Litt om bruken av røkelse

Røykelse i kirka representerer bønner og lovsanger. I åpenbaringsboka heter det til dømes at: «En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Han fikk en stor mengde røkelse som han skulle legge sammen med alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen» (Åp. 8:3).

Det er vanlig å bruke røykelse til vesper (aftensang) og i messa som en introduksjon og en forberedelse til liturgien som følger, og motivet for bruken finner man i Det gamle testamentet der templet i Jerusalem hadde et eige alter for røykelse i tillegg til offeralteret.

Ved messa si innledning står presten ved alteret, og diakonen kjem med røykelseskaret fra høgre side: «For fra solens oppgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant hedningefolkene, og på hvert sted skal det brennes røkelse og bæres frem offergaver for mitt navn, rene offergaver; for mitt navn skal bli stort blant folkene, sier Herren, hærskarenes Gud» (Malaki 1:11).

Ideelt sett legger presten fem skjeer med røkelse i røykelseskaret og vier røykelsen til Den treenige gud. De fem skjeene representerer da Det gamle testamtets fem rettferdige menn; Abel, Noah, Melkesedek, Aron, og Sakarias. Presten røyklegger alteret fra vest mot øst.

Det er vanlig å røyklegge presten under offertoriet. Dette gjøres for å ta med prestens bønner og lovsanger i røyken som stiger opp foran alteret. Det samme gjelder når man røyklegger forsamlingen og ikoner. De er alle med i den felles lovprisningen. Røykelsen representerer dermed den «Åndens fellesskap» som er skildra i Gal. 2:9.

Advertisements

Snublestein og grunnstein

Selv om menneskeheten i våre dager har vokst enormt i teknologisk og vitenskapelig kapasitet, så er menneskeheten stadig umoden i nødvendig kunnskap om deres forbruk. Derfor er grepet på bruksteknikkene dårlige og denne menneskelige ufullkommenheten resulterer i trøbbel. Mennesket har tapt grepet på de kontrollerende verktøy. Istedenfor har mennesket lånt moralsk autonomi i egen søken etter selv å forklare og bestemme sine ideer og sin atferd. Dette begrenser menneskets evne til å skille mellom mål og midler. Dette gjelder i økonomi som i andre vitenskaper eller teknikker.

Når den italienske økonomen og bankieren Gotti Tedeschi (1945-) prøver å forklare hva mennesket i disse dager har tapt grepet på, så begynner han med to prioriterte fakta.

  1. Ved beslutningen å ignorerer egenverdi og hellighet for menneskers liv og dermed naturlovene, så har den naturlige fruktbarheten og fødselens lette livstilpasning og justeringen til økonomiske lover glippet for mennesket. Med denne livsfremmedgjøringen rystes økonomiske vekstlover og fremskyter kreativitet som er typisk for syndige menneske som fornekter Gud og Hans skaperverks lover, for å fremme alle sine egne lover. Når det gjelder den nåværende krisen, så har den lærde og den rike vestlige verden erstattet økonomisk vekst knyttet til en harmonisk vekst av befolkningen, med en kompensatorisk vekst bestående kun av individuell forbruk.
  2. Ved beslutningen å ignorerer det enestående; at menneskelivet er laget av kjød og ånd, så er mennesket ute av fornuftskontroll. Den lærde og rike vestlige verden har ikke hatt ønske om en svært dynamisk økonomisk utvikling av helheten, men bare i materielt forbruk og nytte av hvert menneske – menneske ansett som et «intelligent dyr». Mennesker som bare blir møtt ved å gjøre materielt forbruk til alt og ”det hele”. Ellers vil BNP ikke vokse. Og for å lykkes i denne hensikt, så har mennesket ved selv å forstyrre balansen i den globale økonomien, snublet og lagt grunnsteinen for en ny verdensorden. Ikke bare av økonomisk ønske, men av kulturelt og åndelig ønske som til og med kan bli den største revolusjonen i menneskehetens historie. 

Vår postmoderne finans, med økonomisk populisme og opportunistisk pengeøding, gav vekstbløff av BNR. Forklaringen på feilkoblingen som har skjedd er den perverse logikk i avvisningen av det fruktbare ekteskapet, frakoplingen fra verdien av familien, den fallende fødselsrate og oppblåsingen av falsk økonomisk vekst og ufundamentert forbrukergjeld. Det er dette som har oppskaket og svekket verdiene av den enkelte og av samfunnet, en tuskhandel med en falsk vekst – og ikke vekst av mennesker, en behandling av mennesker som ”intelligente dyr” som derfor ansees rent fysisk- og glemmer at mennesket er av ånden i tillegg til at det er laget av kjøtt.

Europas karakter er å se klart betydningen av å ha en kultur som er basert på de verdiene som trekkes ut fra evalueringen av hva som er bra og dårlig. Erkjenne den unike betydningen av en klar forankring i den gamle kristen tro, i konstruksjonen av de verdier som er styrken til et folk. Verdier som fastholder Europa til ikke noensinne å ønske å frasi den sanne frihet, den ansvarlige verdifullheten og den rimelige uavhengigheten.

Krisen skjedde fordi mennesket har mistet meningen med livet, betydningen av sine handlinger. Fordi nihilisme er vår tids valgte filosofi er mennesket frakoplet referansen til sannheten. Sannheten er nihilismens snublestein. Og uten nettopp verktøyene i Sannheten, kommer mennesket ut av kontroll. Det er nettopp Sannheten som er menneskets og samfunnets nøkkel til kontroll og ekte vekst. Sannheten er livsvekstens grunnstein. Nietzsche mente at de høyeste verdiene har mistet sin betydning, at ”Gud er død”. Hvordan kan en vente at vår tids etiske nihilisme vil vise den sanne mening, for det felles gode?

Hvis livet er meningsløst og uten mål kan en ikke vente annet enn at de menneskelige handlingene er opportunistiske. Men mennesket trenger å ha logikk heller enn opportunisme, knyttet til den dominerende tanken som forklarer hva som er ønskelig av godt og ondt. Og hvorfor skjedde det at mennesket ble opportunistisk? Det skjedde fordi vi mistet bindingen med Kristus, med Gud, og fordi vi mistet kontemplasjon av Kristus og følelsen av skaperverket og dermed våre liv. Vi mistet den nødvendige iveren og ønske om å etterfølge og hjelpe Kristus, velge å bli smidd i Hans perfeksjon og utføre bedrifter i troens gjerninger. I troens gjerninger til dem som er profesjonelle i bank, industri, politikk, forskning, medisin, utdannelse, etc…

Måtte Jesus straffast?

I juni heldt den respekterte presten og tidl. rektor ved St. Vladimir Seminary, f. Thomas Hopko, eit føredrag der han kom inn på temaet om forsoninga. Måtte Jesus «straffes i synderes sted» eller er det ei misforståing?

«Kvifor er krossen naudsynt? Fordi det er den einaste måten. Den einaste måten ein kan forsona heile skaparverket med Gud. Den einaste måten Gud kan visa oss sanninga. Den einaste måten me kan gi alt me skuldar tilbake til Gud. Kva skuldar me Gud? Kristus betaler gjelda vår, står det i skrifta.

Men kva er gjelda? Eg skal fortelja dykk noko me trur på heilt kategorisk – dette er eit dogme: Jesu død på krossen har ingenting med straff å gjera. Ingenting! Han bli ikkje straffa i vår stad. Har de sett filmen Mel Gibson laga – The Passion of The Christ? Det finst mange kristne som trur det – at Jesus måtte krossfestast fordi me måtte straffast. Gud greier ikkje å straffa oss nok, så Jesus blir straffa i vår stad, me trur på Han og så får me gå til himmelen. Det er rein blasfemi å tenkja slik. Jesus seier sjølv; eg kjem ikkje for å dømma eller for å straffa – eg kjem for å frelsa og gjera frisk.

Men korleis blir du frelst – korleis blir du frisk? Berre når du elskar fullt og heilt. Når du lever etter Guds bud om å elska Gud med heile sjela, heile sinnet, all di makt og din neste som deg sjølv. Det Gud vil ha frå oss er vår kjærleik. Jesus lever ut Guds kjærleik i menneskeleg form, og som menneske gjev han Guds fullkomne kjærleik tilbake til Gud. Dette gjenforeiner og forsonar verda. Det er kjærleiksgjelda som blir betalt på krossen.

Dei heilage fedrane og vår tradisjon seier at han måtte bli krossfest. Det fanst ingen annan måte å demonstrera fullkomen kjærleik på. Kyrkjefedrar som Gregor av Nyssa og Athanasius seier jamvel at han måtte døy akkurat på den måten han døydde. Det kunne ikkje ha vore ei knivstikking i ein bakgård eller hjartesvikt. Han måtte krossfestast av heidningar og jødar, av kyrkja og staten – av prestar og kongar. Det måtte vera ein kross – den måtte lyftast opp, slik at Kristus kunne dra alt og alle til seg.

Alt dette er berre mogleg i krossfestinga: Både den fullkomne kjærleiksgåva Gud kunne gi til menneska, og samtidig den fullkomne kjærleiksgåva eit menneske kunne gi til Gud. Det er berre mogleg i krossen.»

Eg må innrømma at store delar av livet har eg trudd at på grunn av menneska sine mange synder måtte Gud straffa ein uskuldig for at dei skuldige skulle gå fri – og få gratisbillett til himmelen. Det var vel det eg hadde lært. Jesaja 53 blei ofte brukt for å forklara det – straffa låg på han for at vi skulle få fred, som det blir omsett med i ei norsk omsetjing.

Men Jesaja 53 blir ikkje brukt i nye testamentet for å forklara evangeliet, så vidt eg har fått med meg. Eg kan ikkje sjå at det står med reine ord nokon stad at Gud straffa Jesus i vår stad. Det står ingenting om straff i Johannes 3, 16. Heller ikkje når Peter forklarer evangeliet på pinsedag. Paulus snakkar om rettferdiggjering og å bli fri frå lovens forbannelse og frå dødens makt, men sjeldan om straff.

Har lesarane av bloggen nokre tankar om dette?

Øystein Lid