KRISTUS ER KIRKENS HERRE

Betraktninger i lys av Kristi himmelfartsdag og Åndens komme på Pinsedag

Kristus er HerrenEt legitimeringsbehov

For troende i vår tid som er vel fortrolige med den indre sammenheng mellom Jesu død Langfredag, oppstandelsen på Påskemorgen og hendelsesforløpet videre til Kristi himmelfart og Åndens komme på Pinsedag, er det vanskelig å sette seg inn i hva disiplene følte på Langfredag. Den Jesus som hadde forkynt så meget og gjort så mange mirakuløse ting, endte med å dø en slaves død. Frustrasjonen uttrykkes i bemerkningen fra en av Emmaus-vandrerne: “Og vi som trodde han skulle forløse Israel” (Luk. 24:21).

Imidlertid skulle nederlagsfølelsen vike i møtet med den tomme grav og en ny forståelse av hendelsene vokste frem. Skriften måtte leses på nye premisser, slik Johannes-evangeliets forteller fastslår: “Hittil hadde de ikke forstått, det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde” (Joh. 20:9).

Hvem er Jesus?

Et første vitnesbyrd om denne nye skriftsforståelse møter vi i apostelen Peters tale på Pinsedag. Her blir den indre sammenheng mellom Jesu oppstandelse, hans himmefart og Åndens komme på Pinsedag forklart på følgende måte:

“Gud oppreiste denne Jesus, og vi er alle vitner om det. Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok av Faderen Den Hellige Ånd som var lovet oss, og utøste den. Dette er det dere ser og hører. For David fór ikke opp til himmelen, men han sier: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter. Så skal hele Israels folk vite for visst: Denne Jesus som dere korsfestet, har Gud gjort både til Herre og Messias.” (Ap. gj. 2: 32-36)

Kristi himmelfart

Peters påstand er altså at Åndens komme på Pinsedag følger som konsekvens av en rekke forutgående hendelser og forhold. Den samme Jesus som ble korsfestet på Langfredag, har gjennom sin oppstandelse på Påskedag vist at han i liv og gjerning var Messias, frelseren som Gud hadde lovet paktsfolket. Gud har vedkjent seg Jesus først ved å oppreise ham fra de døde, og dernest ved å opphøye ham til setet ved sin høyre hånd. Uttrykket “sitte ved høyre hånd” er hentet fra det orientalske hoffrituale hvor kronprinsen ved formelle anledninger har plass ved kongens høyre side. Vi gjenfinner denne skikk i salme 110 som ble brukt i det davidiske kroningsrituale. Peter gjør altså gjeldende at den korsfestede nå sitter ved Maktens høyre hånd og i samsvar med denne status omtales Jesus med to kongelige titler – “Gud har gjort ham både til Herre og Messias”.

Kristi herrevelde

Messiastittelen – Den salvede konge – gjenfinner vi i evangelieberetningen som svaret på hvem Jesus egentlig er (Luk. 23:2). Derimot er tittelen Kyrios – Herre – brukt i ulike sammenhenger. Kyrios kan brukes i vanlig høflig tiltale til øvrighetspersoner (Joh. 12:21), men også i eksklusiv forstand om Gud som Israels Herre (Jes 6:1ff). I denne monoteistiske betydning kan ingen annen gis navnet Herre (Jes. 45:5). Derfor når Peter knytter tittelen til Jesu posisjon ved Faderens høyre hånd, er meningen åpenbart at Kristus har del i Guds eget herrevelde.

Det er altså nettopp himmelfarten som legitimerer bruken av tittelen Herre om den korsfestede. Uttrykket “Herre ved Faderens høyre hånd” understreker Kristi myndighet, hans utøvende makt, i kraft av hans himmelske posisjon. Herfra har han fra Faderen mottatt Den hellige Ånd som han på Pinsedag utøser over Jerusalem. Om Jesus er fart opp til himmelen, viser sendelsen av Den Hellige Ånd at hans herrevelde er virksomt også på jorden. Ånden vitner også idag for disiplene om Kristi herrevelde (Joh. 14:26).

Jesus er kirkens Herre

Urkirkens visshet om Kristi herrevelde som en nærværende virkelighet kommer til uttrykk i at ordet Herre anvendes for å tydeliggjøre det som her i verden gir oss del i Jesu frelsesverk. Oppstandelsesdagen slik den feires ukentlig på søndag, er “Herrens dag” dvs. Kristi dag (Åpb. 1:10). Likeledes omtales nattverdmåltidet som “Herrens måltid”, dvs. måltidet som er innstiftet av Jesus (1 Kor. 11:20) På samme måte brukes “Herrens hjord” for å beskrive det utvalgte paktsfolket (Jer. 13:17, jfr. Ap. gj. 20:28, 1 Peter 5:2).

Det av Kyrios avledede adjektiv – kyriaké – betegner “det som har med Herren å gjøre”, “det som hører Herren til”. I germansk språkbruk i det fjerde århundre er likeledes det greske lånord kyriakon i bruk som betegnelse på ulike sider ved kirkelivet, som f.eks i vårt ord kirkegård. Herfra oppstår ordet “kirke” som navn også på den gudstjenestelige forsamling. Derved kom “kirke” til å erstatte også begrepet ekklesia som i den greske oversettelse av Det gamle testamente betegner det forsamlede paktsfolk (Dommerboken 21:8, Ap. gj. 19:39). Hos Paulus brukes ekklesia såvel om den lokale forsamling som helheten av alle kirkelige fellesskap (1 Kor. 1:1,10:32). For å kunne skjelne mellom de to størrelsene i germansk språkbruk, ble derfor ordet “menighet” – et lånord hentet fra det politiske liv – anvendt om den lokale forsamling til forskjell fra den verdensvide kirke.

Paulus om kirkens grunn

At denne dobbelte språkbruk skaper begrepsforvirring og uklarhet, blir tydelig i oversettelsen av Pauli tale i Troas til presbyterne fra Efesos. Vi leser: “Ta vare på dere selv og på hele den hjord som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet som han vant ved sitt eget blod” (Ap. gj. 20:28). Blodet som det her er tale om, er åpenbart korsofferet som er fundamentet for presbyternes tjeneste i den nye pakt. Men når det greske ord ekklesia i samme åndedrag oversettes med “menighet” i stedet for “kirke”, forrykkes meningsinnholdet. Det handler her ikke bare om lokalmenigheten, men om Guds kirke (jfr. Gal.1:13, 1 Kor. 10:32, 15:9). Når Paulus fremhever at presbyterne er kalt til tjeneste ved Ånden, understrekes at Ånden fra Pinsedag stadig er nærværende i kirkens forkynnelse og sakramentale handlinger (jfr. Ap.gj. 13:2-4).

Kirkens sakramentale basis

Uttrykket “kirkens fødselsdag” kan ikke forbeholdes Pinsedag, slik det gjerne gjøres. For kirkens institusjonelle begynnelse går tilbake til måltidet i Den øvre sal, da Jesus før sin død innstiftet nattverden som den nye pakts påskemåltid (jfr. Luk 22:15-18).

Última_Cena_-_Da_Vinci_5

I kraft av Jesu gjentagelsesbefaling til apostlene om å videreføre hva han gjorde den gang, institueres paktsfolkets nye gudstjeneste. Den åndelige virkelighet knyttes direkte til Herrens eget legeme og blod slik korsofferet gjøres nærværende som Herrens måltid. Kalken viser til den nye pakt i Kristi blod og brødet til hans korslegeme, slik Paulus forklarer korintierne: “For så ofte som dere spiser brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død inntil han kommer» (1 Kor 11:24ff). I nattverdmåltidet forenes derved Kristi sakramentale legeme og Kristi ekklesiale legeme: “Velsignelsens kalk som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har alle del i det ene brød” (10:17f).

Menigheten som sosialt fellesskap

Kort sagt, samlingen ved Herrens bord forener ikke bare deltagerne i frelsesverket, men innebærer også en sosial avgrensning i forhold til dem som ikke tilhører bordfellesskapet (5:12, jfr. Kol 4:5). Samtidig utelukkes også ethvert fellesskap med onde åndsmakter, slik Paulus formaner : “Dere kan ikke drikke både av Herrens beger og de onde ånders beger” (10:21). Derfor når korintierne “kommer sammen som menighet”, fordrer Paulus at handlingen skal ikke utføres på urett vis, men ifølge den ordning han selv har mottatt fra Herren (1 Kor. 11:17-23).

Likeledes, ettersom også dåpen innebærer en inkorporering i menigheten som Kristi legeme (12:12ff), forplikter han korintierne på den overleverte dåpsbekjennelsen til Jesus som Herre, slik apostelen selv hadde mottatt formuleringen (15:1ff). I dåpen bryter den troende med den gamle verdens levemåte for å vende om til livet i menighetens nye fellesskap (Ap. gj. 11:18ff).

Ordningene er kirkens ansvar, ikke menighetens

Det er ikke tilfeldig at både dåp og nattverd må utføres ifølge en gitt ordning. Disse handlingene konstituerer menigheten som et sosialt fellesskap innen for rammen av Guds kirke. Men forpliktelsene slutter ikke her. Paulus oppmuntrer korintierne og skriver: “Dere skal ha ros for at dere husker på meg i alle ting og holder fast på de overleveringer jeg har gitt videre til dere” (11:2). At Paulus omtaler overleveringene i flertall, synes å bety at det dreier seg konkrete retningslinjer på ulike områder som tilsammen fastholder evangelieoverleveringen og derfor lydig må fastholdes av de troende (jfr. 2 Tess 1:8, 2:15). Den lokale menighet lever ikke sitt åndelige liv på egenhånd, konstaterer Paulus og spør korientierne ironisk: “Var det kanskje fra dere Guds ord gikk ut, eller er det bare til dere det er nådd frem?” (14:36). En menighet som vil være del av den kirke som hører Herren til, må videreføre den apostoliske overlevering ved “å kjempe for den tro som én gang for alle er overgitt de hellige” (Jud. 3).

Kirkens institusjonelle kjennetegn

Dette krav om katolisitet – en felles tro og en felles praksis – fører oss tilbake til skildringen av Pinsedagens hendelser. Beretningen avsluttes med en angivelse av kirkens idealtilstand. Det åndelige liv skal være grunnlagt på fire søyler: “Apostlenes lære og samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene” (Ap gj. 2:42).

Disse institusjonelle kjennetegn følger av at Den oppstandne ved Ånden er nærværende som kirkens Herre. Selve begrepet “kirke” tydeliggjør at kirkelivet ikke er vår egen “greie”. Kirkens liv i verden hviler ikke i denne verdens formål eller tankesett, men forplikter oss til å “følge Guds bud og å holde fast ved vitnesbyrdet om Jesus” (Åpb. 12:17). “Guds kirke” skal med Pauli ord fremstå som “sannhetens støtte og grunnvold” (1 Tim 3:15).

Ytre og indre utfordringer

Å fastholde denne identitet er imidlertid ingen enkel utfordring, slik Paulus advarer presbyterne fra Efesos: “Jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden”, men skal “fare med vranglære for å trekke disiplene med seg” (Ap. gj. 20:29). Vi gjenkjenner her motivene fra Jesu lignelse om Den gode hyrde (Joh 10:11ff). Lignelsen forutsetter at underhyrder i hans fravær skal vokte hjorden mot ytre og indre fiender, karakterisert henholdsvis som ulven og leiesvennen. Ulven truer utenfra, mens leiesvennen lærer falskt og svikter brodersamfunnet (2 Joh. 7, 3 Joh. 9f).

Hele den nytestamentlige brevlitteratur bevitner at allerede urkirken var løpende truet av såvel ytre press som indre oppløsning. Den apostoliske formaning den gang bestod derfor på den ene side i oppfordring til samhold og gjensidig omsorg og på den annen side oppmuntring til å holde fast ved den sunne lære. Den samme strategi kan føre oss gjennom krisen som i vår tid har rammet vesterlansk kristendom. Forutsetningen i så måte er at vi også henter frimodighet fra urkirkens vissthet om at Kristus er Herren ved Guds høyre hånd, slik Paulus avslutter korintierbrevene – “Han ble korsfestet i svakhet, men han lever i Guds kraft” (2 Kor. 13:4).

Foredrag i forbindelse med stevnet i Viken prosti
– Kristi himmelfartsdag 2016.
Del I.

Advertisements

One response to “KRISTUS ER KIRKENS HERRE

  1. Tilbakeping: Kristi Himmelfartsstevne i Viken prosti » Den nordisk-katolske kirke·

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s