Synagogen som forbilde

Apostlene og Jesu nærmeste familie, leser vi i Apostlenes gjerninger, vendte etter oppstandelsen tilbake til Jerusalem for å samles i den såkalte Øvre sal. En utvidet krets på omkring 120 deltok også i samlingene som var preget av bønn og skriftlesning (Ap gj 1:12ff). Bildet av gudstjenestefeiringens «private» karakter utfylles videre når vi leser at «i hjemmene brøt de brødet, og spiste sammen med oppriktig og inderlig glede» (Ap gj 2:46). Skikken med å samles som menighet i hjemmene ble senere videreført også av de hedningekristne (Rom 16:5ff, 1 Kor 16:19, Kol 4:15, Filem 2).


Ei av dei eldste synagoge-ruinane i Israel, K’far Baram i Galilea. (Foto: Vad levin)

Denne form for lukkede samlinger har sitt forbilde i synagogen. Opprinnelig betyr ordet synagoge «sammenkomst». Møtepraksisen antas å ha oppstått under eksilet i Babylon, da jødene var fratatt tempelet som kultsted og måtte flytte gudstjenestelivet til hjemmene. Arkeologiske funn sannsynliggjør at det var synagoger i Egypt og Syria tre hundre år før Kristus. Selv om synagogen primært var et bedehus, tjente bygningen også en rekke mer praktiske formål. Her møttes man til undervisning om toraen eller private forretninger. Videre inneholdt bygningen gjerne rom for å herberge reisende, samt et kjøkken slik at man skulle kunne mette de fattige. Dernest fungerte synagogen som en slags misjonsstasjon hvor «gudsfryktige» hedninger fikk undervisning om jødenes gudstro og livsform (Ap gj 17:17). Samtidig hadde ulike grupper sine egne samlingssteder (Ap gj 6:9). Derved var miljøet så oversiktlig at man kunne håndheve indre disiplin og grove avvik kunne sanksjoneres. En slik utstøtelsesprosess skulle også bli de jødekristne til del (Joh 9:22).

Ikke desto mindre tok de jødekristne i den nye situasjon med seg nettopp synagogemodellen som forsamlingsform. Ikke bare videreføres skikken med skriftlesninger etterfulgt av preken og bønn. Også et særegent måltidsfellesskap inngikk som del av nattverdfeiringen. (Ap gj 2:46, 1 Kor 11:18ff, Heb 13:10). Videre ble bespisningen av fattige opprettholdt i urmenighetens diakoni (Ap gj 6:1ff). Og likesom synagogefellesskapene var små, var også urkirkens husmenigheter tette fellesskap som samtidig fungerte som «misjonsstasjoner» (Rom 16:3ff). Påfallende er at de hedningekristne husmenighetene klart skjelnet mellom dem som er innenfor fellesskapet og «dem som er utenfor» (1 Kor 5:12f, Kol 4:5, 1 Tess 4:12). Som sosial modell tjente husmenigheten på denne måte til å sikre den åndelige integritet samtidig som menighetsfellesskapet fungerte som basis for evangelisering og diakoni.

Denne menighetsmodell ble opprettholdt frem til massetilstrømningen til kirkene i det fjerde og femte århundre. Dette er ikke kun av historisk interesse. Likesom Oldkirken i kraft av den synagogale menighetsmodell vant frem i den antikke verden, har i vår tid husmenighetene vært avgjørende særlig for kristendommens fremgang i Kina. Også hos oss fremtvinger den raske sekularisering i den vestlige verden en besinnelse på hvordan vi skal kunne overleve i «utlendighet».

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Teksten står også på trykk i biskopens faste spalte «Kulturnotat» i Dagen 14. november.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s