Krisemål (del 3/3)

Hva er det sentrale synet på mennesket, for en økonom, for en politiker, for en forsker? Er det, i verste fall, å se denne personen som et middel for betydelig produksjon, forbruk eller sparing? Eller er det heller, i beste fall, å anerkjenne forgjengeligheten av materielle ting, løsrivelsen fra forbruksvarene, skjørheten i menneskeliv på grunn av lidenskapen? Jo, for å anerkjenne dette, er det ikke er behov for tro, bare sunn fornuft. Enhver god filosof uten tro kan forklare hvorfor dette er sant, at sannheten finnes i naturlige lover, som du bare bør vite å kjenne hvordan du skal observere. Altså; en god økonomi er basert på naturlige lover nyttig for mennesket.

Men et godt hushold for personen behøver mer, behøver menneskelig bevissthet og verdighet. Personen er en skapning fra Gud, er Guds barn og er arvinger av Gud. Derfor, for å oppnå god økonomi og ha godt hushold er det først og fremst viktig med gode prester snarere enn gode professorer. Prester som bekjenner den ortodoks tro og hjelper til å hate synden. Det økonomiske mirakel ligger ikke i å kunne løse alle problemene på kort tid og gjøre alle rike. Mysteriet er å fange dette (ubehagelige) krisemål, for på lengre sikt kanskje å se at den sanne «rikdom» er utsiktene for evigheten.

Advertisements

Krisemål (del 2/3)

Vi må granske våre røtter for å rekonstruere den sunne og sterke rolle som vår gamle vestlige sivilisasjon har hatt. Det er på grunn av historien med sine kristne røtter at Europa har representert et konkurransefortrinn som vi rettmessig bør være mer enn stolt av. I røttene er det oppsamlet konsentrat av hva vi trenger å lære og å tolke i en kristen forstand, i politikk, i økonomi, i alt arbeid i samfunnet. Røttene som indikerer måten vi skal gjenopprette menneskene, familiene, bedriftene og selskapene på, finner vi etter modell av St. Benedictus. Benedikt modellerer på den naturlige måten helt uten å revolusjonere naturlovene. Modellen går ganske enkelt ut på å verdivurdere naturens essens. Som et resultat av den pågående krisen i Europa er det helt nødvendig å iverksette restaurasjon av den grunnleggende betydning av menneskenes liv og at selve økonomien må bli forstått som et redskap i menneskets tjeneste. I teknisk forstand springer det fra våre røtter ut friske skudd av den ”barskhets” -logikk som er en sosioøkonomiske nødvendighet for å absorbere de utskeielser og feil som er blitt gjort i de siste tidene i vår sivilisasjon. Europa kan finne sin karakter ved å se i det jordsmonnet Europa er kommet i fra. Det som alle ønsker å utelukke er paradoksalt nok, løsningen på krisen; en periode med «nøysomhet» som tar sikte på å gjenoppbygge det grunnleggende i vår økonomi.

Det er lettvint sagt at det er bare «nøysomhet» som er den sanne, den beste og mest hensiktsmessig løsningen. Når vi vet at det er tro som tillater oss å forstå mysteriene i Kristus, hvordan kunne vel ikke Han gi tips til å gjette reelle muligheter for en løsning (som selvsagt vil være tekniske) i en økonomisk krise? Hvis ikke er vel denne troen: ikke ”menneske-prioritert” og tom for mening? For hva skal vi med en tro som ikke hjelper oss, en tro som er nyttig tjenlig her og nå?

Krisemål (del 1/3)

Fordi vår lærde og rike vestlige mann valgte den etiske nihilismen og mistet kontroll over viktige økonomiske lover, glippet mange andre verktøy ut av hendene hans. Vi kan nevne noen; kontroll av inflasjon og deflasjon, kontroll av offentlig og privat gjeld og rente, overvåking av produksjon og derfor av sysselsetting og arbeidsledighet, kontroll over ressurser og priser, spesielt av råvarer; kontroll av skatter som er nødvendige for å støtte de kostnadene som kommer ved kunstig aldring av befolkningen, produksjonsoversikt av rikdom av firmaer som mangler en markedssammenligning og vekstoversikt over enkeltpersoners og bedrifters produksjonen av rikdom. Derfor er ikke opparbeidelse av besparelser i forbruk i seg selv mulig å styre, og det er ikke mulig å styre tilbud og etterspørsel av varer og kjøpekraft. Til slutt tapes selv muligheten for å korrigere disse feilene med manøvrer for å redusere gjelden, øke samfunnsøkonomien og til å spille opp en tilfredsstillende ny økonomisk likevekt. Selv virkemiddel og den nødvendige styring (mellom land og innen land) til å foreta avgjørende konsistent økonomisk politikk, synes å være ute av kontroll.

Det er ikke mye ironisk at disse linkene må finnes for at vi kan lage løsninger for den økonomiske krisen, løsninger som er virkelig bærekraftig og hensiktsmessig. La oss si noe som får vår sta mann til å hoppe i stolen: Vi kan ikke finne og iverksette reelle løsninger hvis de kriteriene som vi har i prosessen påvirkes av synd, med mindre vi kjenner syndens makt over tanker, avgjørelser og skammelig oppførsel gjort av mennesker. Vi må derfor returnere til å snakke om synd og hvordan det kan påvirke tanken og menneskelig handling. Et hvert forslag til løsning på denne krisen er hul og ingenting hvis den er påvirket av den forvirringen som kommer fra evnen til å synde og å fornekte synden selv og dens konsekvenser. Hvert prosjekt toppet med stolthet, forfengelighet, begjær og sånt slag, er et ikke-bærekraftig prosjekt, fordi dette fjerner kraften fra de reelle behovene til personen, hans enhet med livet, fra hans kall til evigheten, hans behov for å kunne helliggjøre denne jorden.

Snublestein og grunnstein

Selv om menneskeheten i våre dager har vokst enormt i teknologisk og vitenskapelig kapasitet, så er menneskeheten stadig umoden i nødvendig kunnskap om deres forbruk. Derfor er grepet på bruksteknikkene dårlige og denne menneskelige ufullkommenheten resulterer i trøbbel. Mennesket har tapt grepet på de kontrollerende verktøy. Istedenfor har mennesket lånt moralsk autonomi i egen søken etter selv å forklare og bestemme sine ideer og sin atferd. Dette begrenser menneskets evne til å skille mellom mål og midler. Dette gjelder i økonomi som i andre vitenskaper eller teknikker.

Når den italienske økonomen og bankieren Gotti Tedeschi (1945-) prøver å forklare hva mennesket i disse dager har tapt grepet på, så begynner han med to prioriterte fakta.

  1. Ved beslutningen å ignorerer egenverdi og hellighet for menneskers liv og dermed naturlovene, så har den naturlige fruktbarheten og fødselens lette livstilpasning og justeringen til økonomiske lover glippet for mennesket. Med denne livsfremmedgjøringen rystes økonomiske vekstlover og fremskyter kreativitet som er typisk for syndige menneske som fornekter Gud og Hans skaperverks lover, for å fremme alle sine egne lover. Når det gjelder den nåværende krisen, så har den lærde og den rike vestlige verden erstattet økonomisk vekst knyttet til en harmonisk vekst av befolkningen, med en kompensatorisk vekst bestående kun av individuell forbruk.
  2. Ved beslutningen å ignorerer det enestående; at menneskelivet er laget av kjød og ånd, så er mennesket ute av fornuftskontroll. Den lærde og rike vestlige verden har ikke hatt ønske om en svært dynamisk økonomisk utvikling av helheten, men bare i materielt forbruk og nytte av hvert menneske – menneske ansett som et «intelligent dyr». Mennesker som bare blir møtt ved å gjøre materielt forbruk til alt og ”det hele”. Ellers vil BNP ikke vokse. Og for å lykkes i denne hensikt, så har mennesket ved selv å forstyrre balansen i den globale økonomien, snublet og lagt grunnsteinen for en ny verdensorden. Ikke bare av økonomisk ønske, men av kulturelt og åndelig ønske som til og med kan bli den største revolusjonen i menneskehetens historie. 

Vår postmoderne finans, med økonomisk populisme og opportunistisk pengeøding, gav vekstbløff av BNR. Forklaringen på feilkoblingen som har skjedd er den perverse logikk i avvisningen av det fruktbare ekteskapet, frakoplingen fra verdien av familien, den fallende fødselsrate og oppblåsingen av falsk økonomisk vekst og ufundamentert forbrukergjeld. Det er dette som har oppskaket og svekket verdiene av den enkelte og av samfunnet, en tuskhandel med en falsk vekst – og ikke vekst av mennesker, en behandling av mennesker som ”intelligente dyr” som derfor ansees rent fysisk- og glemmer at mennesket er av ånden i tillegg til at det er laget av kjøtt.

Europas karakter er å se klart betydningen av å ha en kultur som er basert på de verdiene som trekkes ut fra evalueringen av hva som er bra og dårlig. Erkjenne den unike betydningen av en klar forankring i den gamle kristen tro, i konstruksjonen av de verdier som er styrken til et folk. Verdier som fastholder Europa til ikke noensinne å ønske å frasi den sanne frihet, den ansvarlige verdifullheten og den rimelige uavhengigheten.

Krisen skjedde fordi mennesket har mistet meningen med livet, betydningen av sine handlinger. Fordi nihilisme er vår tids valgte filosofi er mennesket frakoplet referansen til sannheten. Sannheten er nihilismens snublestein. Og uten nettopp verktøyene i Sannheten, kommer mennesket ut av kontroll. Det er nettopp Sannheten som er menneskets og samfunnets nøkkel til kontroll og ekte vekst. Sannheten er livsvekstens grunnstein. Nietzsche mente at de høyeste verdiene har mistet sin betydning, at ”Gud er død”. Hvordan kan en vente at vår tids etiske nihilisme vil vise den sanne mening, for det felles gode?

Hvis livet er meningsløst og uten mål kan en ikke vente annet enn at de menneskelige handlingene er opportunistiske. Men mennesket trenger å ha logikk heller enn opportunisme, knyttet til den dominerende tanken som forklarer hva som er ønskelig av godt og ondt. Og hvorfor skjedde det at mennesket ble opportunistisk? Det skjedde fordi vi mistet bindingen med Kristus, med Gud, og fordi vi mistet kontemplasjon av Kristus og følelsen av skaperverket og dermed våre liv. Vi mistet den nødvendige iveren og ønske om å etterfølge og hjelpe Kristus, velge å bli smidd i Hans perfeksjon og utføre bedrifter i troens gjerninger. I troens gjerninger til dem som er profesjonelle i bank, industri, politikk, forskning, medisin, utdannelse, etc…

Antipascha

Notis

(Preken andre søndag i påske)

Kanskje er det for en og annen med påsketroen som med våren og varmen, den nøler og drøyer med å bryte gjennom. Vi vet at det var troen på Kristi oppstandelse som fikk kirken til å spre seg over hele datidens verden. Vi kan lese om entusiasme, driv og kraft i den første kristne menighet. Men vi nøler, vakler og tviler. Kirken kan i dag ligne mer på disiplene, når de er sitter innelåst bak boltet dører, innelåst av frykt. Men Påsken er det motsatte – den er utvandring, det vi kaller Pascha: Passering.

Skjærtorsdag innstiftet Jesus det nye passeringsmåltidet. Jesus Kristus korsdød på Langfredag var passeringsofferet der Han er det nye lammet. Søndag for åtte dager siden feiret vi Pascha – passeringen fra denne syndfulle verden til Guds rike. Og dagens søndag kaller noen ortodokse for Antipascha-antipassering – reinnvielsen av Kristi oppstandelse.

Denne markeringen er den gamle skikken med å re-tilegne viktige hendelser. Årene passerer, og datoen for en slik hendelse kommer med en markering gjort slik at betydningsfulle begivenheter ikke skulle bli glemt. Dette er grunnen til at israelittene feiret påske / Pascha ved Gilgal, til minne om passeringen gjennom Rødehavet.

Siden Herrens oppstandelse er den største og viktigste begivenhet, er den innviet ikke bare en gang i året, men også på alle «åttende» dag. Det er den åttende dagen etter Pascha, og den første dagen, fordi det er begynnelsen på de andre dagene. Igjen blir den kalt «åttende» dag fordi det prefigures den uendelige dag i fremtiden, som vil være virkelig den «første» dag og en dag som ikke er delt av en enkelt natt. Det er derfor enkelte ortodokse kaller denne søndag Antipascha, som tolket betyr  «i stedet for Pascha.»

Den kalles også Thomas søndag av følgende grunn: På dagen i oppstandelsen, da Kristus viste seg for disiplene på kvelden, var ikke Thomas til stede, fordi han ennå ikke hadde sluttet seg til de andre disiplene av frykt for jødene. Da han sluttet seg til andre, manglet han ikke bare tro på det de fortalte ham om Kristi oppstandelse og det faktum at de hadde sett ham, men han nektet absolutt å tro at Kristus hadde oppstått, selv om han selv skulle ha vært til stede som en av de tolv. Gud, den gode Mester, i Hans sanne hushold, ventet åtte dager for å gjøre sin kjærlighet mer perfekt, fast villighet til sannferdig å bekrefte oppstandelsen og også det som hadde skjedd etter oppstandelsen.

Den tredje gang Kristus viste seg var på Tiberiassjøen under fangst av fisk der han selv spiste et måltid bestående av grillet fisk og honningkake. Kun han alene visste at denne maten ble fortært ved Den Hellige Ånd. Denne hendelsen ga ytterligere bevis på legemets oppstandelse – ikke bare hans, men vår i tiden som kommer.

At vi også kaller denne søndagen Fornyelsesdagen, reflekterer at vi i dag repeterer og fornyer feiringen av oppstandelsen. Hele påskeoktaven fra vi tente Påskelyset og frem til i dag, er kjent som den lyse uke og betraktes som en sammenhengende dag. Det gamle navnet i Vest for Andre søndag i Påske er Quasimodo søndagen – “Som nyfødte barn…” (1.Peter 2:2).

På dagens hvitesøndag, som også kalles domenica in albis depositis, la de nydøpte av seg sine hvite dåpsklær, for å ta fatt på hverdagen de hadde passert til. Denne dagen danner altså selve passasjen til det nye livet; til Guds evige liv! Gud har åpnet opp for alt som syndefallet stengte inn.

Påsketidens Jesus er ikke helt nøyaktig lik før og etter sin død og oppstandelse. Selv etter at disiplene kom så nærme at de fikk godt øyesyn på han så spurte de seg selv “er det virkelig han?” De ønsket å spørre men turde det ikke. De kjente at det var Jesus men han så synligvis ikke nøyaktig lik ut som før, og de fant det litt utrolig. (Joh.21:12) Jesus var av Guds vesen og født i menneskelig skikkelse for å bli gjort til vår synd … for så å ta denne synden til døde. Jesus i oppstanden skikkelse er nesten som oss mennesker, bare enda mer menneskelig og samtidig guddommelig. Han har to naturer.

Det er ingen visjon, ingen rent åndelig skikkelse som viser seg. Disiplene gjenkjenner ham. Det er den korsfestede som er der med disiplene. Andre religioners gudegestalter mangler nettopp det: sår på en menneskekropp. Den greske gudinnen Athene flyr som et pust av luft inn i lukket kammer. Hermes smyger som en høst bris eller en tåke gjennom nøkkelhullet. Den kristne evangelium er både nøktern og mer human enn det. Den sier at disiplene ble glade da de så Herren. Det var ikke bare en følelse. De vil huske hans løfter.

«Gud er kjærlighet.» og Påskeoktaven viser frukten av Guds kjærlighet. Bare dårer og kynikere har innvendinger mot kjærlighet. Alle lengter etter det. Men det kinkige er å kommer til å tro på det. Kanskje kan vi beskrive det som et møte med en person, en spesiell person som gir våre liv en ny horisont og dermed et hovedfokus. Evangeliene beskriver hvordan dette møtet finner sted, når den oppstandne står blant disiplene for tredje gang etter at han døde.

Frelsesverket er Åpenbaringen av Guds kjærlige skjønnhet. Den Guddommelige Skjønnheten i den nedbøyde kjærligheten. For å kunne nærme oss denne guddommelige kjærligheten må vi senke alle våre forsvarsverker og beskyttelsesmekanismer og bli som barn med kjærlig, tillitsfull hengivenhet til Han.  Hvitesøndagen, klarheten og lyset i dåpens nye fødsel.

I påsketiden brenner påskelyset. Påskelyset er ikke bare et symbol for Kristus. Under påskenatten tennes alle våre lys fra påskelyset. Lærlingene skal selv bli brennende. Vi kan ikke leve det nye livet i påskens lys om vi ikke selv fortæres, fortæres av samme lengsel som fortærte Kristus. Lyset brenner gjennom selv å fortæres.

Passeringens skjønne mysterium får vi del i gjennom den nedbøyde kjærligheten, i døden og oppstandelsen med Herren. Vår passeringsfest her forbereder oss til åttende og sist for den siste utvandring.

Lengten etter kjærlig hjelp fra Gud fortærer oss, men det er i denne kjærligheten vi får glimt av Guds fornuft. Til forskjell fra våre egne ambisjoners fornuft, som sprer et annet lys.

Påskelyset brenner for å minne om at det finnes et annet lys. Det er tent i våre hjerter, og kirken kaller det nåden. Noe nytt er tent inni oss, som forandrer de menneskelige vilkårene. Det betyr ikke å drømme seg bort. Det betyr å leve i troen, håpet og kjærligheten. I troen på den oppstandne, i et fast håp om å nå det riket der Han har gått foran og ikke foretrekke noe fremfor kjærligheten til Kristus og hans minste.

Nåden er ikke bare att Gud ser på oss med velvilje og mildhet. Nåden gir oss delaktighet i det evige livet. Nåden gjør oss allerede nå hellige og ukrenkelige, tross våre ufullkommenheter. «påske passasjens hemmelighet: vår hellighet som døpte, vårt nye liv i Ånden, vår verdighet som er vunnet med Kristi dyrebare blod». Gjennom passasjen i dåpen tok den nye skapelse sin begynnelse i oss, synlig og tilsynelatende i den Oppstandne, og den nye skapningen får næring gjennom de hellige sakramentene. Guds nåde er ikke bare forkynt for oss, den er innsmidd i våre hjerter gjennom Den Hellige Ånd.

Men den forblir ufullbyrdet uten vår samvirkning. Nåden må bli en lengsel som fortærer oss. En lengsel som vekker avsky for synden og den smygende likegyldigheten. En lengsel å stadig lese og be, å stadig gjøre bot, når vi oppdager hvor hardt det er å nå det rene hjertet.

Men det er slik det må gå, for att det nye skal vokse fram, den totale avhengighet av hans hjelp. Selv Salmisten sier: «Lengselen etter din hjelp fortærer meg.» den totale avhengighet av Hans hjelp.

Nihilismen

Europas utfordring i dag er mer grunnleggende enn: kapitalen, markedet, prosedyren eller administrasjonen. Krisen har utviklet seg i vår gamle vestlige verden fordi mennesket har mistet meningen med livet og betydningen av sine handlinger. Det er den nihilistiske filosofien som er den dominerende troen i vår gamle vestlige verden. Denne nihilistiske referansen viderekobler mennesket til sannheten, og uten sannhet kommer mennesket ut av kontroll. Det er nettopp ved å ta i bruk nihilismen som verktøy at det europeiske mennesket og samfunnet har tapt grepet.  Samfunnet har bygget ned de gamle moralske og sosiale normene som var fundamentet til det europeiske rasjonale. Vesten har overlatt det autonome mennesket til selv å finne frem til det som bestemmer menneskets ideer og handlinger. Ikke nok med det, men mennesket og bedriften og organisasjonen kan når som helst skifte syn og makulere sine ideer og snu bort sine gamle handlinger. Fordi mennesker og bedrifter på egenhånd selv må forklare og bestemme sine ideer og oppførsler, så begrenses evnen til å skille mellom mål og midler. Det er fengslende å se at nihilismen har sitt opphav i positivismen. Tanken om at bare det er vitenskapelig som lar seg måle og veie. Naturvitenskapen er inntil et visst punkt en god ting. Russisk historie vitner om hva som skjer når slik innsikt blir brukt utover det feltet det er gyldig for. I vest var studentrevolusjonenes tid på sekstitallet, naturvitenskapelig og positivistisk. Det gled over i nihilisme.

Gjelden i det globale kredittmarkedet vokste med 12% per år i de siste ni årene mens bruttonasjonalprodukt har voks med 4%. Dette er et senario der den globale gjelden har voks fra 83 trillioner til 210 trillioner dollar i løpet av de siste ni årene. Denne gjelden må vekk og det er så enkelt at denne gjelden må avskrives som tapt. Akkurat som gjelden til Hellas er tapt og må makuleres, så har den greske gjelden drept gresk økonomi. Og nå kommer Italia etter og må ha avskrevet sin gjeld, oppå gjelden Europa allerede har i Portugal, Spania, Irland… I vårt post-moderne samfunn er den nihilistiske filosofi også verktøyet til en nihilistisk økonomi – at gammel skyld og gjeld skal makuleres til fordel for – stifting av ny gjeld…?  Eller, hvordan kan eller skal vårt nihilistiske samfunn ellers kunne løpe fra sitt ansvar? Forventes det virkelig at finans skal gi mening – den sanne mening, for det felles beste?  Hvis da livet har noen mening? Vi kan også be en forsker eller en politiker eller akademiker om sannhet som gir livet mening? Hvis livet har noen mening, hvorfor skal de ha menneskelige handlinger?

Den dominerende nihilistiske filosofi har kjørt Eurosonen på kanten av en nedsmelting. Nå er det slutt på at eurosoneregjeringene finansierer forbruket sitt med å ta opp gjeld som fremtidens generasjoner må betale. Men hva hvis gjeldslandene tyr til en logisk opportunisme og fortsetter å bruke det samme verktøyet som skapte trøbbelet: nihilismen? Den nihilistiske filosofi i økonomien er ufruktbar og trenger surrogatøkonomi. Den sosialistiske visepresident Santos vil allerede kreve at Portugal får så gode betingelser at tyske banker skal skjelve i knærne. Det ligger en selvoppfyllende psykologi i nihilismen. Når alt er like gyldig blir alt likegyldig.  Alt underlagt nihilistisk filosofi legges øde.  Det er ikke et spørsmål om hvis , men når eurosoneregjeringenes gjeld misligholdes. Det er nærmest ufattelig å forestille seg konsekvensene av et mislighold.  Psykologien er avgjørende for å forstå hvordan gapet mellom oppfatningsevnen og realiteten kan være så stor. Analytikere har kun nylig vurdert en voldsom misligholdelse fordi dette vil være imot alt for mange mektige parter. De tror ikke det er noe oppside å tenke på dette senarioet hele veien igjennom med logiske steg fordi de siste få stegene er så smertefull for alle på alle måter både økonomisk og ikke-økonomisk. Utviklede vestlige regjeringer har ikke opplevd mislighold siden andre verdenskrig, og dagens generasjon har aldri i livet opplevd virkningen av en fullt utviklet misligholdelse. Hele grunnlaget for vår tids kollektiv nihilistiske finansopplæringen vil fremstå feilaktig. Nihilismen er død.

Leviathan

Europa er i krise og må prøve å dekke gjelden til sine medlemmer uten å ta risikoen for at gjeldslandene drar sine långivere under. Tapene skal dekkes inn med kutt i lån og forbruk – altså resesjon. Da bør også statsadministrasjon minimaliseres – så Leviathan kan holdes i tømmer. Leviathan er i Job 41 navnet på alle barn av sin far Hovmod. I 1651 utgav Thomas Hobbs boken Leviathan om forholdet mellom styresmakten og samfunnet der han rettferdiggjør forestillingen om samfunnets «frivillig» underordning til styringsmyndigheten gjennom en ”samfunnskontrakt” som skal ivareta grunnleggende interesser, verdier og plikter.  Hvis EU etter ønsker fra bevegelser som ”Okkuper” velger å innføre overnasjonalt skatteregimer som Tobins skatt på handel med valuta, aksjer og andre verdipapirer, så vil det sentraliserte EU slik at det ytterligere kan legitimere sin superstatsrolle på leviathansk vis.

Kalvinistiske Hobbs skrev sin politiske filosofi under de endeløse krigene som reformasjonen hadde fyrt opp. Westfaliatraktaten ved fredsluttingen støttet opp nasjonalstaten der statsoverhodet også bestemte religionen. Denne konkrete splittelsen i kristenheten gir Hobbs teoretisk uttrykk for i sin politiske filosofi. I Leviathan fremheves fortrinnet med et enevelde, men styreformen kan også ha en slags demokratisk prosedyre, så lenge styringsformen er statsabsolutisme; læren om statens ubegrensede makt over sivile og kirkelige institusjoner. Hobbs mente at kun på denne måten kunne paradisisk fred og sikkerhet etableres som i Tolkiens ”Hobittenland”.  Til tross for at de nye vitenskapene skjøt ut fra sin rot i kristenheten, så kan Leviathan leses som kristenhetens nederlag i brytningstiden ved inngangen til opplysningstiden, og samtidig med en religiøs statsabsolutisme, så ønsket Hobbs en liberal opposisjon. Modernitetens religion er samtidig noe strengt privat og noe som styresmakten må ha total kontroll på.  Mens premissleverandøren i kristenheten skal være Jesus Kristus, så skulle troen på et universell rasjonale være premissleverandøren i den moderne statens enhetskultur. Middelalderens  ”kristenhet”  i sannheten om Jesus Kristus, omdefinerte det nye storsamfunnet til ”kulturenhet”.

Det sekulære Europas kultur neglisjerer den religiøs samvittigheten, og innovatører i overdimensjonerte statsapparat finner fanepunkter i FNs menneskerettserklæring som objektive uttrykk for universale ”fornuftens lys” . Vårt gamle vestlige kristen-humanistiske demokrati trues i dag av statsapparatene som tiltar seg makt, utferdiger forordninger, direktiver, regler og forskrifter. I Hobbs filosofi så begrunnes og legitimeres autoritetsmyndighet med at alternativt uten denne autoritet, så overlates mennesker til å leve i naturtilstanden. Naturtilstanden i Hobbs filosofi er menneskets kamp om makt uten allmenngyldig moral. Moralen hos Hobbs er kun avhengig av lover, eller samfunnskontrakten, med et sterkt maktapparat og voldsmonopol som ved hjelp av frykt, kan stagge det dårlige menneske og holde staten stabil.

Modernitetens moral skiller seg grunnleggende fra den generelle oppfatningen om universell moral vi finner i antikken. Helt i motsetning til Hobbs som vil temme naturtilstanden, så vil Aristoteles i sin filosofi åpne opp naturtilstanden. I Aristoteles filosofi er naturtilstanden positiv og samfunnet er til for å realisere menneskets naturtilstand. Hos Aristoteles er den allmenne moralen tilgjengelig via fornuften. Det positive menneskesynet og den guddommelige fornuft hos Aristoteles viderefører kirkefedrene til inkarnasjonen av Guds universelle fornuft åpenbart i Jesus Kristus.  Til tross for mangt og meget, kristendommen har frem til i dag vært den dominerende verdileverandøren for de demokratiske prosedyrene i Europa. I tillegg har eiendomsrett og en avdempet beskatning gitt en forutsetning for opprettholdelsen av Europas kristen-humanistiske kjennetegn med frihet, åpenhet og trygghet.

(Der hvor Hobbs filosofi er politiske begrenses ved at staten ikke styrer kirken, kan menneskesynet og verdigrunnlaget i Aristoteles filosofi ha mer rom. Hvordan autoritet legitimeres er avhengig av menneskesyn og verdigrunnlag. Her hjemme har Stortinget legitim grunn til å la vårt verdigrunnlag i kristendommen bli stående ved 200 års revideringen av Norges Grunnlov.)