Kristne verdier i politikken

Valgkampen er akkurat over og det kan være på sin plass med et lite tilbakeblikk på hvordan ulike politiske grupperinger har påberopt seg kristendommen som argument for sin egen fortreffelighet.

For det første var det tre partier som begrunnet sin eksistens med merkelappen «kristen». I valget mellom disse tre melder straks spørsmålet seg: Skal stemmegivningen treffes på politiske eller religiøse premisser? Hvis partienes identitet er å finne i det kristelige, må velgerne vel utstyre seg med Bibelen som oppslagsbok før de kan avlegge sin stemme. Slik faller «det politiske» ut av politikken. Et av de kristne partiene skal visstnok ha anbefalt seg selv på basis av en profeti. Begrunnelsen kan virke noe privat, men den er i det minste kvalifisert religiøs.

Derimot tjente det til forvirring når en ivrig talskvinne for KrF i ett og samme åndedrag begrunnet partiets kristne verdier og menneskesyn ved å vise til at man er for bompenger og mot å senke skattene. Noe inkonsekvent anførte hun at man likevel må unngå å sammenblande religion og politikk. På samme måte gjorde en statsråd fra Senterpartiet gjeldende at «omgrepet «kristne verdiar’» dreier seg om «dei politiske løysingane» og at partiets kristelige gehalt på denne måte ligger i «fordelingspolitikken». Herfra er heller ikke spranget langt til APs partisekretær som i valgkampen hevdet at «APs politikk er mest i tråd med Jesu idealer». Partiavisen kommenterte noe ironisk utspillet og foreslå slagordet: «La kristenfolket komme til meg».

Det er vanskelig å fri seg fra at begrep som «kristne verdier» og «Jesu idealer» her fremstår som lånte kledebon omkring rent politiske merkesaker. Som uttrykk for ønsket om å forbedre levevilkårene her i verden behøver ikke anliggendene som sådan å være forkastelige. Det problematiske er at hvis den politiske prosess løpende skal legitimeres på etiske premisser, vil moralismen fort reise sitt stygge hode idet saklig uenighet vris dithen at andre partier er fiender av fremskritt og rettferdighet. Hvis egne politiske kjepphester til overmål presenteres som «Jesu idealer», blir selvrosen utilbørlig. Den som er mot bompenger, er ikke derfor også imot «kristne verdier». Det hefter heller ikke noe spesifikt kristelig ved ord som «forvalteransvar» og «menneskerettigheter». De inngår snarere i det almenmenneskelige ønske om fred og timelige goder, for å låne Augustins formulering.

Forsøket på å omskrive kristen etikk i sekulære kategorier ender gjerne i luftige eller banale alminneligheter. Ikke minst er ordparet «kristne verdier» et lånord fra det moderne prosjekt som reduserer evangeliet til et slags abstrakt system av regler og normer til bruk i samfunnslivet. Sant nok er det mulig å kartlegge omfanget av de verdiforestillinger og holdninger som preger kristne miljøer, men deskriptive observasjoner er bare halve saken. De faktiske verdiene som forefinnes i kristne miljøer, fremstår som «avleiringer» – også i sivilsamfunnet – fra de troendes livsførsel. Det åndelige liv som evangelieforkynnelsen skaper, går ikke opp i religiøse idéer eller etiske prinsipper, men utfoldes i livsferden som en pilegrimsgang i Kristi etterfølgelse.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget stod også på trykk i gårsdagens utgave av Dagen, i biskopens faste spalte «kulturnotat».

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s