De tre vise menn

Epifania – Helligtrekongersdag

Vismennene fra Østerland viser oss hvem som er verdig vår lovsang og tilbedelse. Barnet i krybben pekes ut for oss som kongenes konge og menneskenes frelser. Han er målet for vår livsvandring og meningen med vårt liv. Så la oss slå følge med vismennene på veien, og la oss se hva de så og høre hva de hørte.

Vår tid er stappfull av religiøs lengsel. Mer enn noen gang søker mennesker etter det som kan fylle livet deres og gi dem noe å leve for og dø på. Ingen ting av dette er Gud uvedkommen. Men han gråter når han ser alle surrogatene som tar barnets plass – all denne ekte lengselen som finner falske veier og trøster seg med verdiløse ting.

Det er bare en som kan fylle den tomme plassen i menneskets hjerte. Bare en som det er verdt å leve for og dø med: Han som har skapt oss i sitt bilde og gjenløst oss med sitt blod og som derfor er den eneste som har eiendomsretten til alt som kalles menneske på jorden. Så sier Gud ja til vår lengsel, men han vil lede den på rett vei, slik at vi ikke bøyer kne før vi er kommet helt frem til barnet i krybben.

Men før vi bryter opp fra Jerusalem for å gå den siste strekningen mot Betlehem, blir vi uvegerlig dratt inn i en maktkamp. Kampen mellom den jordiske kongen og Den himmelske. På hver sin måte representerer de makten. Den politiske makten som disponerer maktmidler av alle slag. Og den åndelige makten som er gitt av Gud og som disponerer et hav av kjærlighet. Herodes fryktet for å miste makten, derfor tyr han til sine intriger og sitt falske spill.

Enhver som søker barnet i krybben, dras inn i denne kampen mellom verdslig og åndelig makt. En kirke som ikke skjønner at den må velge side, står i konstant fare for selv å bli dratt inn i denne vanhellige alliansen mellom kors og krone. Mer og mer går det opp for barnets sanne tilbedere at en aldri kan tilbe på statsmaktens premisser uten å selge sin førstefødselsrett. Den som er på vei til Betlehem for å tilbe Jesus-barnet, må legge alle falske lojalitetsbånd og lydighetskrav bak seg og gi seg Kristus i vold.

Så tar vi fatt på den siste veistrekningen. Som vi sa, er det ikke nok å vite om veien. Vi må selv gå den – like til endes, og stjernen stopper over stallen i Betlehem. Betlehem – brødhuset – der har han tatt bolig, der lar han seg finne – i kjøtt og blod, i brød og vin.

Der kneler vi ned og gir av det beste vi har. Gull, røkelse og myrra, var gavene vismennene gav ham, for han er konge, prest og profet. De beste gavene vi kan gi, er av et annet slag. Det er første og fremst våre synder. For ofre for Gud er et sønderbrutt og sønderknust hjerte. Ingenting gleder ham mer enn om vi kommer med et hjerte som er i nød og som roper til ham.

Dernest kan vi gi ham vår kjærlighet, vårt liv og våre krefter. Den verdenskjente misjonslege og oppdagelsesreisende David Livingstone fortalte at han som barn en gang var til stede på en misjonsfest, og da kollektbøssen gikk rundt i forsamlingen, sa han til seg selv: ”Penger har jeg ikke, men jeg vil gjerne legge meg selv i offerskålen.”

Slik kalles vi i dag til å komme helt frem til alteret – til vårt Betlehem – til brødhuset – der han gir seg helt og fullt til oss og vi får gi våre liv tilbake til ham som et kjærlighetsoffer. Det er eukaristi – sann lovsang og ekte tilbedelse.

Da gavene var gitt og offeret fullført, viste Gud seg for vismennene i en drøm, står det, og varslet dem om ikke å vende tilbake til Jerusalem, men ta en annen vei hjem, og heller ikke fra vårt Betlehem går det noen vei tilbake. Fra nå av er det Gud som rår med våre liv, slik han ser det er best for oss. Vi gir oss tillitsfullt på vei. Han som lot stjernen lede oss til Kristus, vil fortsatt være vår ledestjerne gjennom livet og lede oss gjennom uker og år og gjennom ukjent landskap til vi en gang er kommet helt hjem.

 

Advertisements