Vitnesbyrdet på Kristi dag

IMG_6786 Fra en nordiskkatolsk messefeiring. (Foto: Øystein Lid)

Messen er kirkens være eller ikke være. Å holde seg borte er intet mindre enn et svik mot troen.

Et av de viktigste spørsmålene kristne kan spørre seg er: Hvor henter jeg min kristne identitet fra? Hva skiller mitt liv i verden som kristen fra andre menneskers liv; hva er det som gjør meg spesiell og enestående og gir livet mitt en spesiell mening og et bestemt kall?
Mitt svar her skal knyttes til den ene dagen i uken som gjør den store forskjellen og som setter alle de andre dagene i et nytt lys: søndagen, Herrens dag, den første dagen i uken som også er den åttende, Jesu oppstandelsesdag, gudstjenestedagen, dagen da evigheten bryter inn i tiden.

Helt fra kirkens første tid er feiringen på denne dagen kirkens fremste kjennetegn. I Didache, De tolv apostlenes lære (mellom år 70 og 90) heter det: «På Herrens dag skal dere komme sammen og bryte brødet og holde takkebønn (eukaristi).» Og ca 50 år senere skriver Justin martyr: «På den dagen som kalles søndag kommer alle som bor i byene og på landet sammen, og apostlenes memoarer eller profetenes skrifter leses, så lenge tiden tillater det. Etter lesningene tar biskopen ordet og underviser og formaner til å etterfølge de gode forbildene… Deretter reiser alle seg og holder bønn, og når bønnen er slutt, bærer man frem brød og vin og vann. Biskopen ber og fremsier takkebønnen, så mye han orker (!), og hele folket istemmer sitt Amen… Vi samles på solens dag, siden dette er den første dagen da Gud ved å forvandle mørket og materien, skapte verden, og samtidig den dagen da vår frelser, Jesus Kristus sto opp fra de døde.»

Jeg vil derfor legge frem følgende tese: Livet leves som kristen i verden først der den kristne feirer Kristi oppstandelse i de troendes forsamling på Kristi dag. Ved sin messefeiring trer kirken frem som Kristi kropp i verden. Messen er Kirkens være eller ikke være.
Jeg mener dette helt konkret – ikke som en teori som kan fastholdes som en indre overbevisning uten at den trenger å bli konkretisert i søndaglig kirkegang. Å holde seg borte (vel og merke uten skikkelig grunn) når menigheten feirer sin gudstjeneste, er første skritt på sekularismens vei. Det er intet mindre enn et svik mot troen. For det første fordi Jesus selv har lovet å være tilstede der hans navn ihukommes i menighetens fellesskap – og hvem er vi som holder oss borte når Kristus selv er tilstede og kaller oss sammen? Men også fordi gudstjenesten er det kristne livet i fortettet form. La meg prøve å forklare hva jeg mener:

Alt kristent liv begynner med oppbruddet. Jesus sier: «Følg meg!» Hver søndag når vi drar hjemmefra, konkretiseres kallet. Vi bryter opp. Vi prioriterer annerledes enn naboen. Vi bryter opp for å samles – ikke som enkeltindivider – men som fellesskap, som menighet, som Kristi kropp, som et hellig folk i verden.
Ved inngangen til kirken slår vi korsets tegn – det som vi fikk i vår dåp. Kanskje dypper vi fingeren i vievannet, nettopp for å minne oss om at vi i dåpen ble hans – født på ny ved vann og Ånd.

Dåpen representerer det store oppbruddet i vårt liv – overgangen fra døden til livet. «Herren bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.» Den store utgangen – exodus – der vi la fienden og døden bak oss, og den store inngangen i det landet Gud har lovet.
Ingen kan døpe seg selv. Dåpen gis oss som en gave i kirkens fellesskap og gjør oss til en del av fellesskapet. «For med en Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme», skriver Paulus. Dåpen er vårt grunnleggende identitetstegn og et tegn på at vi hører sammen.

Det første vi uttrykker sammen er lengselen: Kyrie eleison! Herre, miskunne deg over oss! Vi kommer på vegne av oss selv, men også på vegne av en verden som lider og som lengter. En verden vi kjenner og bryr oss om fordi vi lever nær og ser den med Jesu egne øyne som lemmer på hans kropp.
Men vi roper ikke ut i tomme luften. Vi famler ikke i blinde. Lengselen retter seg mot Frelseren, forløseren, Menneskesønnen som er kommet for frelse det som er fortapt og for å gjenopprette det som er ødelagt. «Kristus iblant oss – håpet om herlighet!»

Derfor er veien kort fra Kyrie til Gloria – fra adventens lengsel til julens oppfyllelse – fra nøden og lengselen til englesangen over Betlehem, som siden den gang har fått sin tilslutning fra slekt etter slekt og som lyder ved hver messe: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!»
Kirkens kall er å synge håpet inn i verden. Bringe menneskers lidelser og lengsler i berøring med ham som kan hjelpe, som kan trøste og som kan gi håp.

Etter samlingen – boten, lengselen og lovsangen – begynner vandringen gjennom det vi gjerne kaller Ordets gudstjeneste. Å være kristen er å være under Ordets hørelse og veiledning. Bibellesning – helst daglig – er blitt et slags kjennetegn på en kristen. Samtidig er det neppe noe som skaper så mye dårlig samvittighet som nettopp en slik fromhetsregel. Da kan det være godt å minne hverandre om at Den hellige Skrift først og fremst har sin plass i kirken.
Skriften er et nådemiddel som skaper tro når vi hører den lest eller forkynt. Uten Ordet famler kirken i blinde og fører den enkelte troende på avveier. Som salmisten sier: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.»

Vi både hører, mottar og bekjenner troen i kirkens fellesskap. Trosbekjennelsen lyder samstemt og samstemmig med kirken gjennom alle tider og på alle steder. Kirkens tro er vår felles tro og var der før den enkelte av oss kom til tro. Å være en kristen er å få del i denne troen, gjøre den til sin, vokse inn i den og selv bli et trosvitne, en martyr. Min tro og mitt trosvitnesbyrd kan ofte være svakt og til tider svikte. Men lever jeg i kirken og lar jeg meg bære av kirkens trosfellesskap, hentes jeg alltid tilbake og får kjenne styrken i en tro som er større enn min egen og som har plass til en ærlig og søkende tviler.

La oss be for kirken og verden! Slik innledes ofte det vi kaller kirkebønnen, der vi som fellesskap bærer alt og alle frem for Gud. Ingenting er utelatt, for jorden hører Herren til og alt som fyller den! Om Kristus selv – han som er Ypperstepresten, den store forbederen – står det slik i Hebreerbrevet: «Han lever og går i forbønn for dem.» Det greske ordet som brukes om Kristi evige forbønn betyr «å være nær på vegne av». Kristus er nær Faderen på vegne av sin skapning. Det er også kirkens kall i verden: Å være nær på vegne av. Og det er også den enkelte kristnes kall i hverdagen der vi lever våre liv blant naboer og venner. Å være nær Gud på vegne av menneskene. Å være nær menneskene på vegne av Gud. Et skjult liv i verden, en hemmelighet som mennesker ikke kan forstå før de spør etter Gud.

Så følger fredshilsenen, tegnet på forsoning. Den som lever av tilgivelsen, må selv tilgi og søke forsoning. «Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.» Og denne fredsbevegelsen stopper ikke ved kirkedøren. Den rekker så langt som den enkelte av oss når. «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.»

Deretter følger offertoriet, frembæringen av gavene. «Av ditt eget gir vi deg tilbake.» Pengene – den urettferdige mammon bæres frem for å helliges i Guds tjeneste. Brødet og vinen – skapelsens gaver – som representerer oss selv og våre liv med det vi eier og har. «Intet er vårt – alt er ditt!» Vi legger oss selv i offerskålen. Ikke slik at vårt offer kan behage Herren alene, men sammen med Kristi fullbrakte og evige offer – bæres kirkens offer fram i takk og lovsang. Ingen kan få del i Kristi offer som selv ikke legger sitt liv i offerskålen. «Om noen vil følge meg, må han ta sitt kors opp og følge meg.»

Så skjer forvandlingen på alteret – under påkallelsen av Den hellige ånd og med det skapende gudsordet skjer det – Kristi legeme og blod er på alteret og deles ut til syndenes forlatelse, liv og salighet. Stort er troens mysterium! Det handler om noe mer enn en forvandling av brødet og vinen. Mitt liv forvandles når jeg mottar hans legeme og blod. Syndere blir helgener. Og ikke bare det. Handlingen varsler en forvandling av alt det skapte, av himmel og jord. I messens høydepunkt der forvandlingen skjer, skjer det en forening – den enkelte blir delaktig i Kristus og blir én kropp med ham og alle andre troende. Og sammen blir vi et håpets vitnesbyrd for verden.

Så sendes vi ut i verden for å synge håpet inn i verden. Ite – missa est! Derav ordet misjon – utsendelse. Så lever vi vårt liv i kirken for verdens skyld – og vi lever vårt liv i verden som et ikon, som et synlig vitnesbyrd om en ny virkelighet, ett nytt fellesskap, en ny skapning.
Når vi stedfortredende kommer frem for Herrens åsyn i bot, lengsel og lovsang – når vi hører og lar oss veilede av Ordet og samstemmig bekjenner kirkens tro – når vi gjennom forbønner ber for kirken og verden – når vi bærer oss selv frem som et levende og Gud velbehagelig offer – når vi får del i den store forvandlingen der Gud i Kristus gjør alle ting nye – da er vi der vi skal være. I kirkens fellesskap. Midt i verden.

Fr. Asle Ambrosius Dingstad, sogneprest i Johannes Døperens menighet, Oslo. En lengre versjon av innlegget stod på trykk i Lære og Liv, og denne fortkortede versjonen var på trykk i Dagen forleden.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s