalderen hadde menigheten vært vant til å knele flere ganger under messen, og det fortsatte den med. Reformasjonens biskoper beklager dette, og i en uttalelse fra 1604 heter det at menigheten ”ligger i kirkebenkene som kuer”. I Gloppen i Nordfjord praktiserte menigheten (i alle fall i 1824) ”den seksfoldige Knælen” under høymessen. (Gervin: Det store bruddet, 1999 s. 106). I sin doktoravhandling i folkloristikk, ”Helg og hviledag,” (Oslo 1981)  skriver Anne Helene Bolstad Skjelbred om kirkelige skikker i tidsperioden 1870 til 1970. Før kirkefolket fant sine plasser i kirken, bøyde de kne. Det finnes erindringer om dette fram til 1940- og 50-årene, sterkest i Bjørgvin bispedømme. Kvinnene holdt lengst på denne skikken. Kneling har også foregått under selve gudstjenesten, som ved Kyrie og andre bønner. Under nattverden, når presten leste innstiftelsesordene, korset menigheten seg tre ganger, for ansiktet og 3. gang ”rett hårdt” for brystet. Å korse seg ved velsignelsen var også vanlig (kilde fra Osterfjorden, Hordaland). Å bøye hodet eller neie ble også brukt. En kilde fra Kvinnherad i Hordaland forteller (1955): ”Då presten messa den aronitiske velsigninga til slutt medan kyrkjelyden stod, neia kvinnene kvar gong presten nemnde ordet ”Herren” og mennene bøygde hovudet framover. Det var som det bylgja att og fram i kyrkja medan velsigninga vart lesen.” (Skjelbred s. 44-48)

”Å lese i hatten” var en skikk som holdt seg mer eller mindre til 1940-årene. Det var mennene som gjorde det. Hva de ”leste” er uvisst, det var en hemmelighet. Dette var fast, formalisert, noe alle fulgte. Etter at de hadde funnet sine plasser i kirken, bøyde de hodet over hatten eller de holdt den foran ansiktet for å lukke omgivelsene ute mens de var i stillhet, i bønn eller kontemplasjon. Kvinnene på sin side hadde en stille stund i benken der de foldet hendene og bøyde hodet mot salmeboka. (Skjelbred s. 46-47)

Folk feiret også fastelavn mot kirkens vilje og beholdt de katolske fastedagene. Forberedelsene til nattverd ble tatt alvorlig. Skikken med å faste før nattverd ble brukt fram til 1900, i Bjørgvin, der skikken sto sterkest, fram til 1930-tallet. Man fastet gjerne til frokost, ofte også kvelden i forveien, slik at det kunne gå ¾ døgn før en fikk mat igjen. Fasten ble overholdt i ulik grad, men  for mett burde man ikke være før man gikk til Herrens måltid. Man skulle ”svelta etter nattverden.” Forberedelsene til nattverden dreide seg ikke utelukkende om faste. Man skulle være ekstra ren og pen i klærne, helst mørke klær, ikke for mye pynt. På forhånd, kanskje kvelden før, satte man seg til med salmeboka og bønnen for altergang som sto der. Etter nattverden ble de som hadde vært til alters hilst med ordene  ”til lykke og salighet”. (Skjelbred s. 50 – 53)

Også kirkeklokkene ble vist en viss ærbødighet. Når kirkeklokkene ringte til gudstjeneste, løftet mennene på hatten eller lua og gjorde korsets tegn, enten de var på kirkeveien eller sto utenfor på kirkebakken. Skikken er kjent til 1940-50 årene. (Skjelbred s. 43-44)
 
Johann Arndt 

Videreføring av den gamle tro inn i en luthersk kirkevirkelighet her hos oss skjer også gjennom en fromhetstradisjon mange ikke forbinder med en slik funksjon. Denne uvitenhet skyldes mye at denne fromheten har vært en folkebevegelse og representerte en motkultur i kirken, og at den primært  ikke har tilhørt den offisielle arena. Jeg tenker her på Hans Nielsen Hauge og haugebevegelsen. En viktig forutsetning for pietismen og haugebevegelsen var  den såkalte ”arndtske fromhet” med sentrum i Rostock fra sent 1500-tall og utover. Johann Arndt var luthersk teolog men regnes som allmennkirkelig. Han bygger mye på felleskirkelige, førreformatoriske, spesielt mystikernes kilder. Arndts bok ”Den sanne kristendom” fikk stor innflytelse blant kristne lekfolk her i Norge. Den var særlig høyt skattet av Hans Nielsen Hauge (1771 – 1824) og haugebevegelsens folk, og nest etter bibel og salmebok var den i områder av landet (bl. a. i Bjørgvin) den mest utbredte oppbyggelsesbok helt fram til på 1900-tallet. Arndts konsentrasjon om et hellig liv har sin parallell i Gamal norsk homiliebok om ”det rene liv,” at  mennesket er et hellig tempel for Gud, og ”kvart menneske skal byggja ei åndeleg kyrkja i seg,” ikke av tre og stein men av gode gjerninger. 
 
Oppsummering

Det som kjennetegner den gamle tro helt fra den første kristne tid av her hos oss er et trosliv fundert i kirkens liturgi med sakramentene som det sentrale. Tro skal vise seg i praksis, i gode gjerninger. Sentralt i dette er budet om å elske Herren din Gud og din neste som deg selv. Et kjennetegn er også det praktiske og konkrete, handlingene, både kropp sjel og ånd helliges Gud. Hverdagslivet helliges. Kirkens messe søkes så sant det er mulig. Fylden i de helliges samfunn er der til stede, med Gud den treenige, engler og helgener og alle troende her og nå og til alle tider. Som kirken er skal også mennesket være Guds tempel. En slik tro har hatt ulike levevilkår og gitt seg varierende utslag gjennom tidene, men mye av det sentrale er fortsatt til stede blant oss.

Korte utdrag fra artikkelen ”Den gamle tro” av Ingrid Gjertsen. Det henvises til atikkelen i ”Motstand og tilbedelse, festskrift til Roald Nikolai Flemestad”, 2013, s. 197-213)

Om lovsangen

Lovsang er ikke et isolert fenomen, noe som foregår bare i meg alene, i en bestemt gruppe eller menighet, eller med bare ett bestemt musikalsk uttrykk. Én ting er likevel sikkert, lovsang er ikke dyrking av mine egne følelser, lovsangen er ikke ”min”, og den begrenser seg ikke til sosiale fellesskap og interessefellesskap, bestemte menigheter eller kirkesamfunn.  Lovsangen er mer universell enn som så. I lovsangen er det Gud vi henvender oss til, det er Han som er hovedpersonen. Lovsangen er ikke  noe man har krav på eller mestrer. Gud har lagt lovsangen ned i oss, og uten Ham hadde vi ikke engang kunnet åpne munnen.

Lovsang dreier seg om store sammenhenger. Vi deltar i alle troendes erfaring gjennom alle slekter og tider, og ikke nok med det, hele skaperverket tar del i lovsangen. Davidssalmene inneholder mye om dette. Havet og alt som er i det bruser, hele jorden og alle som bor der, elvene klapper i hendene, fjella jubler i kor (Salme 98). Lovsangssammenhengen går enda videre. I Brorsons julesalme ”I denne søte juletid” rister hele jorden og helvetet skjelver når lovsangen over inkarnasjonens under lyder (”I denne søte juletid”)

Vår lovsang blandes med lovsangen i himmelen. Min røst er med i hele den himmelske hærskare som priser Gud. Ikke rart at noen og enhver blir ydmyke!

Lovsangen berører også mennesket helt til det innerste. Hjertet synger, og hvert lille sukk og åndedrag, blodet i årene, ja alt som rører seg i oss er involvert. Derfor er lovsang å være ærlig. Da rommer lovsangen også det som er vondt og vanskelig. Vi står for Gud som all ting vet”, lovsang står i sammenheng med syndsbekjennelse og skriftemål. Ydmyk lovsang er en stor hemmelighet og et underfullt paradoks.

Faster, men glefser og biter!

I denne fastetid: Hva er vitsen med forsakelse av mat om vi likevel biter og glefser?

Den hellige Johannes Krysostomos skriver: For det ville være noe av det mest absurde av alle ting å avholde seg fra lovlig mat på grunn av fasten, men å berøre med øynene det som er forbudt. Spiser du ikke kjøtt? La ikke lysten pirres ved hjelp av øynene. La øret faste også. Ørets faste består i å avvise ondt snakk og baktalelse. For det er sagt: ”Du skal ikke ta imot et falskt vitnesbyrd”. La munnen også faste fra skammelig tale og urettferdig kritikk. For hva hjelper det om vi avholder oss fra fugler og fisk; og likevel biter og glefser etter våre brødre? Den som snakker ondt fortærer kjøtt og blod av sin bror, og biter i sin nestes legeme. På grunn av dette kommer Paulus med det fryktelige utsagn: ”Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre”.

(Tidligere publisert i tidsskriftet OVER ALT nr. 1, 2003, s. 10 – 13)

Sta. Sunniva kyrkjeblad for mai

Etter pilegrimsreisen til Roma høsten 2008 vil sangen «Eg er ein gjest i verda» ikke slippe taket. Jeg vet hvorfor. Vi var i katakombene utenfor byen. I etasje på etasje med underjordiske ganger gikk vi midt mellom gravene til de første kristne. En halv million skal ha blitt gravlagt her, mange av dem martyrer. Her på dette stedet, i små huler og rom, nær de helliges graver, feiret Romas første kristne messer. Det gjorde også vår lille pilegrimsflokk fra Norge.

Les meir av Ingrid Maria Gjertsen sin flotte tekst i Sta. Sunniva kyrkjeblad for mai. Last ned her!

Faster, men biter og glefser

I denne fastetid: Hva er vitsen med forsakelse av mat om vi likevel biter og glefser?

Den hellige Johannes Krysostomos skriver: For det ville være noe av det mest absurde av alle ting å avholde seg fra lovlig mat på grunn av fasten, men å berøre med øynene det som er forbudt. Spiser du ikke kjøtt? La ikke lysten pirres ved hjelp av øynene. La øret faste også. Ørets faste består i å avvise ondt snakk og baktalelse. For det er sagt: ”Du skal ikke ta imot et falskt vitnesbyrd”. La munnen også faste fra skammelig tale og urettferdig kritikk. For hva hjelper det om vi avholder oss fra fugler og fisk; og likevel biter og glefser etter våre brødre? Den som snakker ondt fortærer kjøtt og blod av sin bror, og biter i sin nestes legeme. På grunn av dette kommer Paulus med det fryktelige utsagn: ”Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre”.

(fra tidsskriftet OVER ALT nr. 1, 2003 s. 10 – 13)

Ingrid Maria Gjertsen

Jesus synger

 

Jesus Kristus ber for oss, det vet vi. Men at han også synger, tenker vi kanskje ikke på? Som Jesu Kristi etterfølgere er vi både et bedende og et syngende folk, dypest sett er sang og bønn det samme. Jesus er vårt forbilde også i det å synge.

 

I vår herre Jesu Kristi lidelseshistorie leser vi at han sang lovsangen sammen med disiplene i nattverdsalen, før de gikk ut til Oljeberget og Getsemane hage. I salmen ”Hør en lovsang høye himler” skriver Thomas Kingo at Jesus sang underveis til Getsemane. Jeg vil oppfordre alle til å slå opp i Norsk Salmebok nr. 142 , lese, synge, be og meditere over denne salmen. Jesus synger. Hvordan lyder sang av Jesu egen munn? Å tenke på det er både frydefullt og fryktinngydende.

 

                ” Jesus    hør vår Jesus sjunger!

                 Det er mer enn englesang!

                 Stille, alle engletunger!

                 Lytt til denne rene klang!

                 Himlens hele harmoni

                 settes nå i melodi

                 ved vår Jesu munn og hjerte

                 før ham døden skulle smerte”

                

                ”Hvilke klare himmeltoner,

                 Jesus, deg på tungen lå!

                 Du som verdens synd forsoner,

                 Sang da dødens ve du så!

                 Adam gikk av Paradis,

                 gråt for herrens vredes ris,

                 du igjen med sang opplukker

                 himlens dør, og slangen sukker.”

 

Salmen avslutter med bønn om at Jesus lærer også oss å synge. Se Norsk Salmebok.

Forfengelighet

 

Vi lever i forfengelighetens tid. Da tenker jeg ikke først og fremst på opptatthet av klær og utseende. En langt mer alvorlig utgave av fenomenet er å måle seg selv gjennom andres øyne, å være opptatt av hva andre synes om meg. Det andre tenker om meg, eller det jeg vil at andre skal tenke om meg, styrer mine handlinger og holdninger. Vi bærer på en konstant drøm om at andre skal synes vi er betydelige.

 

Den polske komponisten Penderecki sier at han aldri har spurt publikum om noe. Selv om han har møtt sterk motstand både mot sin person og mot musikken sin, spør han aldri etter hva folk vil ha. ”Jeg skriver for dem som lytter. Det er nok”, sier han.

           

En av våre store kvalitetsskuespillere sa en gang, at hvis man begynner å tenke på hva andre synes, er man ferdig som kunstner.

 

Vi står overfor et paradoks: Jo mer vi higer etter andres gunst, jo mindre troverdige blir vi. Fruktene uteblir.

 

Penderecki samler på trær. Han har 1500 forskjellige trær i hagen sin. Også her går han imot det folk vil ha. Trær er  noe helt fundamentalt, har vært det til alle tider    bare ikke i dag. I dag hugger vi trærne ned fordi de står i veien. Store, staselige trær, som har vokst i over hundre år, deiser i bakken. De stenger for sola, sies det. De lager skygge, og vi vil ikke ha skygge, vil ikke være i skyggen av noe(n).

 

Forfengelighet. Forgjengelighet.                            

Tenk stort om lovsangen

 

Lovsang er ikke et isolert fenomen, noe som foregår bare i meg alene, i en bestemt gruppe eller menighet, eller med bare ett bestemt musikalsk uttrykk. Én ting er likevel sikkert, lovsang er ikke dyrking av mine egne følelser, lovsangen er ikke ”min”, og den begrenser seg ikke til sosiale fellesskap og interessefellesskap, bestemte menigheter eller kirkesamfunn.  Lovsangen er mer universell enn som så. I lovsangen er det Gud vi henvender oss til, det er Han som er hovedpersonen. Lovsangen er ikke  noe man har krav på eller mestrer. Gud har lagt lovsangen ned i oss, og uten Ham hadde vi ikke engang kunnet åpne munnen.

 

Lovsang dreier seg om store sammenhenger. Vi deltar i alle troendes erfaring gjennom alle slekter og tider, og ikke nok med det, hele skaperverket tar del i lovsangen. Davidssalmene inneholder mye om dette. Havet og alt som er i det bruser, hele jorden og alle som bor der, elvene klapper i hendene, fjella jubler i kor (Salme 98). Lovsangssammenhengen går enda videre. I Brorsons julesalme ”I denne søte juletid” rister hele jorden og helvetet skjelver når lovsangen over inkarnasjonens under lyder (”I denne søte juletid”)

 

Vår lovsang blandes med lovsangen i himmelen. Min røst er med i hele den himmelske hærskare som priser Gud. Ikke rart at noen og enhver blir ydmyke!

 

Lovsangen berører også mennesket helt til det innerste. Hjertet synger, og hvert lille sukk og åndedrag, blodet i årene, ja alt som rører seg i oss er involvert. Derfor er lovsang å være ærlig. Da rommer lovsangen også det som er vondt og vanskelig. Vi står for Gud som all ting vet”, lovsang står i sammenheng med syndsbekjennelse og skriftemål. Ydmyk lovsang er en stor hemmelighet og et underfullt paradoks.

 

Ingrid Maria