Fastetid og askese

”Bare den som vågar börja kampen mot sin bortvändhet från Gud, har chans att komma igenom porten” (Wilfrid Stinissen i «En liten vägledning till Den kämpande tron» s. 6)

Ordet askese er et rart og nærmest suspekt ord. Flere av oss tenker kanskje, hva er vitsen, liksom? Men termen askese kommer fra det greske askein (øve, praktisere) og uttrykker en form for metodisk trening, en øvelse som gjentas gang på gang, en anstrengelse for å oppnå en ferdighet eller en særlig kompetanse. Askese handler om å sette grenser for sitt eget liv, og hører i hvert fall hjemme i fastetiden, hvor det å øve seg i å si nei til gode ting (de onde tingene skal vi alltid si nei til), er nødvendig og nyttig på veien med og mot Gud. Vi må kunne si nei for å kunne si ja. I fastetiden blir vi invitert til en kjærlighetens tvekamp med Gud. Gud kjemper med dem han elsker mest. Slik var det med Hosea og Jakob, og slik er det med deg og meg.

Det finnes en sammenheng mellom askese og kjærlighet, og askese og bønn. Det er kjærligheten som lærer oss å be, og vi kan bare lytte til Gud gjennom å slutte å lytte til alt annet. Gud tvinger oss aldri til å ofre, til å avstå fra visse ting eller å gi seg hen for andres skyld. Likevel er askese bønn i praksis, i aller høyeste grad. Fastetiden gir oss anledning til å trene, øve og praktisere en aktiv overgivelse til Gud, og kan ses på som en livslang tilvenning til Guds kjærlighet. Den blir da en sentral del av den åndelige vandringen. Den blir en trening i oppmerksom kjærlighet.

Forbønn fra dem som har gått foran

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime.

Ave Maria eller Engelens hilsen, som den også blir kalt, har blitt en viktig bønn i vår menighet og i mitt liv. Jeg innrømmer det gjerne; i utgangspunktet var jeg skeptisk når presten vår foreslo å si frem denne bønnen etter gudstjenesten. Jeg hadde en bestemt forestilling om at det ikke var mulig å henvende seg til avdøde kristne, selv ikke Jesu mor. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, og i denne runddansen forsøkte jeg å finne belegg for hvorfor denne bønnen ikke var forenlig med kristen tro. Jeg kom til kort. I stedet fant jeg flere vers i bibelen som mer enn antyder at de hellige som har gått foran oss, lever for Gud. Jesus sier selv at Gud er «Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» (Matt 22:32).

Så langt jeg ser det, finnes det ikke belegg i Bibelen for å lage et skarpt skille mellom folk som er sovnet inn i Kristus, og kristne som fortsatt lever på jorden. Vi er alle forenet i Kristus: ”For jeg er viss på at verken død eller liv (…) skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre” (Rom 8,38a; 39b). Kirken som er Kristi kropp (Kol 1,18), finnes ikke bare her på jorden. Både himmel og jord sammenfattes i Guds Kirke, og Jesus hersker i begge verdener (Ef 1,10; 20-22). Profeter, apostler og helgener utgjør en stor ”sky av vitner omkring oss” (Hebr. 12,1).

Vi er altså del av et større fellesskap, preget av søskenkjærlighet, og vi oppfordres gang på gang til å be for hverandre (Rom 15, 30; 2 Kor 1,11; Ef 6, 18-20). «Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære frem bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker…» (2. Tim 2,1). Det er med dette i tankene vi tillater oss å be de avdøde kristne om forbønn.

Stress – et subtilt opprør mot Gud

Karmelittmunk og forfatter Wilfrid Stinissen er overbevist om at stress ikke bare forstyrrer kontakten med Gud, men kan blokkere hele dialogen med ham. Stress er noe av det en skal kjempe mye mot dersom en ønsker å leve nær Gud. Stinissen tolker stress som et ”subtil revolt mot Gud”, et opprør som bærer i seg en klage om at Gud gir oss for mye å gjøre på for liten tid. ”Gud är aldrig någon stressfaktor”, og Stinissen slår til lyd for at mennesket, på dets vandring mot Gud, bør respektere sin egen rytme og ikke leve i ”disharmoni med sig själv”. En slik disharmoni reduserer muligheten for større åpenhet for Gud. Dette er noe av grunnen til at Stinissen i så stor grad anbefaler stillhet, ro og avspenning. Det handler om noe mer enn ”kroppsligt eller psykiskt välbefinnande”. Det handler om en nødvendig forutsetning for overgivelse, nemlig hjertets fred.

Bispevisitas i Bergen, august 2010

Vandringen med Gud – fra lys til mørke

I sorgen etter sin kones død, stiller C.S. Lewis i boken A Grief Observed vanskelige spørsmål om Guds rolle i det som skjer. Hvor er Gud når livet glipper, hvor er Gud midt i sorgen? Når du opplever glede og alt i livet ditt går på skinner og du vender deg til Gud og takker og lover ham for det, oppleves Gud særlig nærværende. Men hva skjer når du vender deg til Gud i smerte, når du er langt nede, når du er fylt til randen av sorg og plage, og veien ut av mørket synes for lang og tung – da opplever du kanskje at Gud smeller døren i fjeset på deg og bolter den igjen. Og etterpå er det bare stille. Mange opplever, nettopp i krisetider, at Gud er langt borte. Også salmisten roper til Gud at han må våkne opp. ”Hvorfor sover du, Herre?” (Sal 44:24). Gud var aldri i virkeligheten langt borte, men følelsen og opplevelsen av hans fravær var tydelig. Mennesket kan erfare Guds lys så sterkt at det oppleves som et mørke – et guddommelig mørke…

Kom gjerne og hør hele foredraget i Sta Sunniva misjon i Bergen, 25. mars kl. 19.00. Det blir messe først og etterpå foredrag med samtale. Temaet er: Vandringen med Gud – fra lys til mørke.

Vel møtt.

Kim

Maria lærer oss å si ja til Gud

Maria lærer oss å si ja til Gud. Der Jesus er, der er også Maria; i Bethlehem, i bryllupet i Kana og under korset. Hun er der, ikke bare for å hjelpe Jesus, men for å hjelpe oss. Hennes ord til bryllupstjenerne; gjør som han sier, er ord til oss i dag. Marias ja til Gud, bringer frelseren til verden. Hun er og blir et forbilde til alle tider. Sannelig, alle slekter skal prise henne salig.

God faste- og adventstid.

Kim

Et evig nå

Jeg leser for tiden Ringenes Herre for andre gang, og det er forunderlig å se hvordan alle karakterene, alle handlingene og alle valgene, er vevd sammen på en måte som gjør at boken bevarer den gode spenningen helt til siste slutt. Forfatteren klarer å styre fortellingen mot dens crescendo, men samtidig bevarer karakterene i fortellingen sin frie vilje. Frodo, Sam og Aragorn kunne valgt annerledes, og vi hadde fått en helt annen historie. God litteratur klarer å belyse paradokset, forutbestemmelse og fri vilje, på en forklarende måte. En forfatter vet hva som skal skje og har en plan og mening med det hele, men samtidig får vi som lesere en følelse av at karakterene gjør frie valg. Tiden i fortellingen er ikke knyttet til forfatterens tid. Ett år i karakterenes verden kan tilsvare en halv time i forfatterens verden. Hvis vi prøver å overføre dette bildet på Gud, ser vi at det halter. Gud er selvsagt utenfor vår tid – alt er presens for ham. Han er utenfor og over vår tidslinje. Men likevel kan bildet gi trøst til dem som lider eller ligger for døden. Gud ser alt – fortid, nåtid og fremtid. For Ham er alt et evig nå. Han er alltid nærværende og har all verdens tid for deg personlig. Gud gir oss ikke massebehandling. C.S. Lewis har sagt det slik: ”Du er like mye alene med ham som om du skulle ha vært det eneste vesen han noen gang hadde skapt. Da Kristus døde, gjorde han det nettopp for deg, som om du hadde vært det eneste menneske i hele verden”.

Gud er forfatteren i alle menneskers liv, og han vet hva som er best for dem som lider og opplever mørke stunder. Det kan selvsagt være vanskelig å se dette ved første gjennomlesning. Men når livet leses for andre gang (i himmelen), vil mennesket se at forfatteren hadde en plan med karakterene og plottet, og ikke minst hvordan alle de løse trådene skulle samles i siste kapittel. Dette er på ingen måte et svar på lidelsens problem, men det kan være en trøst til mennesker som opplever mørke og dunkle perioder i sitt liv.

Kim

Det guddommelige mørke

I sorgen etter sin kones død, stiller C.S. Lewis i boken A Grief Observed vanskelige spørsmål om Guds rolle i det som skjer. Hvor er Gud når livet glipper, hvor er Gud midt i sorgen? Når du opplever glede og alt i livet ditt går på skinner og du vender deg til Gud og takker og lover ham for det, oppleves Gud særlig nærværende. Men hva skjer når du vender deg til Gud i smerte, når du er langt nede, når du er fylt til randen av sorg og plage, og veien ut av mørket synes for lang og tung – da opplever du kanskje at Gud smeller døren i fjeset på deg og bolter den igjen. Og etterpå er det bare stille. Mange opplever, nettopp i krisetider, at Gud er langt borte. Også salmisten roper til Gud at han må våkne opp. ”Hvorfor sover du, Herre?” (Sal 44:24). Gud var aldri i virkeligheten langt borte, men følelsen og opplevelsen av hans fravær var tydelig. Mennesket kan erfare Guds lys så sterkt at det oppleves som et mørke – et guddommelig mørke.

Mange helgener vitner om denne erfaringen av det guddommelige mørke. Flere har opplevd beksvarte perioder i sine liv, i bønnen og i stillheten, og kirken har fått overlevert viktige vitnesbyrd om slike erfaringer med Gud. Flere kirkefedre, blant dem Gregor av Nyssa, vitner om at når mennesket for alvor nærmer seg Gud blir det ført inn i et mørke – hvor Gud bor. Tidligere så mennesket Gud i et lys, slik Moses så Herren i tornebusken, men i denne fasen opplever mennesket å bli ført inn i mørket, i et tilsynelatende ensomt fravær av Gud. Slike erfaringer har visse likhetstrekk med senere mystikere, så som Johannes av korset, hvor erfaringer fra sjelens mørke natt er sentrale. Selv om mange av disse opplevelsene opprinnelig var knyttet til bønnelivet, og skrevet for mennesker som levde nært Gud, kan også veien til slike erfaringer gå via ytre hendelser og lidelser.

Det mennesket som opplever slike hendelser eller lidelser, hvor Gud kaller på henne i mørket, er heldig hvis hun har en venn eller en åndelig veileder som kan hjelpe å forklare og tolke slike erfaringer. I Den åndelige veiledningstradisjonen ser det ut til at rådene går i retning av mer oppmerksomhet mot Kristus i slike stunder. Hold fast på Hans løfter og hold ut. Gud trekker sine gaver tilbake for å frigjøre deg fra dem. Det er nyttig å kjenne på sin svakhet, for nå er spedbarnets tid forbi. Tiden er inne for å spise de voksnes brød, og det kan oppleves som både tørt og hardt. Men nettopp i dette mørket ligger evangeliet skjult. Vi ser på mange måter Gud bakfra, og Hans egentlige gjerning er ofte skjult. Men vi tror at Hans plan er kjærlig også i lidelsen og i mørke.

Kim

Ikkje-valdeleg samfunnsengasjement

Var det gale gjort av politikaren William Wilberforce då han vart kristen, å begynna å kjempa i mot slavehandelen i Storbritannia? Var det gale av bøndene som vart omvendt av Hans Nielsen Hauge få slutt på konventikkelplakaten i 1842?  Var det gale av Per Lønning å fråseia seg bispeembetet i protest mot abortlova? Skulle desse ha gøymt seg i
kyrkjene og site der og vore himmelvendte? Kristne er saltet i samfunnet. Men viss saltet misser si kraft, kva kan det då brukast til?

Kristne bør avstå frå vald, med andre ord halda seg nøytrale i høve til verdskonflikter. Dei fyrste kristne var pasifistar. Justin martyren skreiv: «Me som tidlegare drap kvarandre, fråstår no å føra krig mot fiendane våre.» Tertullian spurte: «Kan det vera lovleg å livnæra seg ved sverdet, når Herren proklamerer at han som lever ved sverdet, skal dø av sverdet? Skal han delta i slaget, når han ikkje eingong kan saksøkja nokon?» (1 kor 6, 7). Når
heidningar begynte å spreia eit rykte om at kristendommen var ei sekt som hadde brote ut av jødedommen ved væpna opprør, så svarte Origenes den falske anklagen med desse orda: «Ingen stad lærer Han at det er
rett for hans eigne disiplar å bruka vald mot nokon, same kor vonde dei er. For han fordømte å drepa nokon å vera mot Hans lovar, som har eit guddommeleg opphav. Viss kristne kunne takka eit væpna opprør for sin eksistens, ville dei ikkje ha adoptert lovar av ein så mild karakter. Desse lovene gir dei ikkje ein gong lov til å motstå dei som forfylgjer dei.» Og Kyprian bemerka fylgjande om krig: Heile verda er våt av blod. Mord, som ein innrømmer er ei forbryting når eit individ utfører det, blir kalla for ei dygd når det blir utført i stor skala.». Dei tidlege kyrkjefedrane er i det heile samstemde. Dei tidlege kyrkjefedrane er i det heile samstemde om dette, og eg vil gjerne vera på deira side.

Øystein Lid

Faste bønner

Den tidlige kirke arvet tradisjonen om tre daglige bønnetider direkte fra jødedommen. Tre ganger om dagen ”må jeg klage og sukke” roper kong David i salme 55, og vi leser at også Daniel, vendt mot Jerusalem, ba tre ganger daglig til sin Herre. Selv når han risikerte å bli kastet til løvene, bryter han ikke denne tradisjonen. Jesus tar også de faste bønnene i bruk, og i sin dødskamp på korset roper Han ut salme 22: ”Eli, Eli, lama sabaktani – min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?”

I bibelen leser vi at de første kristne holdt seg trofast ”til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene” (Apg 2:42). Det er ikke tilfeldig at bønnene står i bestemt form flertall. Det er Salmenes bok det refereres til – boken som alltid har vært kirkens bønnebok fremfor noen. Faste bønner – ofte salmenes bok med innslag av Fadervår, Sakarias lovsang, Marias lovsang og Simeons lovsang – har alltid vært sentrale ledd i den kristne bønnetradisjonen. Men den frie bønnen var bestandig med og utdypet ofte særlige behov i menigheten.

Hvorfor er denne faste bønnetradisjonen viktig for oss i dag? For det første har den vist seg å være slitesterk og til uvurderlig hjelp for mennesker i nød og fare.  For det andre kan slike faste bønner skape trygghet og fred. Møtet med Gud blir et sted hvor man slipper å prestere med fine og fromme ord. De faste bønnene befrir oss fra prestasjonsangst og forebygger fristelsen til innbyrdes konkurranse om hvem som er mest åndelig.  Vi får hvile i de ferdiglagte bønnene som behager Gud og som gir Ham ære. Profeter og apostler, martyrer og helgener har gått foran og vist oss denne bønnens vei. Selv om bønnen kan virke liten og ubetydelig, så er det makt i de foldede hender. Det vet alle som har erfaringer fra bønnens verden.

Kim