Marimesse om høsten

Avfotografering av ikonet «The eternal sleep». ROØ

15. august feirer vi dagen for Marias innsovning – også kalt for Marimesse. Dagen avløser den to uker lange hensvonelsefasten og har en lang historie som minnedag i Kirka. Alt på 100-tallet markerte den kristne menighet dagen. Maria vitna på en heilt spesiell måte med sitt liv om Jesus Kristus. Hun som fødte Jesus var Kristus-bærer på en særlig måte, men viser samstundes at alle kristne òg skal være Kristus-bærere i våre sammenhenger.

Maria er dessuten et sterkt symbol på hva Gud kan gjøre i og gjennom mennesker. Gud sier i første mosebok at det skal komme en kvinne hvis livsfrukt skal gjøre ende på slangens list og bringe tilbake rettferdighet og salighet til menneskeslekta. Denne kvinna er Maria, den nye Eva. Der Eva lot seg friste følger Maria Guds vilje og føder Kristus – den nye Adam som gjenoppretter liv og salighet for oss alle.

Festdagen for Marias innsovning markerer også en forskjell mellom Den nordisk-katolske kirke og Den romersk-katolske kirke. Vi feirer dagen lik Den ortodokse kirke til minne om hennes naturlige død mens romerne feirer at hennes syndfrie legeme og sjel ble rykka opp til himmelen før hun døde slik Enok og Elia ble det.

Likevel har vi samme forståelse av at hun sammen med alle de hellige er våken til stede i himmelen og der går i forbønn for oss og tar del i gudstjenestefeiringa vår.

Advertisements

Ingen kjærleik utan Heilaganden!

Pinsa er ei gamal høgtid. Lenge før hendinga som vi les om i apostelgjerningane, var pinsa opphavleg ein innhaustingsfest for kveite, men vart med tida meir ei feiring av overleveringa av dei ti boda på Sinaifjellet. Det skjedde femti dagar etter utferda av Egypt. Pinsa, eller Sjavuot, var Lova og Toraen si høgtid.

Pinsa er også Heilaganden si høgtid. Det var under Sjavuot-festen at apostlane var i Jerusalem og ein sterk vind fylde rommet dei sat i, og tunger av eld synte seg over kvar einskild av dei, og dei vart fylde av Den heilage ande, og dei byrja å forkynne på framande språk. Det var på pinsedag at mange gjorde narr av læresveinane og sa at; «dei har drukke seg fulle på søt vin».

Pinsedag er dagen då den kristne kyrkjelyden blir fødd. Det er dagen då kvar av apostlane vart forvandla frå forvirra og svake truande til åndelege fedrar som ikkje sto tilbake for nokon av heltane i Det gamle testamentet. Pinsedagen er dagen då kjærleiken til Gud ikkje lenger var tomme ord, men ein levande … les meir her.

Jesusbønnen

I det første brevet til tessalonikerne sier Paulus: «Be uavlatelig», men hvordan kan man be uavlatelig? Det kan vi ved stadig å repetere jesusbønnen: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg, en synder». Bruker vi denne frasen regelmessig, vil vi kjenne stor trøst, og det vil vokse fram et ønske om å gjenta bønnen helt til den ber av seg sjøl i oss.

Med tretthet, latskap, kjedsomhet og ønske om søvn vil menneskets fiende prøve å sette et hinder for dette, men står vi med Guds hjelp imot, vil vi få fred i sjela, åndelig glede, velvillighet mot mennesker, renselse i tankene og takknemlighet mot Gud, for i navnet Jesus er der et nærvær av stor og nådefull kraft.

Mange hellige og rettferdige mennesker anbefaler å be jesusbønnen så ofte som mulig, og helst uten avbrudd. Om man eter, drikker, sitter, tjener, reiser eller gjør andre ting, er det nødvendig å stadig bære fram: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg, en synder» slik at Jesu Kristi navn, ved å synke inn i hjerta våre, kan ydmyke ødeleggelsens slange og frelse og opplyse sjela vår.

Den hellige Serafim av Sarov sier: «La all din oppmerksomhet og undervisning være sentrert rundt dette: ’Herre, Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg, en synder’. Når du går, eter eller står i kirka før messa, hold fram med denne bønnen med leppene dine og i hjertet ditt. Ved å påkalle Guds navn, vil du finne fred, oppnå renhet i ånd og kropp, og Den hellige ånd som er opprinnelsen til alt godt, vil gjøre en bolig i deg og lede deg i all renhet.»

Biskop Teofan Eremitten sier: «Ved å gjenta ustanselig bønnen: ‘Herre, miskunne deg’ eller ‘Herre Jesus Kristus, Guds sønn, miskunne deg over meg, en synder’, har den glødende kristne en spesiell måte å bli kjent med Gud på. Om du ikke har hørt om dette før, så hør nå. Om du ikke har bedt slik før, så begynn i denne timen.»

Hvorfor faste?

Å faste er å søke kontroll over den kraftigste av de kroppslige lidenskapene – sulten. Sulten, denne ubehagelige følelsen i magen som kommer på grunn av mangel på mat, driver oss til å spise. Likevel kan vi med viljen nekte å gi etter for denne trangen.

I de tradisjonelle kirkene er en slik faste en åndelig disiplin. Man øver opp viljen sin til ikke å gi etter for de kroppslige lystene. Med kjærlighet til Gud, og med et ønske om å gjøre hans vilje, trener man sjelen til å stå imot alt det som vil hindre oss i å ha et forhold til vår Skaper.

Slike åndelige øvelser er nødvendige for å utvikle sjelens muskler. Paulus sier det samme. Han undrer seg over hvorfor han ikke gjør det han vil gjøre, og omvendt. Hans medisin mot dette er å trene sitt indre liv som en atlet trener sin kropp. Det samme sier Kirken.

Likevel er fasten i seg selv ingen dyd. Det er kontroll over lidenskapene som er dyden. Fasten er bare middelet som ved Guds nåde er med på å styrke det sjelelige i en verden der menneskene sliter med å gjenvinne kontrollen over det indre livet.

 

 

Veien hjem

Snapseed.jpg«Du har vel mastergrad i kirkebrudd», var det en som sa til meg en gang jeg besøkte st. Paul menighet i Bergen. Det fikk meg for alvor til å tenke. Skal jeg bare la meg drive med vinden mot enda et kirkesamfunn, eller er det på tide å ta et steg tilbake og kanskje lege ett av såra jeg har vært med på å skape?

Ved slike korsveier er det lurt å tenke tilbake på hva som var årsaka til kirkevandringa. Da jeg forlot karismatikken, var det ikke på grunn av pastorer, forsamlinger eller læresetninger. Det var fordi jeg kjente i hjertet at dette ikke var den rette veien for meg. Ei slik kjensle hadde jeg ikke da jeg forlot Den nordisk-katolske kirka.

Det er likevel vanskelig å se klart i en oppheta situasjon. I handballen ender dette ofte i «to minutts utvisning» for å roe situasjonen. Kanskje er det en kirkelig tominutts utvisning jeg har hatt og er nå kommet i spill igjen ved å rekke ut ei hand, be om tilgivelse og på nytt ta opp ballen. Mange har ikke noe å be om tilgivelse for og kommer aldri i spill igjen.

«Og Gjallarbrui, den er vond og inkje god å gange», får vi høyre i Draumkvedet. Så hvorfor snu når man er kommet over til de store kirkene? I valget mellom ei ortodoks kirke som ikke tillater medlemmer å be med ikke-ortodokse, og ei romersk-katolsk kirke med en pave som Kristus-vikar, er det godt å ha et tredje alternativ i den gammelkatolske kirka.

I oktober 2003 studerte jeg kirkeledelse ved en av bibelskolene i Bergen. Der formulerte jeg en visjon for mitt framtidige kristenliv. «På tvers av kyrkjesamfunn, undervise og disippelgjere menneske for eit liv og ei teneste i Guds rike». En slik visjon er vanskelig innenfor de store tradisjonelle kirkene.

«Jeg er redd for de små romma», sa en av konvertittene som gikk fra statskirka til romerkirka. Sjøl er jeg redd for de store romma. Jeg er redd for å bli en kulturkristen som velger samfunn etter status, en konvertitt med meninger om de jeg forlot eller en kirkegjenger med selektivt kirkesyn. Jeg er redd for å bli en som bygger nasjonale kirker i Norge fremfor norske kirker.

“What about the Old Catholic Church?”, spurte jeg en gang på et ortodokst nettforum. Svaret jeg fikk var «It’s too young». Poenget var slående, men ikke presist. Med røter eldre enn skismaet, gyldig suksesjon og ikke større enn at de kan gå under modernitetens radar, er de gammelkatolske store nok til å være tradisjonsbærere inn i en tapt vestlig sivilisasjon.

«Ingen skal minnes de første ting. Ingen skal tenke på dem», sier profeten. Man kan altså ikke rygge inn i framtida med en drøm bygget på vemod og melankoli. Ingenting er som før i Den nordisk-katolske kirka. Såra er lega, arra vil være der, men ei kirke med mange erfaringer vil bygge seg sterk nok til å møte framtida på en god og sunn måte.

Å være med å bære den felleskatolske tradisjonen videre i den etterkristne tida vi lever i, vil være mitt bidrag i jobben for å fremme Guds rike. Det vil være min måte å fullføre den visjonen jeg en gang skrev for meg sjøl og det vil være mitt bidrag i arbeidet med å bygge ei kirke som kan bli stående – inntil Kristus kommer igjen.

Om Gud vil, og med brødrenes velsignelse, gjennom Den nordisk-katolske kirke.

Fr Olav Paulinus