Neo-marxiansk

I vår gamle vestlige sivilisasjon er det nå viktigere med brød enn frihet. Ateisten Marx beskriver demokrati som en form for diktatur, siden det er de øvre samfunnsklasser som reelt sitter med makten. Post-Marxister hevder at dette også er en korrekt beskrivelse av dagens demokratiske stater, siden vanlige arbeidere i realiteten har svært begrenset makt. ”Okkuper”-bevegelsen vil drive en slags klassekrig og ønsker en revolusjon om økonomisk ulikhet. Fordi høy arbeidsledighet og høye studielån ikke vil forsvinne i nær fremtid, så vil ”Okkuper”-bevegelser i en aller annen form fortsette.

Det neo-marxianske konseptet bygger på den politiske tro at problemet skyldes utbytting og klassekonflikt. Tankegodset er at vi har en monopolistisk kapitalisme og at 1%  utnytter de resterende 99% av befolkningen. Et av problemene med denne konfliktmodellen er at vårt system knapt kan benevnes kapitalistisk men heller fremstår som kooperativ sammen med sterke globale industrielle monopolinteresser.  I Europa i dag er det lite tyngde for nasjonal selvbestemmelsesrett. EU er grunnlagt på fire friheter med generelle forbud mot alle nasjonale tiltak som kan innebære hindringer på den frie bevegeligheten av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Tilsynelatende skal ”markedet” diktere hva antatt suverene og demokratiske stater kan eller ikke kan gjøre for sine borgere.

I vår gamle vestlige sivilisasjon er konsensus at demokrati og godt styresett er som samme sak. Rett så ofte er de på kollisjonskurs. Demokrati er en formell prosedyre mens Rettstaten er en administrativ praksis for å ivareta et kompromiss mellom eiendomsrett og skatteplikt. Folkerepresentanter har nettopp akseptert at 25 av 27 EU-land vedtok ”finanspakten” for å kreve elementær budsjettdisiplin etter grunnleggende regler, inklusiv sanksjoner for de som overstiger sine grenser for gjeld og budsjettubalanse. Det er ikke kun ”kapitalen” eller ”markedet”, men ”reguleringene” som skal diktere hva vårt vestlige demokrati kan gjøre og ikke gjøre. Med mandat i sine prosedyrer utvikles EU til stadig å øke sin rettslige legitimering. Men alle medlemslandene har ikke felles tilnærmelse til samme rettsforståelse. I Europa er den klassisk latinske tilnærmelse til å beskrive den ideelle uoppnåelige tilværelse som man skal strekke seg etter men mens den germanske rettsforståelse er mer absolutt. EU-prosjektet balanserer mellom demokratifelleskap med ufullkomne politiske prosedyrer og reguleringsfelleskap bygget på forskjellig kulturbundne rettspraksiser.

”Okkuper”-bevegelsen ser ikke regjeringer og politikere som ” 99% samfunnets”  representanter og garantister. For ”Okkuper”-bevegelsen står striden altså ikke om politiske veivalg, men om samfunnssystem.   I 1814 var borgernes frykt at Staten skulle komme og ta dem. I dag er frykten at Staten svikter når folk trenger den og dette nærer krefter som ønsker en neo-marxiansk undertrykkende velferdsstat.

Hedning og helgen

Karakteren i vår historie er den norrøne helten som vi hedenske nordboere holdt som helgen i middelalderkirken: Sigurd Fåvnesbane.

Den inverte Sigurd aner at det er et liv utenfor seg selv, og på leting ut av sitt innelukkede liv, kjemper Sigurd fryktesløs i nedlegging av bytter og tilkjemping av gull.  På sin vei til makt og rikdom dreper Sigurd draken Fåvne og vinner gullet.

Sigurd Fåvnesbanes vekst har vært teknisk og livløst, og Faavensabane leter videre gjennom ild og flammer og kommer til en fjerntliggende borg bak vegger av skjold på toppen av fjellet Hindarfjall.  Her i dette innelukkede leie sover Valkyrien Brynhild i full rustning. Sigurd Fåvnesbane åpner opp Brynhild ved å fjerne hennes hjelm og kutte av hennes ringbrynje, og da fylles Sigurd og Brynhild av kjærlighet.

Til sin ubeskyttede Valkyrie Brynhild overgir Sigurd Fåvnesbane all sin kraft. I ekteskaplig elskovs sakrament dør Fåvnesbane og valkyrien fra sitt tekniske jeg, men fra denne ”lille død” våkner Sigurd og Brunhild opp i fruktbar enhet.

Oppsummeringen av denne norrøne kulturen vår, står i det oppdragende eddadiktet Helreið Brynhildar (Brynhild på helferd). Brynhild har kastet seg på Sigurds gravbål og på sin siste reise til Hel møter hun sapphisten Gygra fra jotunætten. Gygra er anklagende til at valkyrien Brynhild har egget menn til ekteskapelig potens. Som tilsvar synger Brynhild et konsentrat av sin livsvisdom.

«I alder og æve

vil ætter fødast

til sut og saknad

og strevsamt yrke.

Men saman svive

og skiljast aldri

skal Sigurds og eg.

Søkk no, gyger!»

Kroning av Tobin?

Den anglikanske kirken er i villrede etter at Occupy-bevegelsen slo opp sin Robin Hood leir på plassen foran St. Paul katedral i London. Occupy-bevegelsen vil finansnæringen til livs. Et skritt på veien er å innføre av Tobin-skatten. Tobin-skatt er skatt på handel med valuta, aksjer og andre verdipapirer.  Skal kirken velsigne en kroning av Tobin?

For å forklare og konfrontere virkeligheten så må den forenkles snarere enn å gjøres bedragersk usammensatt.  Evnen til å forenkle komplekse situasjoner er en fortryllende lederkvalitet, men når dilettanten fremlegge det kompliserte på en enkel måte er det bedrag. Det som i dag åpenbart gjøres i hele den vestlige verden er å forklare den økonomiske krisen på en lettvint måte, for så å peke på løsninger som er enkle å gjennomføre på kort sikt. Verden lukker seg rundt disse kjappe løsningene som kanskje forverrer krisen.

Den offentlige gjelden som ulike land har skaffet seg ble ikke pådratt i sammenlignbare sammenhenger, derfor er det umulig å gjøre en sammenlignende analyse av dem. Faktisk, størrelsen på gjelden, kostnadene og muligheten for å fornye den på utløp – variabler som er en årsak til angst til markeder og regjeringer – kan i en vanskelig fase som den foreliggende bare reduseres ved å bli absorbert av økonomisk vekst.

Øking av skattebyrden kan synes unngåelig for å gi økonomiske initiativer i fravær av utvikling. Men, det kreves en sann strategi for vekst og ikke det motsatt – med mer skatteregime for å øke offentlige utgifter. I en tid som dette, oppnås vekst utelukkende ved riktig bruk av ressursene som er tilgjengelige, for å hjelpe bedrifter som skaper velstand og bærekraftig sysselsetting til å betale sin skatt og dermed gjøre det mulig for regjeringer å svelge gjelden sin.

Under en langvarig krise vil nye former for beskatning eller alternative økonomiske byrder redusere eller avbryte ressurser for investering, forstemme tilliten til investorene, bestraffe den offentlige gjeldskostnaden og mulighetene for gjeldsfornyelse. I denne sammenheng er innkreving skatt på eiendom og inntekt tilsvarende suicidal anti-omsorg for statens borgere. De som lovlig innehar eiendeler, hvor de har betalt riktig skatt, har bidratt til å skape velstand, og kan takket være nettopp til disse eiendelene, fortsette å gi økt velstand med investeringer og forbruk.

Ytterligere former for beskatning ville ikke være synonymt med solidaritet, men bare synonymt med større offentlige utgifter og kanskje en høyere gjeld og mer utbredt fattigdom. Høy beskatning straffer sparing, genererer mistillit i evnen til å stimulere utvinning, rammer familier og hindrer dannelse av nye familier og skaper usikkerhet og vegring mot sysselsetting. Kort sagt, det er meningsløst av kirken å velsigne Tobins skatteregime – for det vil skape grunnlag for en videre fase av bæresløs utvikling.

Dette er virkeligheten som må bli forklart for å unngå villedende forenkling. Hver viktig handling som gjøres for å oppnå suksess, må være tydelige i sin sammenheng, i sine mål, tydelig i vurderingen av nødvendige ressurser og om deres organisasjon. Autentisk globale løsninger på krisen må derfor ta hensyn til hva som ga opphav til den, dens omfang og tid og midler som kreves for å løse det. Med andre ord er det nødvendig å oppnå en bredere horisont. Som Noah gjorde da han hevet blikket og lyktes i å gå utover seg selv i å redde menneskeheten.

Den forfulgte Treholt

I følge politisk religiøs tro, så viser vitenskapen og evolusjonslæren at mennesker kan skape et forhåndsbestemt, harmonisk og fullkomment samfunn. Radikale politiskreligiøse trosfeller vil ha Norge til å bekrefte at Treholt simpelthen ble forfulgt og fordømt for sin radikalt opplyste politisk messianisme. Kampen om sannheten i maktens virkelighetsnærhet dreier seg i dag om at Arne Treholt for 25 år siden ble forfulgt og fordømt fordi han strebet etter det fullkomne samfunnet. Vinklingene i den nye gjennomgangen er at: Treholt led martyriet, i den gode intensjonens tjeneste.

Forsøket på omkamp i Treholtsaken viser at dette dreier seg om den vedvarende kampen om den egentlige sannheten. Treholts våpendragere vil ha oss til å mene at det ikke var Treholts egne feilsteg, men at det var (og er,) samfunnets ufullkommenhet som dømte Treholt. ”Tonen fra riksadvokaten er en ovenfra-og-ned-holdning og et uttrykk for maktarroganse” sier Norges storspion Treholt som fortsetter: ”Selv 20 år etter at jeg slapp ut fra fengselscella, er det ingen vilje til selvransakelse eller ydmykhet fra påtalemaktens side.” At den landsviksdømte fordømmer makten i landet er viser nettopp svikerens natur. Politikktroens absurde dragning hen mot det fullkomne samfunnet avslører et fullstendig forvrengt virkelighetsbilde der svart blir hvitt og hvitt blir svart for ”lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det” (Joh 1:5)

I den gode kristne tanke blir på sett og vis synderen til helten, men synderen er ikke selve offeret. Verdens eneste offer er Jesus. Likevel, det kristne virkelighetsnære svaret på at Treholt ble forfulgt og fordømt, er naturligvis at: ondskap alltid angriper, angriper fra innsiden og utsiden, samtidig er kreftene av det gode også alltid til stede. Det er en tendens til fremme at Jesus i Galilea hadde kunngjort nåde uten betingelser, absolutt betingelseløs, derfor også uten bot, slik nåde, uten menneskelig forhåndsbetingelser. Men tilgivelse erstatter ikke rettferdighet. I en kristen klartekst, trenger vi å lære igjen og igjen, nøyaktig dette vesentlige: omvendelse; bønn; bot og de teologiske dyder. Dette er ikke et spørsmål om et påstått plantet pengebevis. Treholts egen forklaring om at han var en slags ”privatpraktiserende utenriksminister” ble beskrevet som grensende til stormannsgalskap i dommen der han ble dømt til 20 års fengsel for landsvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak.

Forfølgelsen av Treholt kom ikke fra fiender utenfra, men ble født inni han selv. På samme måten forfølges nasjonen Norge ikke fra fiender utenfra, men av fiendtlige krefter inne i oss selv. I Treholtsaken kan vi se det felles tankegods som Norges gamle og nye samfunnsfiender har: Lengselen etter det fullkomne samfunnet er den totalitære lengsel slik denne har kommet til uttrykk i kommunisme, fascisme, nazisme og islamisme.

Quasimodo

«Quasi modo geniti infantes…«- «Som nyfødte barn…», fra 1.Peter 2:2 er den bokstavlige betydningen quasi modo «som om [det] var». Quasimodo er Hvitesøndagen, klarheten og lyset i dåpens nye fødsel.

Med Ringeren fra Notre Dame skrev Victor Hugo i 1831 en av tidenes merkeligste historiske romaner. Og denne romanen er i vår tid og faktisk på dagen i dag mer aktuell enn noen sinne. En nyfødt menneske bytting i ordets rette forstand, blir forlatt av sin opprinnelige barndomsfamilie på en benk i Notre Dame og overlatt til barnekår i kirkens omsorg. Det var på kirkeårets første søndag etter påske: Quasimodo søndagen, at han ble funnet og adoptert av klerken Claude Frollo og navngitt Quasimodo, Det latinske Quasimodo kan forståes respektivt «quasi» «etterligne/nesten lik» og «modo» «standard mål/mal» Quasimodo var betydelig kuppelrygget og halvblind med en stor vorte som dekket hans venstre øye. Han ble brakt til sitt oppholdssted i katedralens klokketårn, og i tårnet med den høye klokkeringingen blir han også døv. Quasimodo kan knapt karakteriseres på noen andre måter enn nesten.

Påsketidens Jesus er ikke helt nøyaktig lik før og etter sin død og oppstandelse. Selv etter at disiplene kom så nærme at de fikk godt øyesyn på han så spurte de seg selv “er det virkelig han?” de ønsket å spørre men turde det ikke. De kjente at det var Jesus men sannsynligvis så han ikke nøyaktig lik ut som før, og de fant det litt utrolig. (Joh.21:12) Jesus var av Guds vesen og født i menneskelig skikkelse for å bli gjort til vår synd … for så å ta denne synden til døde. Jesus i oppstanden skikkelse er Quasimodo ”omtrent standard modell” av en menneskelig person. Det helede Guds Barn er nesten som oss mennesker, bare enda mer menneskelig. Den oppstandne Jesus er klargjøringen av det uklare mennesket. Kristus oppstått fra de døde i kjødet er lysende klar for den usynlige og egentlige virkelighet som er tilgjengelig for troskyldige og enfoldige.

De eneste vennene Quasimodo har er katedralens steiner, men han har et rent hjerte og holder ut med sine velgjøreres hang til penger, makt og sex. Å lage gull er å være Gud sier alkymist klerk Frollo som bruker all sin makt for å få dekket sine brennende lyster. I 1482 på Epifania dagen, da Guds lysende stjerne åpenbarte Jesusbarnet for hedningene den 6. Januar, trosser Quasimodo budene fra Frollo og går ut fra tårnet, og livet blir forandret av den deformerte ringeren i Notre-Dame. I Paris er det «Enfoldets festival» og den deformerte bytting mannen fra tårnet blir kronet til Enfoldets Pave. Hugos Quasimodo besørger klerken Frollos død og forlater Katedralen. Han trodde de kristne dogma, men mistet troen på kleresiet og blitt anti-romersk. Han er fortsatt dypt religiøs og i tro på bønnens kraft, bruker han senere sin manndomsfulle kraft og går den sanne veien i overgivelse til sin utvalgte kvinne.

I sin ungdom identifiserte Hugo seg som katolsk og erklærte respekt for Kirkens hierarki og autoritet. Etter hvert ble han ikke-praktiserende katolikk, og utrykte økende anti-romersk-katolsk og anti-klerikal syn, og ble senere rasjonalistisk deist på linje med det Voltaire sto for. På spørsmålet om Hugo var katolikk sa han i 1872 at han var fritenker. Med de avsløringene vi hører om i kirken i dag kan vi undre oss om Victor Hugo i denne vidunderlig fantasifulle roman skrev et ”pseudo-apokryf-evangelium” eller ikke. Uansett, selv om kirke og kleresi svikter, er Evangeliets misjon å fortelle at Menneskesønnen skal komme tilbake og hente Guds Folk, sin brud.

Offer vs. helt

I Spjelkavik Kirke har Håkon Bleken en fantastisk flott formidling av bibelhistorie i 96 glassmalerier. Etter glassmaleriet av Kristi Korsfestelse så fortsetter Håkon Bleken glassmaleriserien med en mørk visjon i presentasjonen av en troskyldig foran eksekusjonspelotongen. Som Kristus, så Hans etterfølgere – det umiddelbare budskapet er at Kristi etterfølgelse – er å la seg henrette… Dette er enten absurd teater eller så er det absolutt virkelighet.  Hva er dette?

I et forsøk på å forstå Blekens visjon i denne ene glassrubrikken, kan vi gå til revolusjonens Frankrike. I denne tids Opplyste verden var Gud erstattet med Staten og fellesskapets politiske idealer var et Kristus substitutt.  Heroisk kunst var på moten og politiske ledere ble portrettert etter mønster av kirkekunstens helgenbilder. Dette var virkemidler for å få folk til tro på Fremskrittet og lyde statens ledere. Snart endte revolusjonen i kaos. Napoleon Bonaparte tok i coup d’etat i 1799 kontroll over post-revolsjonære Frankrike, og som den nye Julius Cæsar erklærte han seg Keiser. På høyden av sin makt inkluderte Napoleons imperium Frankriket, Belgia, Luxemburg, Nederlandene, Tyskland, Italia, Spania, og mye av Nord-Afrika og den Nære Østen. Vi kan se litt på Spania. Tidlig i det nye århundre ble den spanske Kong Karl IV overbevist om at Storbritannia som tidligere hadde fravristet Spania kontroll over verdenshavene, nå også ville invadere sin historiske fiende. Spania hadde sunket i makt og velstand siden det 16. århundre og ikke hengt med på den nye revolusjon i vitenskap, filosofi og industri som på denne tiden endret Nordvest Europa. Spanske intellektuelle håpet at Frankriket ville dytte sin moderne Opplysnings kultur på et Spania som utkonkurrert slikket sine sår i en ”tilbake til jorden” kultur.

En intellektuell som ønsket de franske velkommen var Francisco de Goya (1746-1828) førstemaleren til den Spanske kong Karl IV. Men kongens svake vurderingsevne skulle gjøre denne flotte malerposten kortvarig. Kronens defensive respons var katastrofal. Karl bad Napoleon Bonaparte om å bringe sine tropper til Spansk jord for å stå ham til hjelp mot Storbritannia, deres felles fiende. Fransken oppfattet Kong Karl troskyldige forespørsel som en erkjennelse av svakhet og han beslagla Spania! Til slutt var det Napoleons bror Jose I Bonaparte og ikke Englenderne som erstattet Karl på den Spanske tronen. Den 2. mai, 1808, ble en fransk soldat skutt død i Madrid. Den franske responsen var rask, brutal og vilt overproporsjonert. Neste dag den tredje mai, samlet Napoleons tropper sammen et stort antall uskyldige sivile, og skjøt hver og en. Først etter at Napoleon mistet makten i 1814 kunne Goya uttrykke sin bitre skuffelse i maleriet, Den tredje mai, 1808, Skuddene ved Principio fjellet utenfor Madrid. Goja avbilder denne nifse senen på en fremragende måte ved en på sin tid helt ny binding av form og innhold.

I kontrast til de bønnfallende og skrekkslagne som skal henrettes, står en ung mann i hvitt og gult med armene opp i front mot fienden. Offerets uttrykk er mektig og på samme tid skjørt. Men Goya innsetter denne figuren med en enda større betydning. Mens det ved første øyekast kan se ut som figurens løftede armer er en slags aktiv overgivelse, så mimer Goya Kristus på korset. Goya har rollebesatt denne massakren som et martyrium der skaleringene er en nyblanding i kunstens historie. Han bryter ikke bare tradisjonell avbilding av krig og sin tids heroiske kunst konvensjon, men avviker også fra alle tidligere tiders Kristen kunst tradisjon. Maleriet er det første og største i den moderne tid som kan kalles revolusjonær i enhver forståelse av ordet, i stil, i utforming, i motiv, i intensjon og i visjon. Opplysningstidens avkristningsprosjekt gikk altså fra først å utpeke samfunnsledere til gudelige til å ende opp med å gudeliggjøre samfunnstaperne. Hva dette vitner om er at all kunst etter Barokkens slutt ca år 1660 er utrygg i sine visjonære retninger. Men moderne kunst behøver ikke være håpløs som sann Kristen forståelse. De Barokke mestrene lagde obskure bilder og brukte skarp lyskilde til å belyse kjernen i budskapet. Lys er ikke bare viktig i glassmaleri det er helt avgjørende.

Dette lyset er enten den søte eller den bitre kjernen i billedet. Til og med Barokken er Lyset alltid den evige Gud og Guds sødme, men senere symboliserer lyset vel så gjerne Opplysningen og en bitter vei til fremskrittet. Vi kan velge å se Håkon Blekens eksekusjonspelotongen som det absolutte krigsteater. – Det skytes og skytes – mennesker falle rundt deg. Du lever med at neste kule bærer ditt navn – eller en annens navn. Ditt liv dreier seg om å leve i troen på om du skal lide døden eller du skal leve livet. Dette gir seg utslag i at du begynner å se situasjonen utenfor deg selv. Du må lære å måtte stole på intuisjon, for du har ikke annet… så kalte Jesus ”Vil du bli hel” (Joh5:6b). Du følger Hans bud og lever i sødmen av Hans Lys.