Utan kulten døyr kulturen

Ei svensk undersøkjing (Linnéuniversitetet i Växjö) syner at talet personar som meiner det er viktig at samfunnet bygg på kristne verdiar har auka frå 20 til 40 prosent på 9 år. Auken er størst mellom menneske som ikkje er medlemar i noko kyrkjesamfunn og ikkje går til kyrkje, såkalla ’nones’.

Dette skjer medan talet som identifiserer seg som kristne er uendra, medan talet menneske som set av tid kvar helg til å gå i kyrkja og delta i gudstenesta, er synkande.

Er det muleg å bygge opp eller halde oppe ein kristen kultur utan praktiserande kristne menneske?

Kultus betyr gudsdyrking, og kultur er nettverket som veks fram og formar eit samfunn der menneske brukar talent og kreativitet i skapande arbeid for fellesskapen. Kulturen i eit samfunn avspeglar den kultus som har levert verdiane samfunnet bygg på. Den som ynskjer eit samfunn prega av felles verdiar og ein felles kultur, må difor slutte opp om kultusen det heile spring ut av.

Kultur i vår del av verda har vakse fram av kristendom. Vår rettspraksis, moraloppfatning og ålmene verdisyn har til no avspegla dei judeo-kristne verdiane. Om det skal halde fram slik, står og fell med om det finst menneske som ber og lever ut ei klassisk kristen tru. Det igjen føreset spesielt at menneske nyttar sundagen til det han vart meint å vere. Sundagen er Herrens dag, gjeven oss til kvile og gudsdyrking.

Eit par timar kvar sundag skulle vere investert i deltaking i den gudstenestefeirande forsamlinga for å få del i han som gav sitt liv for oss og den kulturkrafta som veks fram av evangeliet. Slike samlingar skaper ringverknader i samfunnet.

Det er løfterikt om det også i vårt land er slik at stadig fleire verdset dei kristne verdiane, men tilsvarande skræmande at stadig færre vel å investere tid kvar sundag for å feire messa. Denne endringa i folkeleg vane kan bli dyrt kjøpt både på det individuelle planet og for kulturen vår.

Å halde kultusen gåande, handlar om å delta i liturgien, i undervisning og oppbygging, i bøner og tilbeding, i skriftlesing og utlegging, i sakrament og fellesskap. Det manglar ikkje på plass for kultus-deltakarar. Både kyrkjer og bedehus er meir tome enn godt er. Og døyr kulten, døyr kulturen. Då vert kjeldene som kultur veks fram av, innturka. Eit felles verdigrunnlag kverv. Og i tomromet som då oppstår, vil andre verdiar kjempe om plassen.

Vi kan snart ikkje lenger tale om kristen kultur når stadig fleire vel bort det fundamentale, å ta del i det mest heilage. Dette som er livsnødvendig for kvart kristent menneske, er også eit spørsmål om overleving for den kristne kulturen.

I fokus, Dagen april 2019

Advertisements

Velkommen til kristen påskefeiring!

Påskens tre hellige dager (triduum)

Dagene fra Skjærtorsdag til påskenatt/påskemorgen er for kristne det største av alt, vel verdt å feire. Disse tre dagene oppsummerer hele frelseshistorien. I feiringen av den hellige påsken blir vi samtidige med Jesus i hans død og oppstandelse, i hans kamp og hans seier. Ikke bare slik at vi feirer historiske begivenheter. Vi trekkes inn i det som skjer, vi blir øyenvitner, vi blir delaktige. Liturgiens språk er derfor presens. Det ikke bare skjedde, men det skjer, her og nå.

De tre dagene – torsdag, fredag og lørdag – åpenbarer tre forskjellige sider ved påskemysteriet. Tre steder og tre mysterier: salen ovenpå, Golgata og den tomme graven. I løpet av de tre dagene feirer vi tre store hemmeligheter i vår tro: eukaristiens mysterium, korsets mysterium og den tomme gravens mysterium. Vi feirer disse dagenes begivenheter som én sammenhengende gudstjeneste – som kulminerer i påskedagens Høymesse.

Skjærtorsdagen samles vi klokken seks om ettermiddagen. Messen starter med et felles skriftemål der vi tar imot hverandre som tilgitte syndere med en fredshilsen og føres inn i de helliges samfunn. Fotvaskingen følger etter prekenen, der den høyeste i rang, etter Jesu forbilde, ydmyker seg og vasker de andres føtter. Dette er en dramatisering av evangelieteksten for dagen, der Jesus gir oss et forbilde: ”Slik jeg har gjort for dere, skal også dere gjøre.” Dernest feires måltidet som Jesus innstiftet i forlengelsen av jødenes påskemåltid. Jesus feirer dette måltidet sammen med oss etter at vi har sunget ”lovsangen” (derav navnet ’eukaristi’). En hver nattverdfeiring er en utvidelse av det samme måltidet som Jesus innstiftet. Ved slutten av messen slukkes alle lys, alteret kles av og ikoner tildekkes. Getsemaneevangeliet leses, nå er mørkets time. Vi kalles til å våke og be sammen med Jesus.

Langfredagen samles vi igjen i kirken klokken tre om ettermiddagen, i den niende timen da Jesus i følge evangeliet oppga sin ånd og ropte ”Det er fullbrakt!” Langfredagen er en såkalt abstitensdag, hvor de som har anledning, faster frem til etter gudstjenesten. Denne dagen feires ingen nattverd. Vi samles for å høre – og ta del i – Jesu lidelseshistorie. Etter diakonens innbydelse: ”Se, korsets tre, hvor verdens Frelser hang! Kom, la oss tilbe ham!”, kalles vi frem til korset for å hylle det med et kyss, mens koret synger de eldgamle ”Bebreidelsene”: ”Mitt folk, hva har du gjort mot meg; med hva har du bedrøvet meg?” Gudstjenesten avsluttes ikke med velsignelsen, men med et velsignelsesønske: ”Måtte dere mettes med velsignelse, styrkes i fristelser og vokse i troen og håpet om oppstandelsen!”

Etter et lite måltid samles vi i kirken til Aftenbønn ved Jesu grav. Vi legger blomster på graven og helliger den med røkelse før vi forlater kirkerommet i stillhet.

Påskenatt samles vi igjen klokken 10 til påskenattsmesse, først ute rundt bålet. Ilden velsignes og påskelyset velsignes og tennes med ordene: ”Måtte Kristi lys fordrive alt mørke i våre hjerter og våre liv!” Deretter går menigheten inn i kirken som ligger i mørket med utente lys og venter i stillhet på at prosesjonen med påskelyset skal komme. Etter hvert som påskelyset bæres inn i kirken og diakonen synger ”Kristus verdens lys”, svarer menigheten ”Gud være lovet” og tenner sine lys på påskelyset. Etter at påskelyset er satt i staken oppe i koret og blitt berøkt, synges den store Påskelovsangen. Deretter følger fem lengre lesninger fra Det gamle testamentet med påfølgende bønner og bibelske salmer. Midt i natten lyder så det store Gloria, kirkeklokkene ringer, alterlysene og andre lys tennes og tiden er kommet for årets store messe i glede over Kristi oppstandelse og nærvær. Etter evangeliet og preken følger dåpspåminnelsen med fornyelsen av vår tro på Den treenige Gud og stenkning av hellig vann over de troende som et tegn på dåpens nåde. Så bryter lovsangen ut rundt bordet og feiringen av den hellige nattverd. ”Ved ham og med ham og i ham, tilkommer deg, Gud allmektige Fader, i Den Hellige Ånds enhet, all ære og herlighet, fra evighet til evighet!”

Så går vi hjem for å sove noen timer før vi samles igjen for å kuliminere feiringen med Påskedagens høymesse klokken tolv. Vi samles i glede, alle som kan, for å feire livets seier over døden, i et fellesskap som ikke lenger kjenner noen endelig grense ved døden – et fellesskap av levende og døde – et fellesskap i ”din menighet i himmelen og på jorden” – som en foregripelse av Det hellige bryllup hjemme hos Gud. Livet er ikke lenger det samme. Alt er blitt nytt! Og vi får leve og dø i påskens lys.

Gledelig påske – når den kommer! Og vel møtt til tre fortettede dager med feiring, Påskens triduum!

Påskefeiringen i de lokale menighetene i Den nordisk-katolske kirken er annonsert på linkene dere finner på denne nettsiden: https://nordiskkatolsk.no/

Se, jag har ställt en dörr öppen för dig

Det heter ju att man ser det man vill se och hör det man vill höra. Men den som öppnar sina ögon kommer att se längre och den som tar sig tid att lyssna kommer att upptäcka annat än det man normalt väljer att ha för ögonen.

I evangelietexten på fastlagssöndagen möter vi en blind man. Men han var inte bara blind utan också tiggare. Han bad om hjälp för sin överlevnad. Det fanns de som försökte tysta och hindra honom, men Jesus befallde att den blinde mannen skulle ledas till honom.

Den blinde tiggaren i Evangeliet är den människa som lever i mörker och därför inte kan se Sanningen. Den blinde tiggaren är den människa som idag förhindras att komma till Kristus av sådana som vill kväsa och tysta; av institutioner, politiska krafter, ekonomiska intressen och av dem som tror sig veta bättre men själva är blinda; som förnekar att Kristus är den enda vägen till Gud Fadern. Den blinde tiggaren är den som idag, trots alla hinder, ber om hjälp för sin överlevnad.

El Greco [Public Domain]

Den blinde mannen ropade: «Davids son, förbarma dig över mig!»

I Uppenbarelseboken (Upp 3:7-13) kan vi läsa att det står en dörr öppen för var och en av oss; en dörr till räddning, men som onda makter vill få oss att inte se:

”Så säger den helige, den sannfärdige, han som har Davids nyckel, han som öppnar så att ingen kan stänga och stänger så att ingen kan öppna. Jag känner dina gärningar. Se, jag har ställt en dörr öppen för dig som ingen kan stänga. Din kraft är ringa, men du har bevarat mitt ord och inte förnekat mitt namn.”

Den blinde tiggaren är jag. Jag ber om att få se sanningens ljus och att den stora ljusa fastan som nu ligger framför oss, skall öppna mina ögon. Och jag ber ”Herre, förbarma dig över mig, syndare”.

Fr Franciskus Urban OPR

Fastetid

Ikkje å ete kjøt i fastetida, fisk på fredag og faste frå midnatt før ein tok imot nattverden var før andre vatikankonsilet kjennemerke for katolikkar. På tvers av klasse og stand, universelt og utan å vere kleresistyrt. Samstundes sett ned på av andre som ynskte ein meir åndeleg kristendom.

Dette sikre, felles kristne kjennmerket, dunsta stort sett bort då det vart redusert til eit individuelt forbrukarval, i klasse med med slankekurar og treningsprogram.

Faste var eit viktig element i Israel. Jødar visste kven dei var på grunn av kva dei åt og ikkje åt. Fastepraksis fylgde også Jesus og disiplane og dei kristne gjennom heile historia, ein praksis felles med dei fleste større religiøse tradisjonane. Både fredagar og dei 40 dagane i fastetida vart markerte som påminning om Jesu lidingar, om vår åndelege fattigdom og om vår identifisering med dei som svelt. I århundre har kristen praksis levd i rytma mellom faste og fest.

Vi treng å revurdere verdien av felles, fast og obligatorisk årleg fasterutine. I solidaritet med dei fattige og svoltne som veit at dei treng Gud for dei er trengande mellom menneska. Dette må igjen bli del av kyrkja sitt profetiske kall på jorda. Då held det ikkje med fromme einskildmenneske sin private praksis. Det må bli heile fellesskapen sitt sams vitnemål for omverda, at å vere kristen er å stå mellom dei trengande. Det handlar om å fornye den gamle fastetidspraksisen: bøn, faste og almisse.

Når oskeonsdagen denne veka innleier fastetida, skulle det gått ut hyrdebrev frå alle bispe- og generalsekretærkontor i alle kristne kyrkjer i landet. Vi treng det for Kristi skuld som takksemd for hans liding og død, som vidareføring av vår kristne fortid og som kjennemerke for kristen identitet i det multireligiøse samfunnet, til skilnad frå forbrukarsamfunnet som rasar ikring oss.

Visst vil det vere upraktisk og tungvint i mange samanhengar, på arbeidsplassar og i selskapslivet. Men slik er nettopp kjennemerket på profetiske symbolhandlingar. Dei vil alltid uroe og forstyrre den offentlege orden.

Viktigast for oss må vere at vår praksis vitnar tydeleg om våre kristne verdiar. Fysiske behov vitnar om åndelege behov. Til sjuande og sist er vi alle som menneske trengande. Overfor Gud manglar vi alt. Dette veit dei svoltne best av alle.

Kristendom er meir enn ein bunke dogmer som skal haldast for sant. Det er pulserande liv, rituelle rytmer, praksis som skal bringe på plass både tankar, kjensler, mentalitet og fysisk utfalding.

Og det vert ikkje fest utan faste.

 

I fokus, Dagen mars 2019

Vi kjedar oss til døde

Kyrkjene i vår del av verda kjempar hardt for å vere relevante for moderne menneske. For å tiltrekkje seg tilhengarar er somme viljuge til å gi opp særtrekk ved kristen tru og tradisjon. Skal tru om dei ikkje forvekslar sjukdom og medisin?

For kva er på ferde når forkynning manglar djupne og fallhøgde, når sansen for eigne røter og historie kjem i bakgrunnen, når vørdnad for det heilage dunstar vekk og det manglar smerte og skjønnheit?

Filmskapar Randi Førsund skreiv nyleg engasjert om kor vanskeleg det var å få prestar til å uttale seg konkret om himmelen og livet etter døden. «I steden for å fortelle meg hva Bibelen sier om det evige liv, opplevde jeg at de unngikk meg», sukkar ei fortvila Førsund til Dagen.

Når pastorar, prestar og emissærar legg vinn på å vere «up-to-date», skal ein legge merke til kva som vert borte. Det heiter at for ikkje å skremme folk, må kristendom vere lett-tilgjengeleg (= så lite kristen som muleg). Ein sit att med meir dennesidig forkynning, og med kyrkjer meir kultur- og konsertopne enn som Gudshus og heilagdomar. Slik vert forfallet forsterka i staden for motverka.

Det er tragisk når åndelege skattar og estetisk djupne vert ofra i forsøk på å vere tilgjengeleg. Då har ein mist trua på sitt eige. Enn om det var slik at moderne menneske mest av alt søkjer svar på evige spørsmål?

Terapeut og entertainer kan mange vere. Men om det evige livet og vegen til Gud kan berre åndelege leiarar rettleie. Når dei som spør etter dette, kjedar seg og går skuffa heim, døyr kristendom. Kyrkja kan ende som seremonimeister utan ryggrad.

Kva trengst?

Tru på konkret bibelsk tale om det evige. Tru på at rettleiing om synd og sanning er god terapi. Tru på at det gamle kommuniserer i vår tid. At ærbødig tilnærming til substansielt trusinnhald, er vakkert og tiltrekkande. At motkulturelle miljø har appell. At ein prest som forkynner omvending, kan gjere det empatisk og med miskunn.

«Vi morer oss til døde» var tema for ei media-kritisk bok på 80-talet. I dag må vi som forkynner og underviser om Gud stille oss spørsmålet om folk kjedar seg til døde. Når det som ikkje klør i moderne øyre vert løynt under tjukke lag av melis og krem, haustar ein apati heller enn engasjement.

Artikkel i Dagen, 9. januar 2019

The Light of Epiphany

Epiphany lights up the difference between reality and pantomime, that this story really happened, but also, that life, unlike fairy tale and pantomime, is full of contradiction and paradox. This reality the Christian message preserves and will not deny. “The people that walked in darkness have seen a great light.”

Like your own baby, Jesus grew up. He became that man on the Cross and alongside him again is his mother. But beyond the baby and the man, God manifested in the flesh. Here is God so taking our nature as His, that what is divine and human grows into one Person, never to be severed again. This is the stupendous happening that brings light into darkness, as St. Paul says that “in the fullness of time God sent his Son born of a woman”.

Mary is God’s instrument who carried in her womb the very Bread of Heaven that would be distributed to the faithful as their food and strength. In the Eucharist we are read more

Canon Arthur Middleton

A Short Meditation for Epiphany

It’s the thought that counts. How often have we said that when we have been given a gift that perhaps wasn’t quite to our taste, but we felt the need to be gracious, or when we have been given something that was perhaps not of great value but was clearly precious to the person giving it, in some way or another. It’s the thought that counts.

One of the chores of Christmas can be choosing presents – what can I possibly give that elderly relative, when she already has everything she needs, and more besides? Or, as happened in our household, when my sons were growing up, amazingly, a teenager who seemingly didn’t care about presents, and who actually tore up the cheque his brother gave him, not out of malice, but because he said that his brother was a poor student.

Truly we live in strange times! Maybe there too, in a strange way, it was the thought that counted. The value of a present does not depend on how much it costs, and … read more.

Fr. Edward Bryant, Nordic Catholic Church in Uk, Hastings.