Velkommen til kristen påskefeiring!

Påskens tre hellige dager (triduum)

Dagene fra Skjærtorsdag til påskenatt/påskemorgen er for kristne det største av alt, vel verdt å feire. Disse tre dagene oppsummerer hele frelseshistorien. I feiringen av den hellige påsken blir vi samtidige med Jesus i hans død og oppstandelse, i hans kamp og hans seier. Ikke bare slik at vi feirer historiske begivenheter. Vi trekkes inn i det som skjer, vi blir øyenvitner, vi blir delaktige. Liturgiens språk er derfor presens. Det ikke bare skjedde, men det skjer, her og nå.

De tre dagene – torsdag, fredag og lørdag – åpenbarer tre forskjellige sider ved påskemysteriet. Tre steder og tre mysterier: salen ovenpå, Golgata og den tomme graven. I løpet av de tre dagene feirer vi tre store hemmeligheter i vår tro: eukaristiens mysterium, korsets mysterium og den tomme gravens mysterium. Vi feirer disse dagenes begivenheter som én sammenhengende gudstjeneste – som kulminerer i påskedagens Høymesse.

Skjærtorsdagen samles vi klokken seks om ettermiddagen. Messen starter med et felles skriftemål der vi tar imot hverandre som tilgitte syndere med en fredshilsen og føres inn i de helliges samfunn. Fotvaskingen følger etter prekenen, der den høyeste i rang, etter Jesu forbilde, ydmyker seg og vasker de andres føtter. Dette er en dramatisering av evangelieteksten for dagen, der Jesus gir oss et forbilde: ”Slik jeg har gjort for dere, skal også dere gjøre.” Dernest feires måltidet som Jesus innstiftet i forlengelsen av jødenes påskemåltid. Jesus feirer dette måltidet sammen med oss etter at vi har sunget ”lovsangen” (derav navnet ’eukaristi’). En hver nattverdfeiring er en utvidelse av det samme måltidet som Jesus innstiftet. Ved slutten av messen slukkes alle lys, alteret kles av og ikoner tildekkes. Getsemaneevangeliet leses, nå er mørkets time. Vi kalles til å våke og be sammen med Jesus.

Langfredagen samles vi igjen i kirken klokken tre om ettermiddagen, i den niende timen da Jesus i følge evangeliet oppga sin ånd og ropte ”Det er fullbrakt!” Langfredagen er en såkalt abstitensdag, hvor de som har anledning, faster frem til etter gudstjenesten. Denne dagen feires ingen nattverd. Vi samles for å høre – og ta del i – Jesu lidelseshistorie. Etter diakonens innbydelse: ”Se, korsets tre, hvor verdens Frelser hang! Kom, la oss tilbe ham!”, kalles vi frem til korset for å hylle det med et kyss, mens koret synger de eldgamle ”Bebreidelsene”: ”Mitt folk, hva har du gjort mot meg; med hva har du bedrøvet meg?” Gudstjenesten avsluttes ikke med velsignelsen, men med et velsignelsesønske: ”Måtte dere mettes med velsignelse, styrkes i fristelser og vokse i troen og håpet om oppstandelsen!”

Etter et lite måltid samles vi i kirken til Aftenbønn ved Jesu grav. Vi legger blomster på graven og helliger den med røkelse før vi forlater kirkerommet i stillhet.

Påskenatt samles vi igjen klokken 10 til påskenattsmesse, først ute rundt bålet. Ilden velsignes og påskelyset velsignes og tennes med ordene: ”Måtte Kristi lys fordrive alt mørke i våre hjerter og våre liv!” Deretter går menigheten inn i kirken som ligger i mørket med utente lys og venter i stillhet på at prosesjonen med påskelyset skal komme. Etter hvert som påskelyset bæres inn i kirken og diakonen synger ”Kristus verdens lys”, svarer menigheten ”Gud være lovet” og tenner sine lys på påskelyset. Etter at påskelyset er satt i staken oppe i koret og blitt berøkt, synges den store Påskelovsangen. Deretter følger fem lengre lesninger fra Det gamle testamentet med påfølgende bønner og bibelske salmer. Midt i natten lyder så det store Gloria, kirkeklokkene ringer, alterlysene og andre lys tennes og tiden er kommet for årets store messe i glede over Kristi oppstandelse og nærvær. Etter evangeliet og preken følger dåpspåminnelsen med fornyelsen av vår tro på Den treenige Gud og stenkning av hellig vann over de troende som et tegn på dåpens nåde. Så bryter lovsangen ut rundt bordet og feiringen av den hellige nattverd. ”Ved ham og med ham og i ham, tilkommer deg, Gud allmektige Fader, i Den Hellige Ånds enhet, all ære og herlighet, fra evighet til evighet!”

Så går vi hjem for å sove noen timer før vi samles igjen for å kuliminere feiringen med Påskedagens høymesse klokken tolv. Vi samles i glede, alle som kan, for å feire livets seier over døden, i et fellesskap som ikke lenger kjenner noen endelig grense ved døden – et fellesskap av levende og døde – et fellesskap i ”din menighet i himmelen og på jorden” – som en foregripelse av Det hellige bryllup hjemme hos Gud. Livet er ikke lenger det samme. Alt er blitt nytt! Og vi får leve og dø i påskens lys.

Gledelig påske – når den kommer! Og vel møtt til tre fortettede dager med feiring, Påskens triduum!

Påskefeiringen i de lokale menighetene i Den nordisk-katolske kirken er annonsert på linkene dere finner på denne nettsiden: https://nordiskkatolsk.no/

Advertisements

Korsveiens femte stasjon

Korsveiens femte stasjon: Simon fra Kyréne hjelper Jesus å bære korset. Få med dere hele fasteserien fil fr Asle Ambrosius Dingstad her.

”Så førte de Jesus ut for å korsfeste ham. 21 Og de tvang en mann som gikk forbi, til å bære korset hans, det var Simon fra Kyréne, far til Aleksander og Rufus. Han var på vei inn fra markene.” (Mark 15,20-21)

En tilfeldig hendelse? En mann så å si inn fra sidelinjen – og rett inn i det store drama som utspilte seg i Jerusalem i de dager, et drama med universelle, ja kosmiske dimensjoner. De tvang ham til å bære Jesu kors – vi må tenke – det siste stykke på veien. Jesus måtte ha segnet under byrden, mishandlet som han var – og et øyeblikk fikk soldatene som drev ham gjennom gatene barmhjertighet med ham og lot en fremmed – et medmenneske – bære byrden for ham.

En barmhjertighetsgjerning. Mot hvem, kan vi spørre? Det er verdt en ettertanke. Mot hvem var dette en barmhjertighetsgjerning? I hvert fall mot mannen som var på vei til retterstedet – pint og plaget som han var, der han gikk spissrotgang gjennom den hatske folkemengden på vei mot en enda større og dypere lidelse – den ene for de mange, forlatt av alle, ja, hvis vi skal tro Skriften, endog av Gud selv – for å bære hele menneskeslektens skyld og skam opp på korstreet. Et øyeblikks lettelse, en velgjerning, om enn kanskje ufrivillig, en barmhjertighetsgjerning fra et medmenneske, fra en av dem han skulle lide og dø for.

For denne barmhjertighetshandlingen mot Mesteren selv må denne ukjente tydeligvis ha fått en plass i menigheten, som en av Jesu disipler. Den ukjente fra Kyréne fikk et navn, Simon, og for å presentere ham ytterligere får vi høre at han er far til Aleksander og Rufus. Altså en av våre egne – som fikk den store æren å få vise Jesus kjærlighet da det røynet på som verst. En hjelp i nøden. For en ære å ha båret Jesu eget kors et stykke på veien!

Hvem var så dette en barmhjertighetsgjerning imot? Vi forstår at svaret er dobbelt. En barmhjertighetsgjerning, ikke bare imot Jesus som fikk hjelp underveis, men også mot ham som ble vist den store ære å få være til hjelp! Jesus lukket Simon så og si inn i sin lidelse denne tunge dagen – lot ham få del i sine sår og smerter, lot ham et øyeblikk få kjenne tyngden av sitt eget kors, det kors han bar for oss – i alles sted.

Og her er vi midt inne i det mysterium som gjør Jesu møte med Simon fra Kyréne til et evangelium for disipler til alle tider – kjente som ukjente.

Jesus sier: ”Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjeler.” (Matt 11,29)

Jesus ber oss som sine etterfølgere å gå inn under åket sammen med ham. Og fordi det er hans åk – fordi det er han som bærer – er det mulig for oss å følge ham på korsveien, ja ikke bare følge ham fra siden, men også selv bære det som måtte legges på oss. Og løftet han gir, er at det bærer – og at vi endog i bærefellesskapet med ham skal finne hvile for våre sjeler.

Et annet sted sier han det enda mer utfordrende: ”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.” (Matt 16,24) Her sier Jesus rett ut at enhver som følger ham på veien får sitt eget kors å bære. Det hører altså med til disippelskapet å bære korset. Det omfatter så mye. Det kan være motgang og forfølgelse for Jesu skyld. Det kan være plager og sykdom og andre lidelser som dette livet fører oss inn i – uten at vi forstår hvorfor det skjer eller hvordan vi skal komme ut av det. Det kan være selvdisiplin og prøvelser og forsakelser som er nødvendig for å myke opp vårt stivsinn og gjøre oss mer tilgjengelige og mer disponible og til bedre redskaper for den guddommelige kjærligheten. Ingen ting av dette smaker umiddelbart godt og kan, om vi mister forbindelsen med Jesus, føre oss bort fra vår bestemmelse og hindre oss i å nå målet.

Venner, det er her hemmeligheten ligger. Det er her nåden og hvilen og gleden venter på oss. ”Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjeler.” Det skjer noe med oss når vi forstår – eller kanskje bedre, når vi erfarer – at våre kors og Jesu kors hører sammen. At de dypest sett er laget av samme stykke. Ikke slik at vi bærer verdens synd og skyld på våre skuldre.Ikke slik at vår lidelse kan sone for andre mennesker. Og allikevel hører våre små kors og hans store sammen. Han innbyr oss til å gå inn i et bærelag sammen med ham. Han åpner sine sår for oss, så vi kan ta del i hans lidelser og endog på hemmelighetsfult vis fylle ut de lidelser som ennå mangler på Kristi kropp, som er Kirken. Ja, tenk det! Den apostelen som mer enn noen betoner frelse ved troen og nåden utelukkende for Kristi skyld, skriver altså dette i sitt brev til Kollosserne, med adresse også til oss: ”Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.” (Koll 1,24)

Jeg sa til å begynne med at det som skjedde på korsveien der Jesus møter Simon fra Kyréne, som ble tvunget til å bære hans kors det siste stykke av veien mot Golgata, jeg sa at det var en barmhjertighetsgjerning. Og jeg spurte: mot hvem? Svaret mitt antyder at det går to veier. Det ene er hva Simon og enhver av oss som har fått et møte med Jesus kan gjøre for ham til gjengjeld for alt det han har gjort for oss. Vi kan alle bære byrdene for hverandre i kirkens fellesskap. ”Bær hverandres byrder,” heter det, ”og oppfyll på den måten Kristi lov.” Det andre er – og det gjemmer en enda større hemmelighet – hva Jesus gjør for oss når han holder oss verdige til å lukke oss inn i sine smerter, slik at vi kan lide med ham, men også legge våre lidelser inn i hans, så ingen ting av det som skjer med oss på veien lenger kan ”skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre”. Det være seg ”nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet eller sverd… Som det skrevet står: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer… Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som har elsket oss.” (Rom 8,35 flg.)

La oss be:

Herre Jesus Kristus! ”Lukk meg i dine smerter inn og gjør meg sterk og varm!” Hjelp oss så å følge deg hvor du går, visse på at den som dør med deg, også skal leve med deg! Amen.