Bortfall av det naturlige

Det bibelske gudsbilde gir seg uttrykk i forestillingen om at den Gud som er vår Skaper, også er historiens Herre. Det gies altså en gitt orden i tilværelsen. Ikke bare er skaperverket Guds gode gave til mennesket, men historiens gang ligger også i Guds hånd. Derved er det ingen uoverkommelig motsetning mellom det åndelige og det jordiske. Ordet er blitt kjød, idet Jesus – han som viser oss hvem Gud er – ble født av en kvinne. Hans oppstandelse fra de døde på påskemorgen bevitner sammenhengen mellom livet her i verden og den kommende verden, mellom skapelsens orden og frelsens orden (1 Kor 15:42ff).

Den nyere tids filosofi tok på ulike måter et oppgjør med tanken om at menneskets livsutfoldelse skulle være bundet til en gitt naturtilstand. Descartes anså at den verden som vi møter gjennom i sanseerfaringen er uten orden og sammenheng. Derfor må vi ta utgangspunkt i mennesket selv for å vinne viten. Gjennom vår evne til å trekke logiske slutninger kan vi pålegge sanseverdenen en fornuftens orden og derved fremstå som «naturens herre og mester». Hundre år senere hevdet Rousseau at mennesket kun har fornuften som ballast. Det er simpelthen menneskets natur å ikke ha en natur. Løsrevet fra biologiens begrensinger og arven fra fortiden kan mennesket derfor fritt utforme sin egen identitet og således skape et fremtidens lykkesamfunn. Rousseaus visjon ble videreført av Kant som gjorde gjeldende at menneskeheten, ved å bryte opp fra det naturlig gitte, kan søke sammen som et nytt fellesskap av fornuftsvesener. Det er denne tillit til fornuftens klargjørende evne som danner den ideologiske basis for fremskrittstanken i det moderne demokrati.

Det skulle imidlertid snart vise seg at det var lettere sagt enn gjort på fornuftens premisser å enes om hva som er det felles beste i samfunnslivet. Interessemotsetninger og saklig uenighet har hele tiden satt samholdet og samhørigheten på prøve. Voksende kriminalitet og sosial oppløsning vitner ikke om at menneskets adferd styres av fornuften alene. Samtidig har ønsket om å være «naturens herre og mester» ikke bare ført til forurensning, men også til kloning og surrogati, for å ta noen eksempler. Kort sagt, hvis respekten for naturens og livets egne grenser faller bort, må vi betale en dyr pris for viljen til å manipulere virkeligheten etter eget forgodtbefinnende.

Konsekvensen av opplysningsfilosofenes forestilling om den legemsløse fornuft ble tidlig uttrykt i malerkunsten. De to hovedretningene innen det abstrakte maleri viser på hver sin måte at kunstens tema kun er kunstnerens egen fantasi. Den subjektive sentimentale fremstilling av kunstnerens sinnstilstand i form av strukturløse farvesammensetninger har som motstykke kunstnerens upersonlige analyse av tilværelsen som som summen av usammenhengende ting. I begge tilfeller konstituerer bildet seg selv uten feste i «virkeligheten». Slik synliggjør det abstrakte maleri fornuftens fravær også i dagliglivets gjøremål. Mennesket er overlatt til «tilværelsens uutholdelige letthet».

I dagens kulturbilde fremstår det autonome menneske ikke som et «fornuftsvesen», men som en homeostase av drifter som utleves på basis av forestillingen om individets rett til selvutfoldelse. I praksis viser fornuften seg å være et lydig redskap også for en «begjærets logikk». Kravet om at mennesket ikke skal underordne seg noe utenfor mennesket selv, har til sist fratatt oss både det naturlige og det fornuftige som rettesnor for livsførselen. Løsrevet fra «det naturlige» overlates mennesket til det meningsløse og historieløse.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står på trykk torsdag 24. april, i biskopens faste kulturnotat-spalte i Dagen.

Advertisements

10 responses to “Bortfall av det naturlige

  1. Takk for interessant innlegg!

    Skal prøve å hekte meg litt på det med kunsten, den abstrakte og den figurative. Inkarnasjonens mysterium er tilstede overalt – ånd og materie, kan ikke adskilles, kan ikke sammenblandes. Det åndelige i kunsten MÅ være tilstede. Og det er helt rett, abstrakt kunst er på en måte ren åndelighet. Og når vi «vanlige» folk ser et abstrakt bilde begynner kampen – vi leter desperat etter noe figurativt, legemlig i det. Vi sier: Ja, der ser jeg et tre, og der er et ansikt. Det er som med Adam da Eva sto der – endelig fant han kjøttt av sitt kjøtt. Ren åndelighet kan være interessant, men «Ånden svever over mørke vann og over Marias skjød for at Gud skal bli kropp.»

    Men det abstrakte gjør krav på å være tilstede også i det materielle bildet, ellers vil «elg i solnedgang» og «hytta i skogen» bli ganske så platt og middelmådig. Når folk står foran et storverk av mesterne, myser de på detaljer og stoffligheten og sier; Dette forstår jeg! Men nei, vi forstår ikke, vi gripes. For det finnes såkalt «forståelig» (les figurativ) kunst som er ren materialisme selv om det skal mye til. Druer og nymfer kan være så vakkert malt det vil, så fotografisk og rett, så detaljrikt og briljant, men er det ikke beåndet, er det ingen ting. Ja, jeg vil si det så høytidelig, har ikke kunstneren kjærlighet, er det ingen ting. Har ikke mesteren evnet selv å se, vil ikke hans bilde åpne andres øyne. Det er en dyp sannhet i dette at det er ikke du som ser ikonet – det er ikonet som ser deg.

    Kunst handler ikke om å fortå – det handler om å bli forstått. Jeg tror det er det som skjer når noen sier: – Dette forstår jeg. Endelig er det en som har forstått livet, slik jeg ser det. Noen har sett meg og kjenner dyp tilfresstillelse.

    Da Michelangelo hogde ut David sto han foran en stor død marmorblokk. Men Michelangelo så i sin ånd David og begynte å hogge vekk bit for bit, inntil den vakre kroppen sto der, fortsatt som død marmor, men likevel som et åndsverk som vi i fem hundre år har stanset ved grepne og forstått.

  2. Kjære Magne!

    Takk for interessant kommentar.

    Likevel frykter jeg at det som du skriver, hovedsaklig gjelder for det (mer eller mindre) naturalistiske maleri ellel skulptur..

    Den abstrakte kunst i dens ulike former krever fortolkningshjelp hva enten i form av tittelen på verket eller fabuleringene til en «skjønnånd» (les: kunsthistoriker). Kort sagt, uten referanse til en form for «virkelighet» fremstår maleriet egentlig kun som et lærret med farver, en innbydelse til å koble tilskuerens fantasi opp mot kunstnerens innfall.

  3. Som sagt – abstrakt kunst er ren åndelighet. Den har typisk nok veldig appell til det intellektuelle publikum og den er på en måte en yndling hos dem som alltid er underveis og aldri egentlig vil ha noe tydelig svar. (Litt synsing det der sikkert)

    Dermed ønsker jeg ikke legge opp til forrakt for det abstrakte, ei heller kritisere andres kunstsyn eller smak. Det kan være veldig godt å se et abstrakt bilde som har fanget essensen av naturen rundt oss, på en måte gir det oss en sannere opplevelse av naturen enn romantiske skigarder, bare det abstraherte tar utgangspunkt i troskap mot det vi VIRKELIG ser.

    Og her glipper det ofte for «middelmådigheten.» Kunsteren har ikke våget å stole på øyet, men tvinger sin opplevelse inn i en slags konform vanetenkning og fornekter egentlig virkeligheten og det naturlige. Christian Krohg klaget en gang over publikums kritikk – de rynket øyebrynet fordi skyggen under haken hadde feil farge. Men Krohg sa – det var slik jeg så den.

    Et stikkord i din kommentar er – virkelighet. Hvor ofte har vi ikke fått visket Platon i øret: Det du sanser er ikke virkelig. Veien til å tro på «Demiurgen» er ikke lang.

    Det skjer noe merkelig i skapingsprosessen. Alt starter jo i tanken og i det åndelige.

    En jobber med de formelle elementer i flaten, ennå er alt bare som du sier – lerret og farge og navnløse former. De navnløse former settes så gradvis sammen – den indre mening begynner å få ytre mening. Ved et punkt kan vi si – det er ikke lenger «bare» farge – plutselig kjenner jeg meg gjenkjent i min kroppslig erfaring.

    Eller jeg gripes av en skjønnhet i landskapet. Ennå kan det abstrakte innhold være skjult, ennå finnes ingen høystemte visjoner, bare jord og stein og luft, men en driver på trottig trofast mot det skapte og sakte faller ting på plass og en sier – jo selvfølgelig, det stemmr jo, der er det gyldne snitt, der er forsvinningspunket osv. Det er som dogme og erfaring byr hverandre opp til dans.

    Og gåter over alle gåter – jord forblir jord, ånd forblir ånd, men de kan ikke la vær å elske hverandre.

    Se Guds bolig er hos menneskene!

  4. slik språket er arbitrært og fjernet fra en «virkelighet», og dermed er avhengig av konsensus (språkinnsikt) slik musikken er «abstrakt»..slik er også det moderne maleriet avhengig av «språkinnsikt» for å kunne leses (les. kunsthistorikere eller skjønnånder :)) Umiddelbart Sanses kan det vel likevel langt bedre enn språket?? Ellers er det en lykke for noen av oss at det finnes rom for undring og frie assosiasjoner…

  5. Dynamikken mellom det abstrakte og det figurative opptar meg veldig som kunstner og kristen. Den synlige og usynlige virkelighet som begge er like virkelig.

    Jeg er enig med deg inger lill at vår sansing av virkeligheten helt sikkert opererer på mange plan som går forbi det jordiske, synlige. Hvis jeg forsto siste avsnitt rett??

    Jeg tror jeg kan poengtere ting som kan gi en slagside mot det jordiske, og det synliggjør en problemstilling i vår tro som kan være litt forvirrende:

    Vi oppfordres til å søke det himmelske, det som er der oppe. Vi advares mot sansligheten og heller ikke elske verden.
    Samtidig nærer jeg en dyp kjærlighet til alt det skapte som noe godt, kirkefedrene gikk hardt i mot det dualistiske heresien som opphøyde det åndelige og forraktet det kroppslige. Samtidig er kroppen død uten ånd. Jeg venter det nye Jerusalem som skal stige NED, arven er gjemt i himmelen (derfor står min hu til det som er der oppe), men vi er arvinger til jorden og ser fram til den dagen skaperverket skal bryte ut i jubel.

    For min del er ikke dette noen avklaret formel som en gang for alle senker ro over sjelen, tvert om, det er veldig mye bevegelse og kraft i det.

    Vil gjerne høre mer om virkelighetene 🙂

  6. Er ikke «verden» å forstå som et konseptuelt begrep her? De falne ting? Det første store sukket av kunstnerisk fornøydhet skjedde jo da denne verden sto der ny og duggfrisk..såre godt var det..
    Jeg blir også betatt av hvordan Israel leter i hele landet for å finne de fremste kunstnerne når de skal smykke ut sin helligdom..(og er ikke det stilisert ornamentikk, godt håndtverk og materialets betydning..?)
    Så lenge vi snakker med hverandre/ om «virkeligheten» har vi en refleksiv distanse til den, og den er fortolket, og ikke naturlig. Jeg tenker at ideen om en kunst som mimer virkeligheten og ikke fortolker den, må høre til i magien..et hulemaleri som skulle «skape hva det tegnet» eller noe i den retning, eller kanskje grafittiens forsøk på å si at «jeg er».
    Alt annet står i en fortolkningstradisjon der kanskje Kitch som «Elg i Solnedgang» bare er seg det mindre bevisst. (Husker vi debatten om Nerdrum var Kitchmaler? Hans aksept av dette begrepet gikk ut på at han tok seg selv høyst alvorlig..at han ikke hadde distanse til det, problemet er at han motsier seg selv ved å være så bevisst reflekterende rundt det han gjør.)Og selv om han maler i et naturalistisk språk, blir vi vel tvungen til et møte med oss selv (eller til den avvisende fnysingen eller latteren) når han maler sitt selvportrett som Satyr, eller et vakkert klassisk landskap (øde?) med ei kvinne som sitter i tomheten og gjør sitt fornødne..så og si midt i fleisen på oss?
    Hvis vi ikke kan språket forstår vi vel heller ikke at focaliseringspunktet i for eksempel Parmigianino «the Madonna with the long neck» (for en ufattelig upoetisk og ikkefortolkende tittel- det eneste jeg lærer av den er at maleriet er malt med malen 1-8 og ikke 1-7?)er i hennes hjertes grotte, ikke i Jesusbarnet som hviler på fanget hennes, og derfor må fortolkningen gå i retning av den kontemplative Maria, den som gjemmer alt i sitt hjerte…Er det «virkelighet» eller er det abstraksjon at så mye av betydningen i denne tavla ligger i Geometrien…søylen…ja, det gyldne snittet…mimer dette virkeligheten eller fortolker det/ kommenterer?

    Hva ser jeg når jeg ser «Mona Lisa»..ser jeg den revolusjonerende claire obscure teknikken, i de myke udefinerte overgangene det vage som kan være et smil ..eller ser jeg de konkurrerende bakgrunnene som gir henne noe av mystikken, eller ser jeg henne som et tømt tegn som er fylt med et nytt innhold? ( bak glass, Been there done that, bilder av folk som tar bilde av bildet., shoppingbager som henger på armen til en Hollybimbo…)Det som er helt sikkert, er at jeg ikke ser Lisa del Gioconda..

    Væren. Væren er absolutt tilstedeværelse..og det er refleksjon/ fortolkning av denne tilstedeværelsen. Begge disse livsområdene skal god kunst fange…tenker jeg da…

    Det er ellers en trist effekt av «kunst for kunstens skyld» at den blir så selvreflekterende/ introvert. Og at vi har så dårlig opplæring i hvordan vi skal forstå den..Dette i tillegg til at det er vanskelig å finne objektive kriterier for hva som er godt og dårlig gjør situajonen komplisert.
    Uansett må det viktigste være at det ikke bare er tungetale det som blir «sagt» i bilder og tekster..at det har kommunikative potensialer..at det ikke bare bygger opp den som uttrykker seg??

    ( jeg har en klar følelse av at dette begynner å nærme seg tungetale…)

  7. Takk for tungetalen. Dette blir nesten som å spille sjakk mot Magnus Carlsen, selv om jeg på ingen måte er ute etter å sette noen i sjakk. Tvert om, jeg hopper djervt i det og prøver å hekte meg på tankegangen din – du snakker om miming og fortolkning, tilstedeværelse og refleksjon og du spør etter kriterier for god kunst.

    Et bilde vil alltid være en illusjon, altså en slags magi. For det er magisk med det tomme lerretet og de abstrakte formene. En abstrakt form, en skygge kanskje, er fortsatt i fri flyt, inntil en ny abstrakt form legges til, en lysform kanskje, kombineres med den første og som ved et trylleslag oppstår en mening og en gjenkjenning og vi mener å ha forstått. Vi aner et budskap, en ide. Men vi fortstår ikke ornamentikk og dekor, vi gleder oss over den, skjønnheten i rytme og mønster. Naturen er full av alt det der. Mimingen er en del av prosessen, handverket, den utrolige tilfredsstillelsen å skape en illusjon, den abstrakte kampen for at bildet skal henge sammen formelt og til sist den voksende refleksjonen over hvorfor jeg stanset akkurat ved dette motivet. Jeg klipper inn en refleksjon jeg hadde i en kunstkatalog for et par år siden:

    «Sommeren og sola hilser på. Alt blir blått. I Ervika ruller havet inn, som en blågrønn melodi. Kunst og musikk hører liksom sammen. De lange, late dønningene reiser seg på grunna og skifter farge fra blågrønn til okerbrun lengst inne. Skumringer og skumstriper lager fine dekorasjoner og abstrakte mønstre hver gang bølgen mister balansen og deiser framover.
    Sommeren varer så kort her i Norden, ikke én dag en gang om en bor ved Stad. Skulle solen skinne to dager på rad vil folk her ute si «litt av ein sommar» uten ironi i stemmen. Nåja, det er vel litt overdrevet kanskje. Det har hendt jeg har ligget i havet med badetemperaturer over atten grader og nydt det. Men gråværet kommer, vær du sikker. Det siger inn og himmelens farge og lys tar kommandoen på resten av fargene med den største selvfølgelighet. Da forsvinner de store skyggeformene, nå ser vi nye sider ved landskapet der bak. Før på dagen da lyset trengte dypt ned i vannet ble det hentet opp farger fra bunnen, nå lukkes dette tittehullet, nå ser vi bare den ytre virkelighet, men vet at under alt dette blygrå, finnes en annen verden.

    «Det virkelige», hva er det? Kanskje hinnen mellom det jordiske og det evige er like tynn, som vannhinnen på havet? Bak vår begrensede, timelige virkelighet, finnes en dypere, åndelig virkelighet som i gitte øyeblikk vil tre like naturlig fram, som når lyset gjennomstråler havet og havets hemmeligheter åpenbares.»

    For de som er nygjerrige:
    http://www.adfontes.no/Utstillinger/Utstilling%20Selje/Utstillingskatalog.pdf

  8. Bare en bitte liten oppklaring:
    Vi bruker ikke begrepet «magi» på samme måte her. Jeg tenker på det i sin mest opprinnelige form – som «overtro». Mao at det er et 1-1 forhold mellom det som tegnes og Tegnet. Så når du tegner fruktbarheten eller jakten på huleveggen, så har du den, eller i alle fall kraften fra den. Når du skriver «POS» på en murvegg, så er du! «Magi» forstått som «fortryllelse» er et annet innhold i det begrepet?

    Gjenkjennelig og forståelig,(tolkbart?): hvis det skulle være et argument mot det abstrakte maleriet, måtte vi samtidig slå fast at ideer ikke kunne gjenkjennes og fortolkes.

    Jeg tenker at hovedgrunnen til at den abstrakte formen i kunsten dukket opp engang på begynnelsen av 19-tallet, var at premissene endret seg. Fotoet var oppdaget og tatt i bruk, og det gjorde at Maleriet måtte redefinere seg selv.
    Erkjennelsen av at «virkeligheten» ikke kunne gjenskapes på et lerret,(det er mer enn nok å nevne dimensjonaliteten) måtte føre til frihet. Hva er maleriet? Det er farger, linjer, stofflighet og struktur. Avgrensning? Det meste i de moderne «ismene» i Maleriets historie er en forskning på hva som er mulig innenfor premissene mediet setter. Og selvfølgelig et forsøk på å bidra til «mening». Eller skjønnhet….

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s