Når kulten bytter formål

Når troen blir gjenstand for den opplevelsesbaserte individualismen, blir selve kirkegangen overflødig. Ingen «kulturkirke» kan bøte på det.

I et tankevekkende innlegg i Vårt Land (17. juni) advarer Sofie Braut mot å privatisere kristen «tru til noko som berre finst i den einskilde uten referanse til noko objekt» og konkluderte: «Kristen tru kvilar på det vi har samman som kyrkje».

I en kritisk, men ikke mindre interessant tilsvar påpeker Svein Helgesen barnetroens betydning og skriver «at dei stigmatiserande debattane om kva som er sant og ikke sant, kven som trur rett og lærer vrangt», har fratatt ham «frimot til å gå på talerstolen og dela tankar og erfaringen frå mi eiga trusreise» (Vårt Land, 19. juni).

Mens Braut altså advarer mot privatreligiøsitet, ønsker Helgesen seg «mi enkle og trygge barnetru» fri fra «menneskegitte teologiske standardar». Når «kirkens tro» og «barnetro» presenteres som alternativer, kan det være tjenlig å løfte synspunktene inn i en videre problemstilling om hvordan troen skal begrunnes i lys av vår samtidskultur.

Ikke-institusjonell individualisme. Kultursosiologen Talcott Parson, blant andre, har brukt dette uttrykket for å beskrive hvordan vårt sekulære samfunn har gjort seg «religiøst» på individets premisser. Denne paradoksale utviklingen følger av at oppløsningen av de overgripende fellesskapsbånd i samfunnslivet nødvendigvis måtte ende i en radikal individualisme. Fratatt tradisjonsbærende instanser i et samfunn i stadig endring, må den enkelte så vidt mulig på egne premisser søke å «finne seg selv».

Med begrunnelser som «jeg føler at» og «jeg opplever at» styres livsførselen ikke ved hjelp av kunnskap, meninger og ordskifte, men på basis av empati – det vil si de erfaringer man gjør seg i gruppen av likesinnede. Derved fremstår «den ytre virkelighet» som en forlengelse av den private livsverdenen, samtidig som individets rett til selvrealisering opphøyes i en slags religiøs betydning til samfunnets høyeste verdi.

Privatreligiøsitet. Bortfallet av overindividuelle orienteringspunkter betyr at individet selv må gi gyldighet til sine religiøse forestillinger. Hva den enkelte måtte oppleve som ekte for seg, er også «sant» for ham eller henne. Gud er hvem, hva og hvordan jeg ønsker at «gud« skal være. Men når enhver blir «salig i sin tro», gjenstår «gud» som en slags samlebetegnelse for summen av alle menneskers lengsel og grepethet. Denne navnløse guddommelighet kan enhver gi det navn som man synes passer best med egne opplevelser.

På tvers av konfesjonsgrensene har denne opplevelsesbaserte individualismen ført til et dramatisk fall i kirkegangen. Når møtet med Gud likevel skjer i mitt indre, kan kirkegang synes overflødig. Og skulle man likevel gå til kirken, kommer gudstjenestedeltakerne på høyst private premisser. Det man søker er religiøs løfting og selvfordypelse.

Når gudstjenestefellesskapet ikke betyr noe i åndelig forstand, blir troens sosiale uttrykk ikke de sakramentale bånd, men «hjertefellesskapet». Denne åndelige forening kan så styrkes gjennom andres vitnesbyrd om troserfaringer, men «delingen» adresseres til den enkelte selv om det formidles i flokk. Dette gjelder også bruken av bibelske tekster som ikke utlegges innenfor rammen av menigheten som fortolkningsfellesskap, men leses som kilde til personlig inspirasjon.

Kulten bytter formål. I neste instans gjøres jakten på privat åndelighet mer estetisk ved at kirkerommet brukes til konserter og kunstutstillinger. Gudstjenesterommet redefineres som «kulturkirken».

Messe i Kulturkirken Jakob i Oslo. – Foto Lars O. Flydal.

Tenkesettet som ligger til grunn for «kulturkirken», ble for et par år siden anskueliggjort i en svensk avis under overskriften – «När Gud blir sambo med kulturen». Ettersom få kommer til kirken for å møte Gud, forklarer «kulturarvssamordnaren« i Svenska Kyrkan, må «kyrkan bli en resurs för alla som bor där, oberoende av religion, härkomst eller inkomst». Denne «utvidgade användning» avspeiler «ett skifte från religion till kultur med en ny sorts helighet i byggnader och plätser. Kulten har helt enkelt bytt föremål» (Svenska Dagbladet, 23.02.2014). Et siste eksempel i så måte er at Svenska Kyrkan har introdusert en ny «messe» basert på tema og musikk fra Harry Potter-filmene.

Åndelig hukommelsestap. En så radikal formålsendring av kirkens kjernevirksomhet, gjør det rimelig å tale om et institusjonelt sammenbrudd.

Likeledes innbyr kravet om forkynnelsens relevans i forhold til samtidskulturen til åndelig hukommelsestap. Hvis man vil «oversette» den kristne forestillingsverden til tidsåndens tenkesett og talemåter, står man overfor store utfordringer. For evangeliet om Jesus kommer ikke til oss som fromme følelser, uttrykt i vilkårlige talemåter – men som budskap og begrep.

Slik roser Paulus Romermenigheten fordi «de av hjertet er blitt lydige mot den lære som ble overgitt dere« (Rom. 6:17). Vi mottar altså troen som kirkens tro før den blir enkeltes tro.

Brødsbrytelsen og bønnene. Hva det vi si å være kirke, presenteres for oss i Apostlenes gjerninger med et idealbilde av det kristne fellesskap, når vi leser om urkirkens åndelige liv: «Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene» (Ap gj 2:42). Det kristne fellesskap – «koinonia» – karakteriseres slik ved tre sammenbindende kjennetegn: apostlenes lære, nattverdfeiringen og de felles bønnene.

Urkirkens «fire B-er» – Brorskap, Bibel, Bønn og Brødsbrytelse – må simpelthen forstås som kirkens institusjonelle kjennetegn. Dette er noe langt mer enn et «hjertefellesskap». Ved å sette rammen for fellesskapet mellom de troende skal kirkens institusjonelle ordninger sikre at apostlenes tro ikke overskygges av privatreligiøsitet. Dette betyr at vår dialog med «tidsånden» ikke kan være basert på annet enn det bibelske gudsbildet slik det er nedfelt i kirkens trosbekjennelse.

Denne artikkelen stod på trykk i papirutgaven av Vårt Land, 23. juni 2017, og lagt inn på avisens debattforum samme dag her.

Advertisements

2 responses to “Når kulten bytter formål

  1. Reblogged this on Gammalkatolsk idédebatt and commented:
    Biskopen för Nordisk-katolska kyrkan, teologie doktor Roald Nikolai, har hållit föreläsningen «privatreligiositet och den kristna tron» (senast i Karlskrona, Sverige i juni). Nu kan man ta del av innehållet i form av en artikel som först publicerades i tidningen Vårt Land (23 juni).

  2. Hei. De kristne kirkene er ikke oppdatert. Derfor går folk inn i seg selv.

    Himmelriket er nær! Det skjedd mye i det siste som det passer å snakke om fra prekestolene. Endetiden, Jahve med og Jesu tilsynekomst i Himmelriket skjedde kl. 04.04.04, den 04.04.04. Alt er nå som det var før der.

    Satan er Allah (guden) Lucifer, Muhammed Quraish er Antikrist, og Koranen er Satans bok.

    På de 6000 årene som har gått siden syndefallet har det vokst opp en ny Lucifer, og hele himmelen er blå av kristne sjeler, og Allah ligger bundet i Dødsriket mens Jahve tar seg en fridag.

    Det er mye å fortelle! Og alle som ønsker å bli oppdatert kan lese to bøker på min hjemmeside: jcprophetonline.com.

    Jeg som skriver er Talsmannen som Jesus lovte å sende for å opplyse dere.

    Vennlig hilsen Jahves Nådige Uovervinnelig Profet. Den siste Profet før Dommedag.

    25. juni 2017 kl. 09:17 skrev Nordiskkatolsk blogg :

    > Biskop Roald Nikolai posted: «Når troen blir gjenstand for den > opplevelsesbaserte individualismen, blir selve kirkegangen overflødig. > Ingen «kulturkirke» kan bøte på det. I et tankevekkende innlegg i Vårt Land > (17. juni) advarer Sofie Braut mot å privatisere kristen «tru til noko s» >

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s