Veien hjem

Snapseed.jpg«Du har vel mastergrad i kirkebrudd», var det en som sa til meg en gang jeg besøkte st. Paul menighet i Bergen. Det fikk meg for alvor til å tenke. Skal jeg bare la meg drive med vinden mot enda et kirkesamfunn, eller er det på tide å ta et steg tilbake og kanskje lege ett av såra jeg har vært med på å skape?

Ved slike korsveier er det lurt å tenke tilbake på hva som var årsaka til kirkevandringa. Da jeg forlot karismatikken, var det ikke på grunn av pastorer, forsamlinger eller læresetninger. Det var fordi jeg kjente i hjertet at dette ikke var den rette veien for meg. Ei slik kjensle hadde jeg ikke da jeg forlot Den nordisk-katolske kirka.

Det er likevel vanskelig å se klart i en oppheta situasjon. I handballen ender dette ofte i «to minutts utvisning» for å roe situasjonen. Kanskje er det en kirkelig tominutts utvisning jeg har hatt og er nå kommet i spill igjen ved å rekke ut ei hand, be om tilgivelse og på nytt ta opp ballen. Mange har ikke noe å be om tilgivelse for og kommer aldri i spill igjen.

«Og Gjallarbrui, den er vond og inkje god å gange», får vi høyre i Draumkvedet. Så hvorfor snu når man er kommet over til de store kirkene? I valget mellom ei ortodoks kirke som ikke tillater medlemmer å be med ikke-ortodokse, og ei romersk-katolsk kirke med en pave som Kristus-vikar, er det godt å ha et tredje alternativ i den gammelkatolske kirka.

I oktober 2003 studerte jeg kirkeledelse ved en av bibelskolene i Bergen. Der formulerte jeg en visjon for mitt framtidige kristenliv. «På tvers av kyrkjesamfunn, undervise og disippelgjere menneske for eit liv og ei teneste i Guds rike». En slik visjon er vanskelig innenfor de store tradisjonelle kirkene.

«Jeg er redd for de små romma», sa en av konvertittene som gikk fra statskirka til romerkirka. Sjøl er jeg redd for de store romma. Jeg er redd for å bli en kulturkristen som velger samfunn etter status, en konvertitt med meninger om de jeg forlot eller en kirkegjenger med selektivt kirkesyn. Jeg er redd for å bli en som bygger nasjonale kirker i Norge fremfor norske kirker.

“What about the Old Catholic Church?”, spurte jeg en gang på et ortodokst nettforum. Svaret jeg fikk var «It’s too young». Poenget var slående, men ikke presist. Med røter eldre enn skismaet, gyldig suksesjon og ikke større enn at de kan gå under modernitetens radar, er de gammelkatolske store nok til å være tradisjonsbærere inn i en tapt vestlig sivilisasjon.

«Ingen skal minnes de første ting. Ingen skal tenke på dem», sier profeten. Man kan altså ikke rygge inn i framtida med en drøm bygget på vemod og melankoli. Ingenting er som før i Den nordisk-katolske kirka. Såra er lega, arra vil være der, men ei kirke med mange erfaringer vil bygge seg sterk nok til å møte framtida på en god og sunn måte.

Å være med å bære den felleskatolske tradisjonen videre i den etterkristne tida vi lever i, vil være mitt bidrag i jobben for å fremme Guds rike. Det vil være min måte å fullføre den visjonen jeg en gang skrev for meg sjøl og det vil være mitt bidrag i arbeidet med å bygge ei kirke som kan bli stående – inntil Kristus kommer igjen.

Om Gud vil, og med brødrenes velsignelse, gjennom Den nordisk-katolske kirke.

Fr Olav Paulinus

Advertisements

One thought on “Veien hjem

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s