Det livssynsåpne samfunn

Den nyss avgitte innstilling om religionenes plass i offentligheten er blitt kritisert for å ville utviske kristendommens historiske særstilling i Norge. Forsvarerne av innstillingen har innvendt at kultur ikke et statisk begrep. I et flerkulturelt samfunn må vi regne med løpende forandringer. For å gi plass til religiøse minoriteter og enkeltmenneskets rett til tros- og livssynsfrihet må det skapes «et livssynsåpent» samfunn». Det gjenstående store spørsmål blir da hva er «limet» som skal binde oss sammen. Hva gir «vi-følelsen»?

Dette spørsmålet ble reist allerede for to hundre år siden da opplysningsfilosofene tilrettela grunnlaget for det moderne demokrati med et program i to punkter. Først måtte samfunnet frigjøres fra fortidens fremskrittshemmende institusjoner og da fremfor alt familien og kirken. Dernest skulle virkeligheten nyordnes i pakt med våre ønsker. Denne målsetning, mente man, kunne innfris gjennom politisk virksomhet, idet det fornuftige og det naturlige forenes i en høyere etisk harmoni som lar individet finne sin plass i samfunnet. Etter to hundre års eksperimentering ser vi at ønsket om harmoni ikke er innfridd. I dagens samfunn gis det ingen organiske fellesskapsbånd som binder «det hele» sammen. Samfunnet består av summen av enkeltmennesker og den høyeste verdi i samfunnslivet er individets rett til selvrealisering. Denne «masseindividualisme» fører med indre nødvendighet til kravet om et «åpent» samfunn. En individbasert rettighetstenkning kan ikke formidle en felles, identitetsgivende overlevering som basis for det offentlige rom.

Således var det påfallende at vi Norge i 2005 ikke maktet å markere hundreårsminnet for unionsoppløsningen. Som et høydepunkt i feiringen ble Peer Gynt fremført på engelsk i den egyptiske ørken. Samtidig ble det lansert et forslag til en ny nasjonalsang som bedre kunne svare til dagens kultur. Likeledes ble det foreslått at St Olavs- og Karl Johansgate skulle omdøpes til ære for mer kjente samtidspersoner. Dette er ikke uskyldige eller «dumme» påfunn, men talende vitnesbyrd om bortfallet av en nasjonal vertskapskultur. Den enkelte lever i samtiden uten annen støtte under livsferden enn samspillet med skiftende interessefellesskap. På denne bakgrunn er det klart at storsamfunnets forankring i «kristne og humanistiske verdier» blir meningsløs. Det sosiale liv må alene bygges på en individ- eller gruppebasert rettighetstenkning.

Ikke desto mindre kunne Stålsett-utvalget ha funnet en annen løsning. Gjennom dommen i den såkalte «krusifikssaken» fra 2011 fastslo Den europeiske menneskerettsdomstol at staten Italia har rett til å gi fortrinnsbehandling til en religion som er del av landets historie og kulturarv. Kjennelsen innebærer at rettighetstenkningens fokus flyttes fra individets rett til selvrealisering til samfunnets rett til å opprettholde sin kulturarv. Også i et multikulturelt samfunn er det legitimt rom for en ledende vertskapskultur.

La oss håpe at det norske politiske establishment under den videre behandling vil lytte til Den europeiske menneskerettsdomstol. Et individbasert «livssynsåpent» samfunn som i menneskerettighetenes navn relativiserer alle verdistandpunkt, vil til slutt oppløse seg selv i konfliktgenererende normløshet.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i biskopens faste spalte i Dagen, torsdag 24. januar.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s