Fastetid og askese

”Bare den som vågar börja kampen mot sin bortvändhet från Gud, har chans att komma igenom porten” (Wilfrid Stinissen i «En liten vägledning till Den kämpande tron» s. 6)

Ordet askese er et rart og nærmest suspekt ord. Flere av oss tenker kanskje, hva er vitsen, liksom? Men termen askese kommer fra det greske askein (øve, praktisere) og uttrykker en form for metodisk trening, en øvelse som gjentas gang på gang, en anstrengelse for å oppnå en ferdighet eller en særlig kompetanse. Askese handler om å sette grenser for sitt eget liv, og hører i hvert fall hjemme i fastetiden, hvor det å øve seg i å si nei til gode ting (de onde tingene skal vi alltid si nei til), er nødvendig og nyttig på veien med og mot Gud. Vi må kunne si nei for å kunne si ja. I fastetiden blir vi invitert til en kjærlighetens tvekamp med Gud. Gud kjemper med dem han elsker mest. Slik var det med Hosea og Jakob, og slik er det med deg og meg.

Det finnes en sammenheng mellom askese og kjærlighet, og askese og bønn. Det er kjærligheten som lærer oss å be, og vi kan bare lytte til Gud gjennom å slutte å lytte til alt annet. Gud tvinger oss aldri til å ofre, til å avstå fra visse ting eller å gi seg hen for andres skyld. Likevel er askese bønn i praksis, i aller høyeste grad. Fastetiden gir oss anledning til å trene, øve og praktisere en aktiv overgivelse til Gud, og kan ses på som en livslang tilvenning til Guds kjærlighet. Den blir da en sentral del av den åndelige vandringen. Den blir en trening i oppmerksom kjærlighet.

Advertisements

Forbønn fra dem som har gått foran

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime.

Ave Maria eller Engelens hilsen, som den også blir kalt, har blitt en viktig bønn i vår menighet og i mitt liv. Jeg innrømmer det gjerne; i utgangspunktet var jeg skeptisk når presten vår foreslo å si frem denne bønnen etter gudstjenesten. Jeg hadde en bestemt forestilling om at det ikke var mulig å henvende seg til avdøde kristne, selv ikke Jesu mor. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, og i denne runddansen forsøkte jeg å finne belegg for hvorfor denne bønnen ikke var forenlig med kristen tro. Jeg kom til kort. I stedet fant jeg flere vers i bibelen som mer enn antyder at de hellige som har gått foran oss, lever for Gud. Jesus sier selv at Gud er «Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22:32).

Så langt jeg ser det, finnes det ikke belegg i Bibelen for å lage et skarpt skille mellom folk som er sovnet inn i Kristus, og kristne som fortsatt lever på jorden. Vi er alle forenet i Kristus: ”For jeg er viss på at verken død eller liv (…) skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre” (Rom 8,38a; 39b). Kirken som er Kristi kropp (Kol 1,18), finnes ikke bare her på jorden. Både himmel og jord sammenfattes i Guds Kirke, og Jesus hersker i begge verdener (Ef 1,10; 20-22). Profeter, apostler og helgener utgjør en stor ”sky av vitner omkring oss” (Hebr. 12,1).

Vi er altså del av et større fellesskap, preget av søskenkjærlighet, og vi oppfordres gang på gang til å be for hverandre (Rom 15, 30; 2 Kor 1,11; Ef 6, 18-20). «Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære frem bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker…» (2. Tim 2,1). Det er med dette i tankene vi tillater oss å be de avdøde kristne om forbønn.

Stress – et subtilt opprør mot Gud

Karmelittmunk og forfatter Wilfrid Stinissen er overbevist om at stress ikke bare forstyrrer kontakten med Gud, men kan blokkere hele dialogen med ham. Stress er noe av det en skal kjempe mye mot dersom en ønsker å leve nær Gud. Stinissen tolker stress som et ”subtil revolt mot Gud”, et opprør som bærer i seg en klage om at Gud gir oss for mye å gjøre på for liten tid. ”Gud är aldrig någon stressfaktor”, og Stinissen slår til lyd for at mennesket, på dets vandring mot Gud, bør respektere sin egen rytme og ikke leve i ”disharmoni med sig själv”. En slik disharmoni reduserer muligheten for større åpenhet for Gud. Dette er noe av grunnen til at Stinissen i så stor grad anbefaler stillhet, ro og avspenning. Det handler om noe mer enn ”kroppsligt eller psykiskt välbefinnande”. Det handler om en nødvendig forutsetning for overgivelse, nemlig hjertets fred.

Vandringen med Gud – fra lys til mørke

I sorgen etter sin kones død, stiller C.S. Lewis i boken A Grief Observed vanskelige spørsmål om Guds rolle i det som skjer. Hvor er Gud når livet glipper, hvor er Gud midt i sorgen? Når du opplever glede og alt i livet ditt går på skinner og du vender deg til Gud og takker og lover ham for det, oppleves Gud særlig nærværende. Men hva skjer når du vender deg til Gud i smerte, når du er langt nede, når du er fylt til randen av sorg og plage, og veien ut av mørket synes for lang og tung – da opplever du kanskje at Gud smeller døren i fjeset på deg og bolter den igjen. Og etterpå er det bare stille. Mange opplever, nettopp i krisetider, at Gud er langt borte. Også salmisten roper til Gud at han må våkne opp. ”Hvorfor sover du, Herre?” (Sal 44:24). Gud var aldri i virkeligheten langt borte, men følelsen og opplevelsen av hans fravær var tydelig. Mennesket kan erfare Guds lys så sterkt at det oppleves som et mørke – et guddommelig mørke…

Kom gjerne og hør hele foredraget i Sta Sunniva misjon i Bergen, 25. mars kl. 19.00. Det blir messe først og etterpå foredrag med samtale. Temaet er: Vandringen med Gud – fra lys til mørke.

Vel møtt.

Kim

Maria lærer oss å si ja til Gud

Maria lærer oss å si ja til Gud. Der Jesus er, der er også Maria; i Bethlehem, i bryllupet i Kana og under korset. Hun er der, ikke bare for å hjelpe Jesus, men for å hjelpe oss. Hennes ord til bryllupstjenerne; gjør som han sier, er ord til oss i dag. Marias ja til Gud, bringer frelseren til verden. Hun er og blir et forbilde til alle tider. Sannelig, alle slekter skal prise henne salig.

God faste- og adventstid.

Kim

Et evig nå

Jeg leser for tiden Ringenes Herre for andre gang, og det er forunderlig å se hvordan alle karakterene, alle handlingene og alle valgene, er vevd sammen på en måte som gjør at boken bevarer den gode spenningen helt til siste slutt. Forfatteren klarer å styre fortellingen mot dens crescendo, men samtidig bevarer karakterene i fortellingen sin frie vilje. Frodo, Sam og Aragorn kunne valgt annerledes, og vi hadde fått en helt annen historie. God litteratur klarer å belyse paradokset, forutbestemmelse og fri vilje, på en forklarende måte. En forfatter vet hva som skal skje og har en plan og mening med det hele, men samtidig får vi som lesere en følelse av at karakterene gjør frie valg. Tiden i fortellingen er ikke knyttet til forfatterens tid. Ett år i karakterenes verden kan tilsvare en halv time i forfatterens verden. Hvis vi prøver å overføre dette bildet på Gud, ser vi at det halter. Gud er selvsagt utenfor vår tid – alt er presens for ham. Han er utenfor og over vår tidslinje. Men likevel kan bildet gi trøst til dem som lider eller ligger for døden. Gud ser alt – fortid, nåtid og fremtid. For Ham er alt et evig nå. Han er alltid nærværende og har all verdens tid for deg personlig. Gud gir oss ikke massebehandling. C.S. Lewis har sagt det slik: ”Du er like mye alene med ham som om du skulle ha vært det eneste vesen han noen gang hadde skapt. Da Kristus døde, gjorde han det nettopp for deg, som om du hadde vært det eneste menneske i hele verden”.

Gud er forfatteren i alle menneskers liv, og han vet hva som er best for dem som lider og opplever mørke stunder. Det kan selvsagt være vanskelig å se dette ved første gjennomlesning. Men når livet leses for andre gang (i himmelen), vil mennesket se at forfatteren hadde en plan med karakterene og plottet, og ikke minst hvordan alle de løse trådene skulle samles i siste kapittel. Dette er på ingen måte et svar på lidelsens problem, men det kan være en trøst til mennesker som opplever mørke og dunkle perioder i sitt liv.

Kim