Korsveiens femte stasjon

Korsveiens femte stasjon: Simon fra Kyréne hjelper Jesus å bære korset. Få med dere hele fasteserien fil fr Asle Ambrosius Dingstad her.

”Så førte de Jesus ut for å korsfeste ham. 21 Og de tvang en mann som gikk forbi, til å bære korset hans, det var Simon fra Kyréne, far til Aleksander og Rufus. Han var på vei inn fra markene.” (Mark 15,20-21)

En tilfeldig hendelse? En mann så å si inn fra sidelinjen – og rett inn i det store drama som utspilte seg i Jerusalem i de dager, et drama med universelle, ja kosmiske dimensjoner. De tvang ham til å bære Jesu kors – vi må tenke – det siste stykke på veien. Jesus måtte ha segnet under byrden, mishandlet som han var – og et øyeblikk fikk soldatene som drev ham gjennom gatene barmhjertighet med ham og lot en fremmed – et medmenneske – bære byrden for ham.

En barmhjertighetsgjerning. Mot hvem, kan vi spørre? Det er verdt en ettertanke. Mot hvem var dette en barmhjertighetsgjerning? I hvert fall mot mannen som var på vei til retterstedet – pint og plaget som han var, der han gikk spissrotgang gjennom den hatske folkemengden på vei mot en enda større og dypere lidelse – den ene for de mange, forlatt av alle, ja, hvis vi skal tro Skriften, endog av Gud selv – for å bære hele menneskeslektens skyld og skam opp på korstreet. Et øyeblikks lettelse, en velgjerning, om enn kanskje ufrivillig, en barmhjertighetsgjerning fra et medmenneske, fra en av dem han skulle lide og dø for.

For denne barmhjertighetshandlingen mot Mesteren selv må denne ukjente tydeligvis ha fått en plass i menigheten, som en av Jesu disipler. Den ukjente fra Kyréne fikk et navn, Simon, og for å presentere ham ytterligere får vi høre at han er far til Aleksander og Rufus. Altså en av våre egne – som fikk den store æren å få vise Jesus kjærlighet da det røynet på som verst. En hjelp i nøden. For en ære å ha båret Jesu eget kors et stykke på veien!

Hvem var så dette en barmhjertighetsgjerning imot? Vi forstår at svaret er dobbelt. En barmhjertighetsgjerning, ikke bare imot Jesus som fikk hjelp underveis, men også mot ham som ble vist den store ære å få være til hjelp! Jesus lukket Simon så og si inn i sin lidelse denne tunge dagen – lot ham få del i sine sår og smerter, lot ham et øyeblikk få kjenne tyngden av sitt eget kors, det kors han bar for oss – i alles sted.

Og her er vi midt inne i det mysterium som gjør Jesu møte med Simon fra Kyréne til et evangelium for disipler til alle tider – kjente som ukjente.

Jesus sier: ”Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjeler.” (Matt 11,29)

Jesus ber oss som sine etterfølgere å gå inn under åket sammen med ham. Og fordi det er hans åk – fordi det er han som bærer – er det mulig for oss å følge ham på korsveien, ja ikke bare følge ham fra siden, men også selv bære det som måtte legges på oss. Og løftet han gir, er at det bærer – og at vi endog i bærefellesskapet med ham skal finne hvile for våre sjeler.

Et annet sted sier han det enda mer utfordrende: ”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.” (Matt 16,24) Her sier Jesus rett ut at enhver som følger ham på veien får sitt eget kors å bære. Det hører altså med til disippelskapet å bære korset. Det omfatter så mye. Det kan være motgang og forfølgelse for Jesu skyld. Det kan være plager og sykdom og andre lidelser som dette livet fører oss inn i – uten at vi forstår hvorfor det skjer eller hvordan vi skal komme ut av det. Det kan være selvdisiplin og prøvelser og forsakelser som er nødvendig for å myke opp vårt stivsinn og gjøre oss mer tilgjengelige og mer disponible og til bedre redskaper for den guddommelige kjærligheten. Ingen ting av dette smaker umiddelbart godt og kan, om vi mister forbindelsen med Jesus, føre oss bort fra vår bestemmelse og hindre oss i å nå målet.

Venner, det er her hemmeligheten ligger. Det er her nåden og hvilen og gleden venter på oss. ”Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjeler.” Det skjer noe med oss når vi forstår – eller kanskje bedre, når vi erfarer – at våre kors og Jesu kors hører sammen. At de dypest sett er laget av samme stykke. Ikke slik at vi bærer verdens synd og skyld på våre skuldre.Ikke slik at vår lidelse kan sone for andre mennesker. Og allikevel hører våre små kors og hans store sammen. Han innbyr oss til å gå inn i et bærelag sammen med ham. Han åpner sine sår for oss, så vi kan ta del i hans lidelser og endog på hemmelighetsfult vis fylle ut de lidelser som ennå mangler på Kristi kropp, som er Kirken. Ja, tenk det! Den apostelen som mer enn noen betoner frelse ved troen og nåden utelukkende for Kristi skyld, skriver altså dette i sitt brev til Kollosserne, med adresse også til oss: ”Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.” (Koll 1,24)

Jeg sa til å begynne med at det som skjedde på korsveien der Jesus møter Simon fra Kyréne, som ble tvunget til å bære hans kors det siste stykke av veien mot Golgata, jeg sa at det var en barmhjertighetsgjerning. Og jeg spurte: mot hvem? Svaret mitt antyder at det går to veier. Det ene er hva Simon og enhver av oss som har fått et møte med Jesus kan gjøre for ham til gjengjeld for alt det han har gjort for oss. Vi kan alle bære byrdene for hverandre i kirkens fellesskap. ”Bær hverandres byrder,” heter det, ”og oppfyll på den måten Kristi lov.” Det andre er – og det gjemmer en enda større hemmelighet – hva Jesus gjør for oss når han holder oss verdige til å lukke oss inn i sine smerter, slik at vi kan lide med ham, men også legge våre lidelser inn i hans, så ingen ting av det som skjer med oss på veien lenger kan ”skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre”. Det være seg ”nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet eller sverd… Som det skrevet står: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer… Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som har elsket oss.” (Rom 8,35 flg.)

La oss be:

Herre Jesus Kristus! ”Lukk meg i dine smerter inn og gjør meg sterk og varm!” Hjelp oss så å følge deg hvor du går, visse på at den som dør med deg, også skal leve med deg! Amen.

 

Advertisements

Fastens indre vei

Kirkens faste har to veier – en ytre vei og en indre vei. Den ytre, som består av forenkling i måten vi lever på, avståelse fra ting i livet som har en tendens til å ta makten over livet vårt og en fornyet konsentrasjon om de ting som vi vet er viktige for vårt åndelige liv. Denne veien har vi til en viss grad kontroll over selv, og det er viktig at vi disiplinerer oss og tar det på alvor, selv om vi ikke nødvendigvis blir særlige frommere om vi lykkes i det ytre.

Først i kombinasjon med den indre veien kan den være til hjelp for oss. Og hvor går så den og hva går den ut på? Svaret er like enkelt som det er vanskelig: Det er kjærlighetens vei, der målet er at vi blir forent med Jesus i hans kjærlighet som tror alt, håper alt og tåler alt. Det er den kjærligheten som ikke søker sitt eget, men som gir seg selv i kjærligheten til Gud og mennesker. Den indre veien går ut på å bli frigjort fra sitt eget for å la seg binde til Ham som viser oss kjærlighetens vei og som frigjør oss til elske slik han har elsket oss. Les mer.

 

 

 

De tre vise menn

Epifania – Helligtrekongersdag

Vismennene fra Østerland viser oss hvem som er verdig vår lovsang og tilbedelse. Barnet i krybben pekes ut for oss som kongenes konge og menneskenes frelser. Han er målet for vår livsvandring og meningen med vårt liv. Så la oss slå følge med vismennene på veien, og la oss se hva de så og høre hva de hørte.

Vår tid er stappfull av religiøs lengsel. Mer enn noen gang søker mennesker etter det som kan fylle livet deres og gi dem noe å leve for og dø på. Ingen ting av dette er Gud uvedkommen. Men han gråter når han ser alle surrogatene som tar barnets plass – all denne ekte lengselen som finner falske veier og trøster seg med verdiløse ting.

Det er bare en som kan fylle den tomme plassen i menneskets hjerte. Bare en som det er verdt å leve for og dø med: Han som har skapt oss i sitt bilde og gjenløst oss med sitt blod og som derfor er den eneste som har eiendomsretten til alt som kalles menneske på jorden. Så sier Gud ja til vår lengsel, men han vil lede den på rett vei, slik at vi ikke bøyer kne før vi er kommet helt frem til barnet i krybben.

Men før vi bryter opp fra Jerusalem for å gå den siste strekningen mot Betlehem, blir vi uvegerlig dratt inn i en maktkamp. Kampen mellom den jordiske kongen og Den himmelske. På hver sin måte representerer de makten. Den politiske makten som disponerer maktmidler av alle slag. Og den åndelige makten som er gitt av Gud og som disponerer et hav av kjærlighet. Herodes fryktet for å miste makten, derfor tyr han til sine intriger og sitt falske spill.

Enhver som søker barnet i krybben, dras inn i denne kampen mellom verdslig og åndelig makt. En kirke som ikke skjønner at den må velge side, står i konstant fare for selv å bli dratt inn i denne vanhellige alliansen mellom kors og krone. Mer og mer går det opp for barnets sanne tilbedere at en aldri kan tilbe på statsmaktens premisser uten å selge sin førstefødselsrett. Den som er på vei til Betlehem for å tilbe Jesus-barnet, må legge alle falske lojalitetsbånd og lydighetskrav bak seg og gi seg Kristus i vold.

Så tar vi fatt på den siste veistrekningen. Som vi sa, er det ikke nok å vite om veien. Vi må selv gå den – like til endes, og stjernen stopper over stallen i Betlehem. Betlehem – brødhuset – der har han tatt bolig, der lar han seg finne – i kjøtt og blod, i brød og vin.

Der kneler vi ned og gir av det beste vi har. Gull, røkelse og myrra, var gavene vismennene gav ham, for han er konge, prest og profet. De beste gavene vi kan gi, er av et annet slag. Det er første og fremst våre synder. For ofre for Gud er et sønderbrutt og sønderknust hjerte. Ingenting gleder ham mer enn om vi kommer med et hjerte som er i nød og som roper til ham.

Dernest kan vi gi ham vår kjærlighet, vårt liv og våre krefter. Den verdenskjente misjonslege og oppdagelsesreisende David Livingstone fortalte at han som barn en gang var til stede på en misjonsfest, og da kollektbøssen gikk rundt i forsamlingen, sa han til seg selv: ”Penger har jeg ikke, men jeg vil gjerne legge meg selv i offerskålen.”

Slik kalles vi i dag til å komme helt frem til alteret – til vårt Betlehem – til brødhuset – der han gir seg helt og fullt til oss og vi får gi våre liv tilbake til ham som et kjærlighetsoffer. Det er eukaristi – sann lovsang og ekte tilbedelse.

Da gavene var gitt og offeret fullført, viste Gud seg for vismennene i en drøm, står det, og varslet dem om ikke å vende tilbake til Jerusalem, men ta en annen vei hjem, og heller ikke fra vårt Betlehem går det noen vei tilbake. Fra nå av er det Gud som rår med våre liv, slik han ser det er best for oss. Vi gir oss tillitsfullt på vei. Han som lot stjernen lede oss til Kristus, vil fortsatt være vår ledestjerne gjennom livet og lede oss gjennom uker og år og gjennom ukjent landskap til vi en gang er kommet helt hjem.