Hellige narrer!

«Vi er de uforstandige for Kristi skyld. Dere er de kloke kristne. Vi er svake, dere er sterke. Dere er ansett, vi er foraktet» (1. Kor. 4, 10)

Skal Kirken utvikle seg, bli mer folkelig, moderne, eller dreier vår tro seg om å holde fast og bevare? Pave Frans belyste spørsmålet i en preken 16. april, angående feiringen av jubileet for 2. vatikankonsil (min oversettelse): «Vi feirer dette jubileum, vi lager disse minnesmerkene, men vi bryr oss ikke; for vi vil visst ikke ha forandring! Og det er mer ved dette: Det finnes i kirken de som vil vende seg bakover. Dette kalles å være sta, dette kalles å temme Den hellige ånd, dette kalles å være idioter, trege av hjertet (fools and slow at hart).

Det å være gammel-katolsk troende betyr nettopp å vende seg bakover ved å være sta i å holde fast de eldgamle sannheter. Dermed fastholder vi den udelte uforanderlige tro. I Den nordisk-katolske kirke tror vi at St. Vincent fra Lerins formulerte en sannhet om hva det vil si å være katolsk troende: “Id teneamus, ubique, quod semper, quod ab omnibus creditum est, hoc est etenim proprieque catholicum” – (Kun det er sant katolsk som alle har trodd, alltid og alle vegne). Dette er nok for oss, vi trenger ingen forandring eller utvikling av Kirkens tro og ritualer. Det vi trenger er tydelige stemmer om å bevare og verne Kirkens mysterier uforandret av de mange moderne tankeretninger. Slik at vi kan bevare budskapet om Kristus uforandret, og apostlenes lære gir vi videre i samme form den ble overgitt oss.

«Forandring!», «Tilpassing!», dette er ord som har brakt stor ulykke inn i Kirken. De falske løfter fra de moderne teologer er at ved å forandre liturgien, språket, kommunikasjonen skulle flere «føle seg hjemme» i kirkene. Alteret skulle helst se ut som et vanlig bord, og presten «en av folket». Dermed forsvant mystikken, offeret og det hellige alvoret. Presteseminarene er derfor tomme, og mange mennesker praktisere ikke troen sin. I visse protestantiske kirker ønsket man endog å forandre læren direkte, for å gjøre kirken mer inkluderende.

La oss heller da være «idioter, trege av hjerte»! La oss ydmyke oss for Herren, mens vi bevarer i rene (og trege) hjerter det han har overgitt oss!

Advertisements

12 responses to “Hellige narrer!

  1. Takk for brennaktuelle ord, fr. Johannes. Det er sta vi vil v’re, ikke stivna, men klovner og idioter.

  2. Jeg vil gjenta det jeg har skrevet før en plass: Det opprinnelige er det friskeste. Jeg vet ikke hvem som sa det første gangen, men det er alltid spennende å følge bekken oppover for å finne de ferskeste dråpene.

    La meg nevne en selvfølgelighet fra det allminnelige liv som rir oss som en mare: At vi alltid skal bli bedre. Jeg sikter til min egen stand, lærerne. Innforstått, vi er aldri gode nok. Vi er alltid på minussiden.

    Det er aldri noen som kommer på at den lille forskjellen mellom «bedre» og «god» utgjør forskjellen på om en skal brenne ut eller om en skal bli god i det en driver med.

    En god skole setter ikke strek over det som allerede funker, men en «bedre» skole har en lei tendens til å forrakte alt det som er bra fra før og som faktiskt er godt.

    Nå lever vi i en kultur som har aversjoner mot å definere hva som er godt og hva som er ondt, da er det mye mer tidsriktig å «gjøre ting bedre», det utfordrer nemlig ikke relativismen, for ingen kan egentlig svare på hva som er bedre enn bedre. Men om en skal kjempe for en god skole, får en straks problemer, en er farlig nær å måtte se på noen absolutter, og de finnes pr. definisjon ikke i dag.

    Den som søker det gode, vil alltid bli bedre.
    Men det å bli bedre trenger nødvendigvis ikke føre til at en blir god.

    Noen vil nå lukte reaksjonært blod. Selvsagt er logikken over litt skjør og ubeskyttet, men jeg ønsker å pirke bort i den elitære tankegang som preger evolusjonismens hegemoni. Darwin er ikke farlig fordi det ble diskusjon om antall dager osv i Genesis, han er farlig fordi han etablerte en grunnleggende misnøye med det skapte. Vi spiser meget beske frukter av denne planten i vår tid, vi fryder oss ikke over godheten lenger, vi stresser med å bli bedre, rikere, vakrere, sterkere og smartere.

  3. Dette er akkurat slik jeg tenker, Magne. Tusen takk for innspillet. Det er den progressive tankegangen som ligger og ulmer bak «happy clappy» teologi og gudstjenester som nå tydeligvis skal favoriseres – også av Rom. Uten mysteriet har vi ingenting i denne verden.

  4. Det merkelige, som Ingrid nevner også, er jo at desto mer alvorlig vi tar budskapet vårt- og dertil også liturgien – jo mer fremstår vi som klovener og idioter i denne verden. Ennå det er de progressive som holder «klovnemesser» og ikke vi… For et paradoks!

  5. Hjertelig takk fr. Johannes.
    Jeg sier av hjertet Ja og Amen hertil. Må vi få nåde til å bringe dette videre med tydelige stemmer som du sier. Vi må gjerne bli sett på som narrer. Vi er jo bare skrøpelige kar som forvalter den dyrebare skatt. Tilpassingen har Gud selv sørget for da han ble menneske i
    Kristus Jesus.

    av f. Tore Andreas

  6. Gode fr. Johannes.

    Jeg må bare si det rett ut: Dette synes jeg var en merkelig og tendensiøs tolkning av pavens preken, og sitatet er tatt helt ut av sin sammenheng på en slik måte at det forvrenger hele budskapet i prekenen.

    Pavens preken handlet om vårt instinktive ønske om å TEMME DEN HELLIGE ÅND. Paven snakket slett ikke om «progressiv teologi» eller om at Kirken skal tilpasse seg denne verden og drive med noe happy-clappy-greier.

    Hvis du vil peke på representative sitater fra prekenen burde du heller trekke frem disse:

    «We want the Holy Spirit to sleep,» he said. «We want to domesticate the Holy Spirit, and that just won’t do because he is God and he is that breeze that comes and goes, and you don’t know from where.»

    The Holy Spirit is God’s strength, the pope said. The Holy Spirit «gives us consolation and the strength to move forward,» and the moving forward part is what can be a bother.

    People think it’s better to be comfortable, but that is not what the fire of the Holy Spirit brings, Pope Francis said.»

    For dem som måtte være interessert i hva paven *egentlig* sa og hva han *egentlig* mente, kan jeg anbefale disse to lenkene:

    1. News Service sitt referat her: http://www.catholicnews.com/data/stories/cns/1301701.htm

    Og 2. Father Zs kommentar «Pope Francis slaps down those who resist the Holy Spirit», her: http://wdtprs.com/blog/2013/04/pope-francis-slaps-down-those-who-resist-the-holy-spirit/

    Beklager, fr. Johannes, men når du indirekte beskylder Pave Frans for å IKKE «være sta i å holde fast de eldgamle sannheter», når du insinuerer at han IKKE er «en tydelig stemme som vil bevare og verne Kirkens mysterier» – da blir det så dumt at det faller på sin egen urimelighet.

    Vennlig hilsen Ragnhild,
    kateket i St. Paul menighet

  7. Og bare et siste innspill om hva det var Pave Frans mente med at vi må bevege oss «fremover», her er avslutningen av den siterte prekenen:

    Pope Francis ended his homily encouraging everyone to pray for docility to the Holy Spirit, «to that Spirit who comes to us and urges us forward on the path to holiness.»

    Oversatt til norsk (av meg): «Pave Frans avsluttet prekenen med å oppmuntre alle til å be om lydighet mot/å bli opplært av Den Hellige Ånd, den Ånd som kommer til oss og oppmuntrer oss/dytter oss fremover på veien mot hellighet.» Ikke så fryktelig skremmende budskap, spør du meg 😉

  8. Jeg tror som sagt ikke at dette utsagnet gjelder indre åndelighet (det er vel flere ting nye paven har gjort som tyder på dette). Det gjelder hvordan kirken skal forholde seg til verden. Skal den tilpasse seg og sin liturgiske «kommunikasjon» med Pinocchiomesser, ballongmesser og klovnemesser, eller skal den holde fast på de gamle former? Her føler jeg vel – fortell meg gjerne at jeg har feil- at Romerkirken ikke har en enhetlig mening. 2.vat har vel en del «skylden» for de mange ulike holdninger her. Se bare hva Cardinal Kasper sier 12.april i L’Osservatore Romano: «In many places, [the Council Fathers] had to find compromise formulas, in which, often, the positions of the majority are located immediately next to those of the minority, designed to delimit them. Thus, the conciliar texts themselves have a huge potential for conflict, open the door to a selective reception in either direction.» Det eksisterer altså «tidsinstillte bomber» i konsiltekstene. Ser vi et snev av touch av slike bomber i min siterte tekst? Svaret er nok JA på det, og i den sammenheng er heller ikke mitt innlegg spesiellt merkelig eller tendensiøst.

  9. Kjære fr Johannes.

    Det var mye godt og nyttig du skrev i dette innlegget, og jeg kan slutte meg til det meste, men i slike debattinnlegg settes gjerne ting på spissen. Det har jeg stor forståelse for. Blogger er stedet for å komme med påstander og synspunkt, ofte uten forbehold.

    Men jeg må likevel si at jeg reagerer litt på noe av det du skriver. Jeg tror det skyldes at du trekker inn paven og dermed implisitt kritiserer en annen kirke. Slike utspill mot «de andre» er nesten alltid uheldige, særlig når det er nok å ta av i vår egen sammenheng.

    Du skriver at «vi trenger ingen forandring eller utvikling av Kirkens tro og ritualer». I utgangspunktet høres dette både godt og sant ut. Men er det mulig? Det er vel ingen av oss, uansett kirketilknytning, som har bevart noe uforandret. Liturgi, tro og ritualer har hele tiden vært under utvikling, også i den udelte kirke, også i NKK. Hvis alt var plass fra begynnelsen, var det vel unødvendig med de syv første økumeniske konsilene, unødvendig med de mange liturgiene? Hvis alt var på plass er det vel unødvendig å gjøre noe annet i NKK enn å oversette gamle liturgier, kopiere gamle former og si frem gamle sannheter. Men det er vel ikke bare det vi gjør, eller? Vi tilpasser oss tiden vi lever i, både i preken, språk og virkelighetsforståelse.

    Jeg tror at NKK, og alle katolske kirkesamfunn, tar hensyn til virkningshistorien, hvordan kirken har forstått både tro og liturgi, og et slikt hensyn utfyller tidsavstanden på en god måte. Det paradoksale er at det bare er mulig å bevare gjennom forandring. Så spørsmålet handler kanskje ikke om kirken forandrer seg, men mer i hvor stor grad kirken forandrer seg, og om denne forandring endrer vesentlige sider ved vår katolske tro og praksis.

    Jeg tror som deg at det er både nyttig og vesentlig å reflektere over i hvor stor grad kirken skal tilpasse seg, og hva dette eventuelt har å si for det uforanderlige budskapet fra Kristus. En skal selvsagt ikke forandre for forandringens skyld. Jeg er i så måte veldig glad for å stå i en katolsk sammenheng som søker de gamle kildene på en ny måte, i en ny tid, for det er ikke nostalgi vi bedriver, men vi søker å leve i et organisk pulserende liv, hvor Den hellige ånd skal lære oss alt (forandring), og minne oss om alt det Jesus har sagt oss (bevaring) (Jfr Joh 14:26).

  10. Takk for kommmentaren Kim.
    Vet ikke om jeg svarer på det du påpeker her, men gjør et forsøk:

    For det første så tolker du dette helt riktig som et «skudd fra hoften». En reaksjon der og da. Derfor er det heller ikke ment som noen «kritikk av et annet kirkesamfunn», egentlig. For å presisere: Jeg tenker at det må være lov å kritisere/påpeke at det paven her sier står i motsetning til vår identitet som gammel-katolikker. Dette mener jeg er relevant for oss, fordi, jeg tror at paven i Rom er Kirkens primas, ledende patriark, (eller hva man måtte titulere biskopen i Rom, dvs.jeg er ingen sedevakantist..), og at hva Kristenhetens øverste leder sier offentlig har stor betydning. Jeg liker ikke de nye påfunn man har funnet på i Roma (som Scranton-erklæringen nevner) som splitter Kirken. Her ligger vår identiet som gammel-katolikker, og også vår legitimitet. Når jeg kritiserer paven, så er det ikke fra utsiden, som en protestant, men fra innsiden, som en gammel-katolikk. Man kan ikke gjøre forandringer og deretter kaste ut de som ikke vil bevare det bestående. En slik dynamikk kan ikke kirken leve med. Hele problemet nå, som jeg ser det, er jo at Romerkirken tar Gud til inntekt for sine nye forandringer, også de med utgangspunkt i 2. Vatikankonsil, som jo er bakgrunnen for pavens tale ovenfor. Meget store ord er brukt, som «work of the Holy Spirit» o.l. Jeg kan gjerne utdype hva jeg mener bedre, i et annet innlegg, hvis dette ble kort og uklart.

    For det andre så anså ikke kirkefedrene, konsilfedrene og teologene kirkemøtene som noen «forandring» men som et vern mot vranglære. Det var aldri noe «nytt» som ble forkynnet på disse møtene. Det var simphelthen en fastholdelse av apostlenes rene tro som var poenget.

    Den beste måte å bevare er å be (lex credendi lex orandi). Dette var fedrene klar over. Derfor argumenterer ikke st. Athanasios med bibelsitater eller dogmatikk i sin debatt med Arius (han som mente jesus ikke var Gud), men med liturgi: Kristne ber jo til Jesus som Gud! Da må han også være ett med Faderen. Dette er logikken. Derfor er liturgisk konservatisme så viktig. Ikke som arkeologi, men som uttrykk for vår tro. Liturgi er ikke uttrykk for kommunikasjon og forståelse (det kommer i andre rekke, minst…) men for tilbedelse. Jeg ser derfor ingen teologiske grunner til å forandre det bestående (vi snakker ikke om detaljer… men om bønn mot øst, kommunionsform, bruk av leke nattverdsutdelere, interreligiøs bønn osv…).

    Jeg erkjenner at det er et stort gap mellom oss og «den udelte kirke» tidsmessig, men det har heldigvis vært en kontinuitet i liturgiske uttrykk og i teologi. Jeg ser at kulturen har forandret seg, og også de subjektive oppleverlser at hva kristendommen er. Spørsmålet her er imidlertid om hvilken vei som er farbar for kirken når det gjelder å omgås den samtidige kultur. Jeg mener nok at Vat. 2 «s «åpenhet mot verden» osv. ikke var av det gode her. Men det er kanskje en diskusjon for spesiellt intresserte… ? 🙂

  11. Hei igjen, fr Johannes.

    Takk for et godt og utfyllende svar. Det er fint å bli minnet på hva som er vår identitet. Jeg skal grunne litt på det du skriver.

    En liten kommentar allerede nå. Hvis vi skal tolke Den romersk-katolske kirke positivt (noe vi bør gjøre), vil jeg jo tro at den anvender noe av den samme begrunnelse for «forandring» som kirkefedrene, nemlig at det ikke er forandring, men «et vern mot vranglære» og «en fastholdelse av apostlenes rene tro» (jfr Apostelmøtet i Jerusalem: «Den hellige ånd og vi har besluttet…» Apg 15:28).

    PS! Jeg forstår selvsagt at det er uenighet knyttet til om en splittet kirke kan beslutte noe som helst, men det får være en annen debatt…

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s