Døden og kristenlivet

Et dødningehode illustrerer omslaget på en ny ungdomsutgave av den nye bibeloversettelsen (Les nyhetssakene i Dagen og Vårt Land). Hvordan Bibelselskapet har kommet på en slik ídé, må de selv svare for, men påfunnet kaller til ettertanke. Dødningehodet fremkaller assosiasjoner til ryggen på en Hells Angels motorsyklist. Kanskje er det ment som et slags memento mori – en heller grotesk påminnelse om tilværelsens uutholdelige letthet og dødens makt. I så fall kunne det tjene som en «kul» illustrasjon til den stoiske filosof Senecas oppfordring: «Oppgi alt håp og du vil ikke lenger frykte». For hvis vi aksepterer vår uunngåelige skjebne, mente han, gjør vi fred med døden og den kan ikke lenger forstyrre våre liv. Kanskje fremtvinger et Hells Angel medlems livsførsel lignende tankebaner.

Derimot er det vanskelig å se et dødningehodet som en passende illustrasjon til Bibelens frelsesbudskap. Sant nok bortforklarer heller ikke den kristne oppstandelsestro menneskelivets forgjengelighet, men evangeliet bevitner samtidig det kristne håp. Meningsløsheten er altså ikke det siste. Paulus – en av de bibelske forfattere som omslaget illustrerer – kaller på den ene side døden «syndens sold» (Rom 6:23), men samtidig lar oppstandelsestroen ham utbryte: «Død hvor er din brodd? Død hvor er din seier?» (1 Kor 15:56).

Oppstandelsesbudskapet fratar oss likevel ikke frykten for døden som livsledsager. Kanskje blir døden tvertom enda mer påtrengende for den troende all den stund troen og håpet påminner oss om at vi er skapt til samfunn med Gud. Vi tynges av sorg ved våre kjæres grav fordi dødens gru på et vis blir desto mer meningsløs, når vi vet at vi likevel skal oppstå. En slik sorg er ikke å svikte vår tro. Allerede første Mosebok anskueliggjør at tilliten til Guds omsorg paradoksalt nok intensiverer tapet. Urhistorien fremstiller først generasjonenes naturlige gang med usentimental nøkternhet. Først etter Guds løfter til Abraham fremstår døden som en trussel. «Abraham sørget og gråt over Sara», leser vi (1 Mos 23:2). Men hans tillit til Gud gir ham også kraft til å komme videre. Vi leser i det påfølgende vers: «Deretter reiste han seg, (og) gikk bort fra sin døde hustru» (23:3). Kanskje hører vi en gjenklang i Jesu ord: «La de døde begrave sine døde» (Matt 8:23).

Dette betyr hverken en fornektelse av dødens alvor eller et forbud mot å sørge over eller begrave våre døde. Det kristne begravelsesritualet vil nettopp gi oss en viss frihet og distanse til døden ved å holde frem for oss at vi er skapt til fellesskap med Gud og ikke til gravens mørke. Gud, vår Skaper og frelser, har i Kristus beredt en fremtid for oss hinsides døden. Derved kan vi fatte nytt mot. Vi kan gråte Abrahams tårer ved båren, men deretter kan vi også reise oss fra sorgen. I møtet med de destruktive kreftene i vår samtid må den kristne menighet ikke pakke sitt budskap inn i et dødningehode som om graven var det siste. For døden er oppslukt av livet.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget stod også på trykk i spalten «Kulturnotat» i Dagen, 11. oktober.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s