Demokrati i kirken

«Dere skal ha ros for at dere holder fast ved de overleveringer jeg har gitt videre til dere», skriver Paulus til korintermenigheten (1 Kor 11:2). På samme måte roses Romermenigheten fordi de «av hjertet er blitt lydig mot den lære som er blitt overgitt» dem (Rom 6:17, 15:18). Det gis altså en gitt trosoverlevering som menighetene plikter å holde fast ved. Utfordringen til senere kristne generasjoner blir da å fastholde og videreføre den samme apostoliske overlevering.

I vår tid aktualiseres problemstillingen på en ny måte idet en rekke kirker og kirkelige grupperinger har innført demokratiske styringsinstanser. Dette er ikke uproblematisk. For selv om den demokratiske samfunnsmodell bygger på de beste intensjoner, følger det også med innebygde ideologiske premisser. Kravet om folkestyre utsprang under den franske revolusjon fra ønsket om oppbrudd fra fortidens mørke. Denne emansipatoriske målsetning i fornuftens navn innebærer at den politiske prosess ikke kan være bundet av fortidens tenkesett og levevis. Den historiske arv fremstår i utgangspunktet som en hindring for fremtidens lykkesamfunn. Enhver forandring blir derfor per definisjon som et fremskritt å regne.

For et kirkesamfunn som er vevet inn i demokratiske tenkemåter, melder spørsmålet seg i hvilket grad denne fremskrittsmodell lar seg forene med lydighet mot trosoverleveringen. Sant nok kan det kirkelige demokrati være uproblematisk i en rekke praktiske anliggender. En helt annen sak er det når også åndelige spørsmål skal avgjøres på demokratiske premisser. Et trosgods som «én gang for alle er overgitt til de hellige» (Jud. 3), kan ikke utleveres til vilkårlige flertallsbeslutninger i demokratisk valgte forsamlinger.

Selv om man i prinsippet skjelner mellom praktisk-administrative og åndelige anliggender, viser erfaringen at «demokratiske» kirker lett presses også i teologiske spørsmål. Når modellen som sådan hviler i forestillingen om fremskritt gjennom stadig nye tiltak, står man overfor en permanent fristelse til forandring for forandringens egen skyld. En gruppe valgte representanter som regelmessig møtes, vil forlange et sakskart som synliggjør deres eksistensberettigelse. Behovet for stadig nye saker driver frem forandringer og gjør også det kirkelige demokrati blind for verdien av det som er. Den norske kirkes utrettelige arbeide med nye liturgier og salmebok er et passende eksempel.

De nylige avstemningene i Den engelske kirkes generalsynode om innføringen av kvinnelige biskoper manifesterer det egentlige problem med et kirkelig demokrati. Bruddet med den gitte kirkeordning skulle legitimeres gjennom en demokratisk prosedyre, men til tross for sterkt press kom en gammeltroende gruppe uheldigvis til å stemme «feil» slik at nyordning ikke fikk tilstrekkelig flertall. Kirkeledelsen som vel hadde kalt det Den hellige Ånds gjerning dersom de fått det som de ville, samlet seg allerede neste dag for å få saken opp på nytt. Begrunnelsen som ble gitt, var at avgjørelsen ikke er forståelig for samfunnet utenfor. Kort sagt, med rå politisk makt skal prosessen pågå helt til det ønskede resultat er oppnådd. En sekulær styringsmodell sikrer at kirken fremstår til forveksling lik det sekulære samfunn.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i Dagen 6. desember i spalten «Kulturnotat».

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s