Vi kjedar oss til døde

Kyrkjene i vår del av verda kjempar hardt for å vere relevante for moderne menneske. For å tiltrekkje seg tilhengarar er somme viljuge til å gi opp særtrekk ved kristen tru og tradisjon. Skal tru om dei ikkje forvekslar sjukdom og medisin?

For kva er på ferde når forkynning manglar djupne og fallhøgde, når sansen for eigne røter og historie kjem i bakgrunnen, når vørdnad for det heilage dunstar vekk og det manglar smerte og skjønnheit?

Filmskapar Randi Førsund skreiv nyleg engasjert om kor vanskeleg det var å få prestar til å uttale seg konkret om himmelen og livet etter døden. «I steden for å fortelle meg hva Bibelen sier om det evige liv, opplevde jeg at de unngikk meg», sukkar ei fortvila Førsund til Dagen.

Når pastorar, prestar og emissærar legg vinn på å vere «up-to-date», skal ein legge merke til kva som vert borte. Det heiter at for ikkje å skremme folk, må kristendom vere lett-tilgjengeleg (= så lite kristen som muleg). Ein sit att med meir dennesidig forkynning, og med kyrkjer meir kultur- og konsertopne enn som Gudshus og heilagdomar. Slik vert forfallet forsterka i staden for motverka.

Det er tragisk når åndelege skattar og estetisk djupne vert ofra i forsøk på å vere tilgjengeleg. Då har ein mist trua på sitt eige. Enn om det var slik at moderne menneske mest av alt søkjer svar på evige spørsmål?

Terapeut og entertainer kan mange vere. Men om det evige livet og vegen til Gud kan berre åndelege leiarar rettleie. Når dei som spør etter dette, kjedar seg og går skuffa heim, døyr kristendom. Kyrkja kan ende som seremonimeister utan ryggrad.

Kva trengst?

Tru på konkret bibelsk tale om det evige. Tru på at rettleiing om synd og sanning er god terapi. Tru på at det gamle kommuniserer i vår tid. At ærbødig tilnærming til substansielt trusinnhald, er vakkert og tiltrekkande. At motkulturelle miljø har appell. At ein prest som forkynner omvending, kan gjere det empatisk og med miskunn.

«Vi morer oss til døde» var tema for ei media-kritisk bok på 80-talet. I dag må vi som forkynner og underviser om Gud stille oss spørsmålet om folk kjedar seg til døde. Når det som ikkje klør i moderne øyre vert løynt under tjukke lag av melis og krem, haustar ein apati heller enn engasjement.

Artikkel i Dagen, 9. januar 2019

The Light of Epiphany

Epiphany lights up the difference between reality and pantomime, that this story really happened, but also, that life, unlike fairy tale and pantomime, is full of contradiction and paradox. This reality the Christian message preserves and will not deny. “The people that walked in darkness have seen a great light.”

Like your own baby, Jesus grew up. He became that man on the Cross and alongside him again is his mother. But beyond the baby and the man, God manifested in the flesh. Here is God so taking our nature as His, that what is divine and human grows into one Person, never to be severed again. This is the stupendous happening that brings light into darkness, as St. Paul says that “in the fullness of time God sent his Son born of a woman”.

Mary is God’s instrument who carried in her womb the very Bread of Heaven that would be distributed to the faithful as their food and strength. In the Eucharist we are read more

Canon Arthur Middleton

A Short Meditation for Epiphany

It’s the thought that counts. How often have we said that when we have been given a gift that perhaps wasn’t quite to our taste, but we felt the need to be gracious, or when we have been given something that was perhaps not of great value but was clearly precious to the person giving it, in some way or another. It’s the thought that counts.

One of the chores of Christmas can be choosing presents – what can I possibly give that elderly relative, when she already has everything she needs, and more besides? Or, as happened in our household, when my sons were growing up, amazingly, a teenager who seemingly didn’t care about presents, and who actually tore up the cheque his brother gave him, not out of malice, but because he said that his brother was a poor student.

Truly we live in strange times! Maybe there too, in a strange way, it was the thought that counted. The value of a present does not depend on how much it costs, and … read more.

Fr. Edward Bryant, Nordic Catholic Church in Uk, Hastings.

Minne

Minnet vårt er ei kraft som formar både vår personlege og kollektive identitet. ”Gjer dette til minne om meg,” sa Herren då Han overrekte apostlane og Kyrkja kalken og brødet, evangeliet og fullmaktene.

Jesu mor gøymde sine minne. Ho ”gøymde alt dette i hjarta sitt og grunda på det”. Sameleis har den kristne Kyrkja teke vare på sine minne og overlevert dei gjennom generasjonar. Marias minne og Kyrkja sitt minne opnar for oss vegen til djupare kjennskap til Kristus. Når vi repeterer og held oppe Kristi ord og gjerningar, finn vi vår identitet.

Siste månaden han levde gav pave Johannes Paul II ut personlege refleksjonar, eit testamente frå ein leiar med skrantande helse. I ”Minne og identitet” reflekterer han over sitt livsløp, om dei mange berøringspunkt med det han kallar ’vondskapens ideologiar’ og kampen om kristendomens framtid i Europa. Som student møtte han nazismen, som prest og biskop kommunismen og som pave sekularismen. Dette høyrer med i hans minnebok.

Vi kjem ikkje unna at det gode og det vonde får vekse side om side gjennom historia. Vondskapen kan ikkje ryddast ut så lenge historia varer, men Gud har sett ei endeleg grense for han.

Europa er eit kontinent forma av kristen misjon. Det går ei linje frå då apostelen Paulus steig iland her i antikken fram til avsetjinga av Gud i opplysnings- og revolusjonstida. Vondskapen når sine høgdepunkt med dei morderiske ideologiane på 1900-talet. I dag foregår ei gjennomgripande nyforming av Europa der gamle minne vert raderte bort.

Europas kristne minne må vekkjast til live om ikkje vårt kontinent heilt skal misse sin identitet. Demokratiet er ikkje noko eintydig redning. Demokratiske prosessar kan suverent setje Guds vilje til side. Det skjedde i forkant av jødeforfølgjingane, når abortlovene vart vedtekne og når vestleg grådighet tilranar seg ressursane på jorda.

Kva betyr mi vesle historie oppi dette store perspektivet? Min oppvekst var nyskaping (fredsåra), forsaking (rasjoneringa), vellevned (velferdsstaten) og opposisjon (studentopprøret). Mi fyrste prestetid var ideologisk kamp (abortsak og politisk overstyring av kyrkja), reevangelisering (dåpspraksis og folkekyrkje) og oppbrot (brotet med statskyrkja).

For kardinalen frå Polen som vart pave i Roma, voks dei personlege oppåvene og det overnasjonale oppdraget saman. Mitt liv utfaldar seg på ein liten og heimleg arena. Eg må finne samanhengane i mi minnebok som fortel korleis Guds plan og meining formar min identitet.

I fokus, Dagen, november 2018

Katolsk i Frankrike

Frankrike har historisk vore eit av dei heilstøypte katolske land i Europa. I dag står dei vakre katedralane Notre Dame, Chartres og så vidare att som lite meir enn fortidige minnesmerke over ei tru og ein livsstil som har visna vekk. Kanskje kan også kristendomen sin lagnad i vår del av Europa avlesast på det som skjer i dette landet.

Årsakene til avkristninga er sikkert mangfaldige. Den franske historieprofessoren Guillaume Cuchet ved Universitetet Paris-Est Créteil, gav i år ut boka «Korleis verda slutta å vere kristen: kollapsets anatomi» der han bygg konklusjonane på omfattande statistisk materiale.

På 30 år fram til århundreskiftet gjekk prosenten som nytta skriftemålet i Frankrike ned frå over 50 til under 20. I dag er messe-deltakinga nede på 1,7 prosent. Ein prest kan i dag ha ansvar for 20–30 prestegjeld og berre feire regionale messer.

Cuchet meiner den katolske kyrkja sjølv har hovudansvaret for forfallet. Omskiftet kom med 2. vatikankonsilet i 1965. Konsilet sette seg som mål offensivt å møte den nye tida sine utfordringar. Men i staden for å bli lytta til i samtida, har kyrkja sjølv blitt sekularisert. Konsilet gjorde omfattande liturgiske reformer som vart tolka som frislepp av liberale tolkingar og utbreidd lokal eksperimentering. Både i liturgien, i familielivet og privatlivet vart forpliktinga på ein nedarva tradisjon oppløyst. Tydeleg avlesbart på samanbrotet i skriftemålspraksis.

Men enno større ansvar meiner Cuchet at prestane har som i tråd med den nye tida slutta heilt å invitere til og forkynne om dette. Forkynninga av synd og samvit, anger og bot forstumma. Skriftemålspraksisen vart trivialisert og nattverddeltakinga stupte. Det merkast også at forkynninga av dei fire siste ting (døden, domen, himmelen og fortapinga) opphøyrde. Det var som om prestane sjølv hadde slutta å tru på det.

Så kvifor då gå til kyrkje, kvifor be om syndstilgjeving, kvifor tru på eit liv etter døden, skriv Cuchet. Ikkje rart statistikken har hamna på 1,7 prosent franskmenn som går til kyrkje ein gong i månaden.

Har denne kunnskapen relevans her til lands? Katolsk kultur skil seg på mange måtar frå protestantisk. Men skal tru om ikkje kyrkja har like mykje ansvar for avkristninga her til lands? I så fall er dette vegen ut av vår tids åndelege krise: Trufaste prestar og predikantar som forkynner tydeleg om synd og syndstilgjeving, frelse og fortaping. Og som kan rettleie om at vegen til det gode livet går gjennom åndeleg disiplin og praktiserande kyrkjeleg disippelskap.