Den nye pakts kultus

Preken 11. søndag e. Pinse
Lukas 19:41-47a

Den hendelse som vi hører om i dagens evangelium, har tilsynelatende sitt dramatiske høydepunkt når Jesus jager pengevekslerne ut av tempelets forgårder med disse ord: «Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.»

El-Greco-cleansing-of-the-temple

Derved kunne man tenke at det anstøtelige ville være at det veksles penger i tempelet. Men er det derfor Jesus gråter? Hvis det er motsetningen mellom bønn og handel det hele dreier seg om, hvorfor samler vi så inn penger under ofringen i messen?

Hva tjener til din fred?

La oss gå et skritt tilbake og se på teksten på nytt. At den er viktig i evangelieoverleveringen, fremkommer ikke bare ved at hendelsen er fortalt også i Matteus- og Johannes-evangeliet, om enn i en noe forskjellig form. Videre gjenfinnes tanken om et nytt tempel ikke bare hos Paulus i Korintierbrevene og i Efeserbrevet, men også i Peters første brev.

Sammenstiller vi disse tekstene, tegnes det for oss et stort bilde som tydeliggjør at Jesus ved sin frelsesgjerning oppretter en ny pakt – et nytt tempel – et nytt alter – et nytt offer – et nytt presteskap. La oss derfor gå tilbake til dagens evangelium og spørre hva det betyr når Jesus gråtende sier til Jerusalem, Sions datter, “om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til din fred” (Luk 19:42).

Jesus tar tempelet i eie

Hvis vi begynner med beretningen som vi nå har lest fra Lukas-evangeliet, fant hendelsen sted på den aller første palmesøndag, for å bruke kirkens tidsregning. Ved inntoget i Jeusalem gråter Jesus over byen og sier at jødene ikke vet hva som tjener til deres fred. Videre siterer han nærmest ordgrant kritikken av tempelkultusen hos profeten Jesaja: For at Gud skal ha velbehag av ofrene på alteret, må tempelet på Sionshøyden være et “bønnens hus for alle folk” (Jes 56:7). Slik sprenger Jesus jødenes selvforståelse av seg selv som paktsfolk.

Først etter å ha uttalt denne prinsipielle kritikk, går han inn på tempelplassen og jager med pisk ut pengevekslerne og dem som selger kalver, lam og duer til de fromme besøkende. Etter dette blir vi fortalt at Jesus tar tempelet eie ved å undervise folket.

For de nærværende jøder måtte dette ha vært mer enn underlig. Hva som skal tjene til deres fred, er jo nettopp offerhandlingene. Paktsfolkets ofringer av dyr er foreskrevet i Moseloven (4 Mos 29:1ff). På den store forsoningsdagen gikk ypperstepresten inn i det Allerhelligste og stenket paktskisten med offerdyrenes blod. Etter å ha gjort så, kom han ut og hilste Israels menighet nettop med ordet “fred”. Freden følger altså av forsoningen med Gud.

Når Jesus således jager bort dem som selger offerdyrene og pengevekslerne som ordner alt det praktiske rundt ofringene, blir offertjenesten straks umulig. Men Jesus griper ikke bare forstyrrende inn i gjennomføringen av tempelkultusen. Ved å handle på denne måten forkaster han Moselovens forording om tempeltjenesten og føyer provoserende til at tempelet skal rives ned inntil det ikke er en sten tilbake.

Jesu provoserende fremferd blir ikke mindre, når han – slik såvel Matteus-evangeliet (26:60) som Johannes-evangeliet (2:19) gjengir hendelsesforløpet – i samme åndedrag profeterer at han ikke bare skal rive ned tempelet, men bygge det opp igjen på tre dager.

Fra palmesøndag til skjærtorsdag

Forklarende anfører så Johannes-evangeliets forteller at det dreier seg om tiden mellom hans død og oppstandelse – “men han talte om sitt legemes tempel. Da han hadde stått opp fra de døde, husket disiplene at han hadde sagt dette, og de trodde Skriften og det Jesus hadde sagt” (2:21f).

Hvordan skal så disiplene å tilbe Gud i det tempel som er hans legeme? Svaret gir Jesus oss selv når han på Skjærtorsdag innstifter den nye pakts gudstjeneste. Vi leser om påskemåltidet i den øvre sal at han “tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme som gies for dere. Gjør dette til minne om meg”. Nattverdinnstiftelsen viser oss hvordan Jesu disipler i påvente av det kommende Guds rike skal tilbe på basis av den ny pakten i hans blod (Lukas 22:17- 20). Slik erstatter et nytt alterbord det gamle; Kristi legemes offer bæres frem istedenfor det gammeltestamentlige sonoffer.

Tempelforestillingen og vår nattverdfeiring

I korintierbrevene viderefører apostelen Paulus dette tempelperspektiv ved å sidestille menigheten som Kristi legeme med nattverdbrødet som Kristi legeme: “Dere er Kristi legeme, og hver enkelt er dere hans lemmer” (1 Kor 12:27). I nattverdfeiringen mottar altså menigheten hva den selv er – Kristi legeme: “Brødet som vi bryter, gir det oss ikke del i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For alle har vi del i det ene brød. Se på Israels folk! Har ikke de som spiser av offeret del i det som skjer på alteret?” (1 Kor 10:16-18). “For vi er den levende Guds tempel”, skriver han og overfører bildet av Sionstempelet til Kristi legeme, til menigheten som den nye pakts tempel (2 Kor 6:16, jfr. 1 Kor 3:16f).

Kristus er vår fred

Som en gjengklang av den tempelrenselse som vi hørte om i dagens evangelium, leser vi i Efeserbrevet at “Kristus er vår fred … Ved å gi sitt legeme avskaffet han loven … da han døde på korset … og forkynte det gode budskap om fred … gjennom ham har vi adgang til Faderen” (2:14ff). Ordvalget er fullt av kultusterminologi som kulminerer i følgende: “Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnestenen er Kristus Jesus selv. Han holder hele bygningen sammen, så den i Herren vokser til et hellig tempel, og gjennom ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden” (Ef 2:20f).

Et nytt folk av prester

På samme måte anvendes i Peters første brev tempelmotivet på den nye pakts menighet samtidig som Israels ærestitler som utvalgt folk overføres til den kristne menighet: “Vær selv levende stener som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap og bær frem åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus”. Slik er de troende på én og samme gang både tempel og tempelets presteskap: “Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk” (1 Pet 2:5,9).

Hvordan denne prestetjeneste skal utføres, forklarer apostelen videre i brevet gjennom en rekke formaninger om hvordan de kristne skal leve i verden, både i forhold til dem som tilhører menigheten og dem som er utenfor. Til slutt hilses hele fellesskapet med en trøstefull oppmuntring: “Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere” … “all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. Makten er hans i all evighet. Amen” (5:6ff).

Vender vi så tilbake til dagens evangelium, forstår vi nå hva som tjener til vår fred – den døde og oppstandne Kristus er vår fred og han utruster oss med kraft og styrke.

Gloria Patri!

Preken - Biskop Roald NikolaiPreken avholdt ved høymessen under DNKKs kirkestevne 9.august 2015

Advertisements

One response to “Den nye pakts kultus

  1. Tilbakeping: Generalsynode med kirkestevne – hele tre dager til ende! » Den nordisk-katolske kirke·

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s