Kampen for ekteskapet

Hva kan vi som kristne gjøre for å underbygge ekteskapet i dagens kulturkrise? I en lederartikkel i Dagen (08 01 2013) leser vi at Stålsett-utvalgets forslag om å frata kirkene vigselsretten «vil være å skyve kristen religionsutøvelse enda lenger ut av den offentlige sfæren». Dette er utvilsomt riktig isolert sett, men spørsmålet er om en slik løsning likevel er nødvendig for å sikre egenarten i ekteskapet mellom to kristne. Det nytter lite å sloss for vigselsretten hvis vi i samme åndedrag taper ekteskapet som en kirkelig ordning. Den primære oppgave for kirkesamfunnene i dagens situasjon er å sikre at det kristne ekteskap ikke går under i den samme malstrøm som har oppløst familien som borgerlig ordning.

Som uttrykk for en naturens orden er ekteskapet blitt kalt menneskehetens første institusjon og som samfunnets grunncelle har familien tjent som ramme om seksualitet og barnefødsel. Dertil er ektefellenes kjærlighet et formål i seg selv, idet samlivet i familien er barnas første undervisning om medmenneskelighet og sosial omgang. I dag henger disse formål i løse luften. I Oslo består mer enn halvparten av husholdningene av én person samtidig som ekteskapet komplementeres med mer uforpliktende samlivsformer – sogar mellom individer av samme kjønn. I denne funksjonelle familiemodell inngår barna som «dine, mine og våre».

Oppløsningen av familien som en organisk ordning til beste for ulike kombinatoriske interessefellesskap skyldes ikke vår tids «umoral», men avspeiler at en ny individbasert moral er kommet isteden. Enkeltmenneskets rett til selvutfoldelse er opphøyd til høyeste verdi. Denne «masseindividualisme» har dype røtter i modernitetens menneske- og samfunnsforståelse, og vi må som kristne ikke innbille oss at dette er en midlertidig tilstand. Derimot må vi ta inn over oss hvilke konsekvenser dette får for kirkesamfunnenes vigselspraksis.

Denne besinnelse gjelder for såvel brudeparet som presten. Ektefolk må ikke ledes inn i kristne samlivsforpliktelser som de hverken kan eller vil innfri. Samtidig bør kirkesamfunnene ikke anse den kirkelige vigsel som et slags kontaktskapende «misjoneringstiltak». Vigselshandlingen er noe mer enn en forbønn over brudeparets velferd likesom når man ber om godt og tjenlig vær for markens grøde. Ekteskapet mellom to kristne «skjer i Herren» (1 Kor 7:39). Deres samliv skal tuftes på kristne hustavler (Kol 3:18ff; 1Tess 4:3-5), og forholdet skal leves ut i bønn for at de sammen skal «arve nåden og livet» (1 Pet 3:7). Slik fører den kirkelige vielse inn i noe langt mer enn en borgerlig ordning til fremme av prokreasjon og gjensidig omsorg. Ekteskapet er en ramme om og en kilde til ektefellenes helliggjørelse, idet forholdet mellom Kristus og kirken tjener som forbilde for samlivet (Ef 5:25ff). Likesom menigheten er den store familie, skal familien være den lille menighet.

I møtet med vår samtids kulturelle kaos bør derfor kirkesamfunnenes vigselspraksis først og fremst ta sikte på å fastholde vielsen som innvielsen i en spesifikk kirkelig ordning. Den nye ekteskapsloven av 2009 gjør denne prioritet desto mer nødvendig og et eventuelt bortfall av vigselsretten kan i så måte virke frigjørende.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i biskopens faste spalte i Dagen, torsdag 21. februar.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s