Ønsket om menneskelig fellesskap stikker dypt i oss. I det nære kan det gis oss som familie, vennekrets eller ulike former for kameratskap. I det fjerne blir det straks vanskeligere. Den sosiale enhet kan da være gitt i kraft av maktbruk eller på basis av ideologiske fremtidsvisjoner. Romerriket ville samle folkeslagene rundt keiseren og hans armé. Opplysningsfilosofene ville opprette et fornuftens verdensherredømme. Islam søker å forene alle i profetens teokratiske visjoner. I den vestlige kultur skal menneskerettighetene legge det moralske grunnlag for en felles humanitet. Det kristne alternativ er å gjøre gjeldende menneskehetens enhet som en Guds gave i Kristi kors. Korsdøden forsoner ikke bare Gud og det falne mennesket, men den binder også menneskeheten sammen i et nådens fellesskap.
Jesus er selv opphavsmannen til dette tenkesett, da han under inntoget i Jerusalem omtalte den forestående korsfestelse med å si: «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» (Joh 12:32). Utsagnet markerer korstreets tvetydighet som galge og tronstol, idet den lidende Messias her fullbyrder sin kongsgjerning (Joh 19:19ff). Samtidig hører vi gjenklangen fra Det gamle testamente. Danielsprofetien omtaler «et tre som stod midt på jorden… Treet var stort og kraftig. Det var så høyt at toppen nådde helt til himmelen og det var synlig til jordens ende.» (Dan 4:11). Likeledes oppfylles Esaias-profetiens løfte om Jerusalems herlige fremtid: «Løft dine øyne og se deg omkring. De samler seg alle og kommer til deg. Dine sønner kommer langt borte fra. Dine døtre blir båret på armen.» (Es 60:4).
Hvem er så alle disse som her dras inn i frelsesverket? I den johannéiske teksten nevnes i det foregående ikke bare Jerusalems innbyggere, men også at Jesus for tilreisende grekere forkynner frelsen i korsdøden (Joh 12:20ff). I det følgende leser vi så at Jesus som sin siste handling før han utåndet på korset, stiftet et nytt fellesskap bestående av hans egen familie og apostelkretsen (19:25f, jfr Ap gj 1:13f).
Paulus omtaler dette fellesskap som den «Guds menighet som han vant seg ved sitt eget blod» (Ap gj 20:28), idet han forklarer at Gud på korset skapte «et nytt menneske» av jøder og grekere (Ef 2:15ff). Som konsekvens av dette inndeler Paulus nå menneskeheten i tre hoved grupper – jøder, grekere og Guds kirke (1 Kor 10:32).
Den kristne kirke utgjør altså «tertium humanum», for å bruke Augustins terminologi. I boken «Om Guds stad» fremholder han det kristne fellesskap som motstykket til det romerske imperium og dets voldsbruk, samtidig som han avviser drømmen om at en tilstand av varig fred vil kunne realiseres i denne verdens samfunnsdannelser. I syndefallets verden fremstår korstreet som menneskehetens enhetspunkt og nåden som vårt enhetsbånd. Frem til dommens dag, skriver Augustin, er Guds rike til stede i den falne verden kun som «en skygge», men ikke desto mindre kan «det himmelske Jerusalem» foregripes i Guds kirke som allerede idag er «samlet fra alle folk» og «spredt over hele verden».
Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i Dagen under spalten «Kulturnotat».
NORDISKKATOLSK BLOGG 
«Allerede men ikke ennå»….
Store perspektiver!
Kjem stadig attende til nettopp Jesu utsegn: Og når eg vert lyft opp skal eg dra alle til meg! Dette ordet og Paulus sitt resonnement i romerne om den fyrste Adam sin ulydnad, kva elende har vi ikkje av den? Kva då med den andre Adam si lydnad – kva verknad skal ikkje den få?
Den fyrste ser vi, den andre kan vi ane.
Ei kvinne tok ein surdeig og blanda i tre mål kveite, inntil alt var gjennomsyra. Kvifor ei kvinne og ikkje ein bakar? Ein bakar skal jo ha si løn, hass brød er ikkje til gjevandes. Ei kvinne(husmor) gjer det av omsorg og nåde. Kyrkja er jo ei mor. Kvifor tre mål og ikkje to eller fire? Nokon bibeltolkarar meiner det handlar om den gong tre kjende kontinent, slik og tradisjonen har gjeve oss tre vismenn får Afrika, Asia og Europa.
På det individuelle nivå kan vi tenkje oss det treeinige mennesket med ånd, sjel og lekam.