Heilag og menneskeleg

Kan det heilage og det menneskelege eksistere saman? Mange har erfaring med heimleg spiritualitet der ’verdsleg’ er namnet for alt uåndeleg. Slik forkynning opnar for ubibelsk fornekting av mennesket og for gnostiske vrangforestillingar.

Gnostisisme er å velge bort det materielle, konkrete, fysiske. I dette universet er skaparverket ei feiltaking. Syndefallet skjer ikkje i skaparverket, men er sjølve skaparverket. Lengslar og kjensler dreg oss bort frå vår identitet som åndelege vesen. Frelse er eit reint åndeleg (virtuelt?) tilvere. Ein ibuande kunnskap kan frigjere oss frå det skapte.

Gnostisisme lever godt i forkynning som kontrasterer det åndelege og det menneskelege. Dette har Kyrkja kjempa imot sidan kyrkjefaderen Ireneus si tid, men idag lever det like fullt i somme forkynnartradisjonar.

Den verda Gud skapte fullkomen og god, var materiell, ikkje virtuell. Frelse går berre gjennom det faktum at Gud vart menneske. Så høgt elska Gud verda at han ikkje sende ei tekstmelding eller ein video. Frelsa er gjenoppretting og ikkje erstatning av det skapte. Å foretrekke digitale møte framfor fysiske, er difor gnostiske vanar.

Og kristendom er ikkje abstrakte idear, men sakrament. Ordet ’kyrkje’ betyr ’det som tilhøyrer Kyrios’. Og vår åndelege gudsteneste skal etter apostelen vere å bere fram for Gud, ikkje våre abstrakte draumar, men kroppar (Rom 12,1f).

Heilagdom er uløyseleg knytt til Gud Skaparen. Kravet om å skilje seg ut frå det skapte er gnostisk og ubibelsk. I heilagdomslova, at «de skal vere heilage for eg er heilag», er kravet til israelittane omsorg for både jordbruk og gjeldsslavar. Grunna Guds heilagdom skulle både fyrstegrøda ofrast og dei ufrie setjast fri.

Gnostisisme og sekularisme er også fårlege kompanjongar. I vår kultur foregår ein erosjon av det heilage. Den prosessen startar i Kyrkja, når saltet har mist si kraft.

Men jorda og alt som fyller henne, tilhøyrer den heilage Gud. Lausriving frå Han, er starten på ein veg som lett endar i det gnostiske abstrakte paradiset. Erfaring syner at menneske som prioriterer den Heilage, ikkje støyter folk bort. Det står dårlegare til med dei som bestiller omdøme-vurdering.

Det er på tide å ta oppgjer med misforståinga at det heilage er i motsetnad til det sant menneskelege. Gnostisk framadgjering av kroppen må bytast ut med tilbeding av gud-mennesket Jesus frå Nasaret.

I fokus, Dagen juni 2020
Ottar Mikael Myrseth
prest i Den nordisk-katolske kyrkja

PENTECOST AND A EUCHARISTIC UNDERSTANDING OF THE CHURCH

At the end of the millennium, the French philosopher Jean Baudrillard reflected on the implosion of social institutions in Western postmodern societies. Among his many observations on the present times, he noted this paradox, that “things – signs and actions – continue to function long after their ideas have disappeared, and they do so in total indifference to their own content… A thing which has lost its idea is like a man who has lost his shadow, and it must either fall under the sway of madness or perish” (The Transparency of Evil, 1993:6).

The most influential Orthodox theologian in the West at this time, Alexander Schmemann, wrote in his diary: “Christianity in general (is) now undergoing a real test to determine what will enable (us) to remain alive in the world of today” (The Journals, 2002:24).

It makes sense to read the last quote in the light of the first. Clearly, today, the very identity of the church is threatened as mainstream Christianity seems to have lost the idea of what it means to be the Church of Christ in the world.

The root of this confusion is to be found in the Enlightenment’s understanding of religion, where Christianity in particular is considered to be pure obscurantism, because its religious claims cannot be proved by reason. Despite this reservation, a deistic notion of a Supreme Being was still warmly embraced. To use Montesquieu’s expression, “A little bit of religion”, can serve as social glue and induce motivation for good deeds. In the same vein “sin” must be redefined as those things which hinder the common good. Consequently, “the truth” of religious ideas is pragmatically decided according to the criterion of political usefulness. From this position, Rousseau praises the virtues of Islam over against Christianity as the Christian faith falsely distinguishes the temporal and the spiritual, the religious and the political.

Nevertheless, in certain church quarters today, the pulpit is used as platform for their “leftist” agenda. Usually, their “progressive” statements are very clear and direct but paradoxically silence reigns about the present conflicts around core issues in Christian ethics, such as abortion and same-sex marriage.

Of course, the rejection of the role of churches as one-sided political activists is not to say that there is no need for social change in today’s world. The point is simply that social justice is mankind’s common ethical endeavour across religious lines. “Political” statements must therefore be expressed in the name of reason and not from the pulpit on behalf private sympathies, be it in one way or another.

Moreover, there are enough historical examples to show that political compliance will not legitimate the Christian faith in the eyes of the given establishment but rather breed contempt.

The Life of the Church in the World – A Eucharistic Other-worldliness

The God given task of the Christian Church is to proclaim the Gospel of Christ. This is the one standard by which the mission of the Church must be judged. The grace of God calls people to repentance and holiness. Thus a demarcation line is set between faith and unbelief. Alienated from the Gospel truths, the “Church” becomes an empty shell. In fact, the substitution of the biblical narrative with moral appeals has made the original message of Christianity disappear, to return to the quote from Baudrillard.

What are we then to do to overcome this loss of faith? Alexander Schmemann prescribed his vision for renewal by saying that we must recover an eschatological understanding of life itself, an “other-worldliness” derived from the Eucharist as the center of Christian living. Christians must see this world in Christ and through Christ.

In this perspective we approach the current crisis of faith by returning to the basis of the Christian pilgrimage in the present world. With the liturgical exclamation “Come Lord Jesus”, the Eucharist proclaims the Healing of the nations and Paradise regained (Rev. 22:20). Thus, the Eucharistic Assembly proclaims the coming world, while at the same time manifesting the Church in this world as a present community. Gathered around the Eucharistic table, the altar, as the people of God (1 Cor. 10:16f), we nourish the faith, love and hope which give meaning and value to everything in life (13:13).

The story of Pentecost is the archetype of this communion. The Apostles are gathered to receive the Holy Spirit “with one accord in one place” (Acts 2:1f). Faith is essentially the power of union, the miracle that arises between men and women in the love of Christ and in love for Christ. The Church is not set in this world for any other reason than to be the body of Christ, “the fullness of him who fills all in all” (Eph. 1:23).

+Roald Nikolai

Ascensiontide Reflections

Icon of the Ascension (unknown painter of Candia / Public domain)

On the outskirts of Bexhill in East Sussex, near a former parish of mine, stands a grand mansion, now divided into flats, but once the home of an Indian prince. The prince’s wife died and he erected a shrine to her memory in the grounds; it is so positioned that, at certain seasons, the moon shines right in to it, to light up a diamond that marks the spot where the lady’s ashes are buried. And there is the most haunting inscription – the hours part us, but they bring us together again … read more.

Virtuell tru

Med stengde kyrkjer og avlyste gudstenester har følgd ein straum av digitalt overførte møter og sokalla ’nettmesser’. Ei bratt læringskurve for prestar og predikantar.

All ære til dei mange som har lært å meistre tekniske og regimessige utfordringar og som no når ut til nye grupper menneske fordi dei meistrar formidling på den digitale samtida sine premissar.

Somme har åtvara mot endringar i innhaldet i forkynninga gjennom dei nye formidlingsformene. Mi utfordring gjeld ei anna side: Kan tru vere virtuell? Er dette eller viser det ei gudsteneste?

Nettmesser opnar for tru og praksis som er framand for kristendom. Virtuell tru er utan fellesskap, utan kyrkje og utan sakrament. Om denne vert dyrka, endar det i ein gnostisk relasjon, ein gudsrelasjon utan Guds folk. Nettmesser er faktisk ikkje det dei kallar seg.

Denne gudslause religionen kan framtre både from og attraktiv, men saknar grunnleggjande kjenneteikn på kristendom.

Gud vart menneske for å omgå menneske i personleg fellesskap, Guds familie. Kristendom er ’familiær’. Kristendom er ikkje virtuell men reell presens. Kristus døydde verkeleg. Kristendom er verkeleg blod, sveitte og tårer. Gud krevde eit offer, ikkje eit skodespel. Difor vart Gud verkeleg menneske. Jesus var korkje ein liksom-mann eller ein liksom-gud.

Difor er kristendom handspålegging, salving, samtale, eting, drikking, vatnbad, etterfylgjing og oppstode av lekamen. Grunnlaget for alt dette kallast ’inkarnasjon’. Det set ein effektiv stoppar også for ’self-service’-messer heime med ein sakramentsforvaltar på skjermen.

Det motsette av inkarnasjon er gnostisisme. Her trivast ein virtuell Jesus og ein tilbaketrekt Gud Fader. Og vegen til frelsa går gjennom sjølvrealisering og oppdagingreiser i eige sinn og sjel.

Menneske er glade i ’kyrkja si’, og lokalkyrkjer vert produserte på både porselens- og tinnfat. Det er verdifullt. Men til slutt er tinnfat-kyrkja kombinert med nettmesse ingenting verd. Kyrkjer er bygde for realpresens, for vedkjenning og tilgjeving, for liv og død, velsigning, ny fødsel i vatn og Gudsfellesskap i brød og vin. Nettmessa kan i beste fall gjere folk til positivt innstilte tilskodarar med gode minne som turistar. Men til sjuande og sist tel berre deltakinga.

Gud deltok i menneskelivet på jorda gjennom inkarnasjonen. Vegen tilbake til Gud går ingen annan stad. Nettmesser finst eigentleg ikkje.

Gud er ikkje virtuell. Han var det ikkje, er det ikkje og kjem ikkje til å bli det. Det gjer heller ikkje kristen tru.

I fokus, Dagen mai 2020
Ottar Mikael Myrseth

Påskebudskap fra kirkeledere i Norges Kristne Råd


Selv om vi lever i håpet i Jesu Kristi oppstandelse, er det lett å kjenne på uro og tvil i disse underlige dagene. Men påsken skal feires. Her kan du lese påskebudskap fra kirkeledere i Norges Kristne Råd.

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst!  Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. (2. Kor. 1.3-4). 

Påskemorgen synger vi «Deg være ære, Herre over dødens makt!». Dette er både en protest- og seierssang om livet som seirer over døden. Guds kjærlighet og nåde omslutter oss, enten dagene er gode eller vonde. Selv om vi lever i håpet i Jesu Kristi oppstandelse, er det lett å kjenne på uro og tvil i disse underlige dagene. På kort tid er hverdagen snudd opp ned, og vi står overfor en global krise vi ikke aner rekkevidden av. 

Påsken skal feires

Kirkens største og viktigste høytid vil i år bli spesiell på mange måter. I en tid hvor mange kjenner på frykt og usikkerhet, minner påskens budskap oss om livskreftene som er sterkere enn døden. I kirkens historie har det knapt hendt tidligere, at menigheten ikke har kunnet samles til påskegudstjenester i kirkene. Covid19-pandemien har tvunget oss til å tenke annerledes om hva som er kirkens oppdrag og uttrykk. Men selv om kirkebygg og møtelokaler er stengt, er menigheten fortsatt virksom i sitt vitnesbyrd om Kristi kjærlighet, både i ord og handling. Dette kommer nå til uttrykk gjennom digitale møteplasser og i diakonien. Vi skal feire oppstandelsen påskemorgen og spre budskapet om nåde og frelse gjennom de muligheter som fortsatt er åpne.

Det er fantastisk å se hvordan ulike kirker har snudd seg rundt på kort tid og tilbyr virtuelle fellesskap. Andakter og gudstjenester streames, bønner og lystenning deles på internett. Den kirkelige kreativiteten er stor og kirkene framstår på nye måter. Det ønsker vi som kirkeledere å anerkjenne og takke for. Det gir opplevelse av fellesskap og trøst til svært mange i disse dager, langt utenfor våre egne rekker.

Vi trenger hverandre

Koronakrisen vil gå over, men hvordan våre fellesskap og samfunn vil se ut etterpå, avhenger av hvordan vi takler krisen. Nå gjelder det å stå sammen i solidaritet og ta vare på hverandre.

Jesus lærte oss å lete etter den siste av de hundre sauene, nå må vi sørge for at ingen blir glemt eller etterlatt i disse krisetider. Hvert enkelt menneske er elsket av Gud og har uendelig verdi, det må være vår ledetråd i veien ut av krisen.

Omsorgen for de mest sårbare må komme først: de isolerte, syke og døende og deres pårørende, de som har mistet sine kjære og de som mister sitt arbeid og livsgrunnlag. De av oss, som er heldige å være friske, i arbeid og har trygg økonomi, må dele raust med de som nå trenger hjelp.

Vi trenger hverandre i alt fra å få varer levert på døra, noen som kan dra på apoteket, noen å snakke med på telefon eller økonomisk rådgivning. Vi må være oppmerksomme på barn og ungdom som ikke har det bra og på de som trenger noen å dele bekymringer med.

Som kirkeledere vil vi anerkjenne våre myndigheters håndtering av den krevende situasjonen som er oppstått. Vi vil innstendig oppfordre alle våre medlemmer om å følge de gjeldende smittevernråd, og samtidig omslutte både myndigheter, helsearbeidere og andre som utfører livsviktige tjenester, i vår forbønn.

Kirkene er del av den store dugnaden

Omsorg for våre nærmeste er viktig. Men verken Guds kjærlighet eller koronaviruset kjenner landegrenser. Vi skal stå opp for mennesker vi ikke kjenner, men som trenger en håndsrekning nå. Som kirkeledere vil vi sterkt oppfordre til raushet og solidaritet. Vi er del av det verdensvide kirkefellesskap som driver livsviktig helsearbeid og annet diakonalt arbeid i disse dager. De trenger vår forbønn og økonomiske støtte.

Det er de mest sårbare og svakeste som nå lider mest. Vi er særlig opptatt av sårbare barn, flyktninger, hjemløse og fattige i tettpakkede slumområder i mange land. Mange har ikke et trygt hjem å søke tilflukt i for å unngå bli smittet eller smitte andre. Og det lokale sikkerhetsnettet er bortimot fraværende.

Som kirkeledere vil vi innstendig oppfordre alle som har mulighet, til å støtte raust opp om hjelpearbeid globalt, gjennom Kirkens Nødhjelp, Caritas, ADRA, misjonsorganisasjoner og andre. Men også livsviktig arbeid i Norge, gjennom for eksempel Kirkens SOS, Blå Kors, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, eller kirkesamfunnet eller menighetens eget diakonale arbeid.

Fra død til liv

Langfredag minner oss om at Gud er midt i lidelsen. Kirken har alltid levd i verdens smerte og kjent sykdom og død på sin egen kropp. Over hele verden er kirkens diakonale arbeid et vitnesbyrd om at vi tror på Livets Gud som gir oss kraft til å bekjempe det vonde. En av kirkens viktigste oppgaver i koronakrisen er å minne om at livskreftene vil vinne. Påskens budskap om nytt liv, er et uttrykk for at Gud ser oss, kommer til oss og viser oss sin kjærlighet.

Gledelig påske. Kristus er oppstanden!

Atle Sommerfeldt, konst. preses, biskop Den norske kirke
Øyvind Haraldseid, generalsekretær Misjonskirken Norge
Jarle Skullerud, synodeformann Den Evangelisk Lutherske Frikirke
Ingull Grefslie, tilsynsprest Metodistkirken i Norge
Bernt Eidsvig, biskop Den katolske Kirke
Øystein Gjerme, leder Pinsebevegelsen i Norge
Terje Aadne, generalsekretær Det Norske Baptistsamfunn
Per Anders Sandgren, kyrkoherde Svenska Kyrkan i Norge
William Cochrane, kommandør Frelsesarmeen
Thomas Åleskjær, pastor OKS-kirkene
Abune Heryakos, prest Den Etiopiske ortodokse kirke i Norge
Svein Flaten, pastor Guds menighet Vegårshei
Anssi Elenius, prest Den finske menigheten i Norge
Roald Nikolai Flemestad, biskop Den nordisk katolske kirke
Alexandros Loukatos, prest Den greske ortodokse kirke i Norge
Ingeborg Wørheide, forstander Den anglikanske kirke i Norge
Dragan Jovanov, prest Den serbisk ortodokse kirke i Norge
Sebastian Wilhelm, prest Den tyskspråklige menighet i Norge
Johannes Johansen, prest Den ortodokse kirke i Norge – Hellige Nikolai menighet
Victor Marley, unionsleder Syvendedags Adventistkirken
Kåre J. Smith, forstander Brunstad Christian Church
Inga Harðardóttir, sokneprest Den Islandske Menighet i Norge
Berit Hagen Agøy, styreleder Norges Kristne Råd
Erhard Hermansen, generalsekretær Norges Kristne Råd

Vårt daglige brød

Klimakrisa har gitt mange eit anstrengt forhold til mat. Coronakrisa har ført til avlysing av både bønemøte og messer. Då trengs ei påminning om mennesket og brødet.

Bibelen talar om brød frå fyrste blad. Gud skaper verda og gjev henne til mennesket som mat. Mennesket vert bunde ihop med det skapte. Menneske skulle difor vere dei fyrste miljøaktivistar og livsvernarar.

I Fadervår bed vi Gud gje oss livet gjennom skaparverket. Vi lever livet vårt for å realisere gudsbiletet i oss.

Men brødet vert så lett eit mål i seg sjølv. Slik det var for Adam i Paradis og for Jesus i øydemarka. Freista til å ta kontroll over maten på eiga hand, å vere sjølvstyrt, utan tanke på Gud.

Syndefallet var at mennesket ville vite best sjølv, ved hjelp av brød åleine å gjere seg uavhengig av Gud.

Resultatet vart katastrofalt. Mennesket vart ikkje sin eigen herre, men slave av brødet. For mennesket kan ikkje bli Gud. Mennesket er del av skaparverket. Når mennesket ikkje vil ta imot livet som Guds gåve, vert det underlagt det skapte som må døy for å bli gjort om til liv. Brødet vert symbol på døden. For om mennesket ikkje et, døyr det. Men om det et, så døyr det likevel. For brød åleine er til for å bli fortært.

Difor må mennesket frelsast frå døden. Også det handlar om brød. Jesu siger over brød-freistinga i øydemarka, gir mennesket håp om å sleppe å ende som forbrukaren som sjølv vert forbrukt.

Dette nye synet på maten er knytt til det nye brødmåltidet som heiter ’takkseiing’, evkaristi. Nattverdmåltidet er syndefallet sitt motstykke. Brødet i nattverden er det nye brødet frå himmelen som er det frie livet for menneska.

Dette brødet bed vi om i Fadervår: Gjev oss idag brødet frå himmelen. Alt vi treng for å leve, er gåver frå Gud, gitt oss for at vi skal anerkjenne Han. Djupast sett er det Han sjølv vi tek imot. Hans brød gir oss livet som er sterkare enn døden.

Å be Gud om dagleg brød, er ei bøn om å få leve det guddomelege livet Han skapte oss til og som vi er Han evig takksame for.

Eit berekraftig liv handlar om å gje Gud den plassen han skal ha i livet. Verkeleg klimakrise vert det når mennesket ikkje bed Gud velsigne det daglege brød.

I fokus, Dagen mars 2020
Ottar Mikael Myrseth
prest i Den nordisk-katolske kyrkja

A Meditation for Lent

I hate Lent – all those dreary hymns. Have you ever thought like that or heard others speak like that? If so, to be blunt, shame on you. Lent is not a time to be treated with weary resignation, not a time to be put up with on sufferance, Lent brings a special opportunity to get ourselves right with God, to do some spiritual spring cleaning, and in that spirit it should be welcomed.

The Ladder of Divine Ascent – Saint Catherine’s Monastery ( Public domain)

The big questions for Lent are actually not so much “Are you saying your prayers? Are you coming to church faithfully week by week?” but rather “What is the state of your soul? Are you being renewed within? Which side is winning in the battle between the false self that says “Look after number one” and the true self that says ‘Thy way not mine O Lord’?” That struggle is never going to be easy, because at root we are all selfish, the old animal instinct of self preservation will continually reassert itself. But we are not alone in finding it hard. Not only is every Christian who has ever been, in exactly the same state – yes, even the giants of our faith such as Francis or Mother Teresa – but Jesus himself has endured the self-same struggle, as the story of the Temptations in the Wilderness bears witness. Read more.

Fr Edward Bryant

Sekulær eller heilag

Den kristne kyrkja har skapt kristne einskapskulturar i mange land. Men kva skjer i moderne tid når kristendomen er på retrett i dei same landa?

«Den moderne verda er full av gamle kristne dygder som har blitt galne,» skriv Chesterton. Likevel har religionssosiologar sett positivt på at kristne verdiar vert overtekne av samfunnet og at kyrkjene misser kontrollen over korleis vi skal leve.

Med Chesterton vil vi hevde at sekularisme er ein moderne heresi, sjølv om han har vakse fram av kristendom.

Det motsette av verdsleg er heilag. Det heilage har ikkje parallellar i menneskesfæren. Det kjem frå Gud og er som Gud. Det må vi ha in mente når det vert tale om avkristning.

For Gud byr menneske del i sin heilagdom. Gud vart menneske for å gjere mennesket heilt igjen. Kristen identitet veks fram i omgangen med Gud. Der mennesket tilbed Gud, lever den kristne Kyrkja. Men der tilbedinga forstummar, vert livet sekularisert. Sekularisme er altså gudstenesta sin konkurrent. Ikkje aktivt å dyrke Gud, er praktisk ateisme, sjølv om kulturen er aldri så gjennomsyra av kristne verdiar.

Gudsteneste er meir enn ei hjelp til å lukkast i livet. Gudsteneste er at menneske overgjev seg sjølve og verda til Gud. Rett gudsteneste handlar om å bringe heile verda med seg til Gud.

Heilagt liv på jorda handlar om å ta imot livet sitt frå Gud gjennom Guds heilage handlingar. Toleranse, sosial rettferd og økologisk balanse er vel og bra. Men berre det tilbedande mennesket som søkjer einskap med Gud, kan bidra til å oppfylle alt livs guddomelege formål.

Sekularismen imiterer kristne dygder, utan å leve dei. For det livet som ikkje er logga inn i Gud, er heller ikkje avhengig av Gud. Det er utan disippelskapet sin disiplin. Og det avlar ikkje den vekst i tru og liv som gjev heilagdom.

Når Jesus seier «min fred gjev eg dykk» (Joh 14,27) er dette ikkje ein FN-plan for urolege samfunn. «Ikkje den fred som verda gjev,» føyer Jesus til.

Progressive, idealistiske tankar i vår tid står oftast i skuld til kristen tru. Kristne ideal kan hyllast av sekulariserte menneske. Men avkristning er trua på at menneskeinnsats åleine kan utrette det same som gudsteneste. Når trua på utvikling og framsteg i menneskeriket erstattar trua på Gud og hans rike, vert det slik Chesterton skriv, at den moderne verda er full av gamle kristne dygder som går på tomgong.

Ottar Mikael Myrseth
prest i Den nordisk-katolske kyrkja
I fokus, Dagen febr 2020

Candlemas

How romantic it all seems, as recorded in Luke’s Gospel. The baby Jesus brought by Mary and Joseph to the Temple for the final act marking his birth, according to the Law of Moses. On the eighth day came the circumcision, then thirty-three days later the presentation, or sometimes known as the purification, a ritual that seems unbelievably quaint now. How romantic, and in a way the sense of romance is heightened by the procession at the end of Masses on this day, with candles much in evidence, for the traditional name of this Feast is of course Candlemas, a reminder that, as old Simeon proclaimed, the child Jesus is the light of the nations. But however romantic it seems, however much we would long to have been there in the Temple to witness these events for ourselves, yet there are serious messages contained in these verses.

Guido Da Siena: Presentation of Jesus at the Temple (Public domain)

Where to begin? With Simeon’s prophesy to Mary that this child will overturn the existing order and in so doing bring her great suffering? Or with the sacrifice that the Holy Family brings, a pair of pigeons? For remember, this was the let-out for the poor – the offering was supposed to be a lamb and a pigeon. What a lesson to us, with our obsession with material things – Jesus was born in poverty, he lived with nowhere to lay his head, and he died an outcast – though he was rich, he became poor for our sakes, writes St Paul. It puts our preoccupations with status and possessions to shame, doesn’t it? But the essential message here is that the Holy Family were obedient and God-fearing: this duty was laid upon them by the Law of Moses, so they did it. No record of anguished debate about priorities, about all the other more immediately useful things that Joseph and Mary could have been doing. The Law said do it, their faith enjoined this upon them and so they did it. No argument. It puts us all to shame, doesn’t it?

It reminds one of the story of Cain and Abel: what was Cain’s sin? He very kindly decided to give God some of the left overs of what he had produced: and God was not amused. The Holy Family fulfilled their duty, Cain did not. Do we really expect God to be pleased with us when we condescend to give him the left overs of our lives? Hardly. God is not mocked. The Holy Family did as their faith commanded them, with no talk from Joseph about how he’d rather be back at his carpentering, and no complaints from Mary about how purification was demeaning to women and a male conspiracy.

Of course, put like that it sounds ridiculous, doesn’t it, but just consider the kinds of excuses we make: pray more? I’m too busy. Read the Bible more? That’s the clergy’s job, and, let me say this, if they did, then we’d certainly notice an improvement in their sermons. Give more to the church? I’ve got better things to do with my money than that – I’ve just been given this red hot share tip by my stock broker. In the haunting words of the old hymn: nothing in my hand I bring, simply to thy cross I cling. Foul I to the fountain fly, wash me Saviour or I die. The Presentation is not about soft focused romance, it is about unquestioning commitment: God deserves, God requires nothing less, from you and from me.

Fr. Edward Bryant

https://nordiccatholic.com/

A Meditation for Epiphany

Is it true? Is it true, this fantastic story of wise men from the East coming to worship the baby Jesus? Before we simply dismiss this as a piece of beautiful but fanciful writing on the part of St Matthew in his Gospel, we do need to remind ourselves that the Middle Eastern world of two thousand years ago was very different from Western Europe in 2020.

Gentile da Fabriano: Adorazione dei Magi [Public domain]

There were Wise Men – Magi, astrologers – in abundance in the ancient world, they did study the stars, they did believe that important messages came to them in that way, they were prepared to travel long distances in search of the truth; further, it appears that at about the time of Jesus» birth, there were strange phenomena apparent in the stars, even if we now know that a star would not literally go in front of people to guide them; we also know that Herod the king really was paranoid – he trusted no one and in the process had his wife and mother in law and three of his sons assassinated.

For all these reasons, therefore, and, yes, recognising that to the modern mind there are problems with the story, we still should not be too ready to dismiss it as a mere flight of fancy.

Further, beyond the literal level of the text, there are important religious truths contained in this passage. To take just one: to state the obvious, these men were not Jews. It is one of the wonders of Christianity that it exists at all. At the time of the first Pentecost, and for some years afterwards, it was really little more than a Jewish sect. Had it remained so, it would almost without question have died out when the Romans smashed the Jewish nation in the year AD70. But before then, men of vision, and notably St Paul, had helped the new faith to break the bonds of Judaism and set it on the path to becoming a faith for the whole world.

The point about the Epiphany is that, right from his birth, the Lord Jesus is shown to be Lord of all creation, and not simply another Jewish prophet. The Wise Men come looking for the one born King of the Jews, but they acknowledge his dominion over them as non-Jews also as they present their gifts to him. This child born in obscurity to a humble Jewish family is to change the world, and the world, in the shape of the Wise Men comes to pay him homage.

Our task is twofold: first to join with the Wise Men in the symbolic offering of our lives to the Lord Jesus, but second to play our part in the ongoing revealing of Jesus to the world, for there is great ignorance about who he is, ignorance as great as that shown by Herod. And we will be doing our part by the kinds of lives we lead and by the words we say.

As St Paul puts it, by virtue of our baptism we are all ambassadors for Christ, and we must take this calling not as an imposition but as a wonderful opportunity to bring Christ to the world, and the world to Christ.

Fr Edward Bryant,

https://nordiccatholic.com/