Påskelovsongen

Seint på den store og heilage laurdagen samlast me i kyrkja att til påskevigilien. Bli gjerne med oss! Påskelyset blir tent, og diakonen syng den vakre påskelovsongen «Exsultet», som minst er 1500 år gamal – sikkert eldre også.

Påskelovsangen – Exsultet

Fryd deg – du himlenes engleskare!
Juble av glede, Guds mysterier!
La frelsens basun kunngjøre den store konges seier!
Må også jorden – lysende i den evige konges klarhet,
glede seg i sin nye strålekrans,
og vite at mørket som omsluttet verden, er hevet.
Glede seg skal også Kirken, vår mor,
kledt i glansen fra så stort et lys,
mens denne hall gjenlyder av mengdens mektige sang.
Derfor, brødre, som står her i det herlige lysvell
fra denne hellig kjerte,
hjelp meg å påkalle
den allmektige Guds miskunn,
at han, som uten min fortjeneste
har opptatt meg blant levittene,
gir meg del i sin klarhets lys,
så jeg kan frembære lovsangen til denne hellige kjerte.

℣: Herren være med dere.
℞: Og med din ånd.
℣: Løft deres hjerter.
℞: Vi løfter våre hjerter til Herren.
℣: La oss takke Herren, vår Gud.
℞: Det er verdig og rett.

I sannhet, verdig og rett er det
av hele vårt hjerte og sinn
å lovsynge den usynlige og allmektige Fader
og hans enbårne Sønn,
Jesus Kristus, vår Herre.
For oss innfridde han Adams gjeld til den evige Far,
og med sitt dyre blod utslettet han fortidens synd.
Ja, dette er påskefesten
da det sanne Lam blir ofret.
Med dets blod blir de troendes dørstolper vigslet.
Dette er den natt
da du i fordums tid førte våre fedre,
Israels barn, ut av Egyptens land
og bragte dem tørrskodde over Det røde hav.
Ja, dette er den natt
da ildstøttens lys fordrev syndens mørke.
Dette er natten og timen
som løser alle her nede som tror på Kristus,
fra verdens laster og syndens mørke,
gir dem din nåde tilbake
og skjenker dem del i din hellighet.
Dette er den natt
da Kristus brøt dødens lenker
og seirende stod opp fra de døde.
For uten gjenløsningens nåde
gavnet vår fødsel oss intet.
Så underfullt bøyer din godhet seg mot oss!
Uten mål eller grense er din kjærlighets miskunn:
For å løskjøpe trellen prisgav du Sønnen.
Sannelig: nødvendig var Adams synd,
den som Kristi død har utslettet.
Å, salige synd som vant oss så stor en gjenløser!
I sannhet salige natt
som alene fikk tiden og timen å kjenne
da Kristus stod opp fra de døde.
Om denne natt står det skrevet:
Natten skal lyse som dagen.
Natten skal lyse over min glede.
For denne natt driver med hellig makt
ondskap på flukt,
renser for synd, gjenreiser den falnes uskyld
og gir de sørgende gleden tilbake.
Den jager hatet på flukt, skaper enighet og fred
og bøyer mektige riker.
Hellige Far! Ved nåden du skjenker oss
i denne hellige natt,
rekker jeg deg vår lovprisnings kveldsoffer
i denne brennende kjerte,
som de strevsomme bier har virket,
og som din hellige Kirke høytidelig frembærer
ved dine tjeneres hender.
Nå lyder lovsangen til denne lyssøyle,
som den flammende ild har tent til Guds ære.
Om ilden deles i mange flammer,
svekkes den ikke ved å gi sitt lys i lån til nye lys,
for ilden næres av den smeltende voks
som bidronningen har virket til stoff for denne dyrebare kjerte.
I sannhet salige natt
da himmelen forenes med jorden,
det guddommelige med det menneskelige.
Derfor ber vi deg, Herre:
La dette voklys,
viet til din ære,
brenne videre uten opphør
og fordrive denne natts mørke.
Gi, at det blir tatt imot som søt vellukt
og blander seg med himmelens lys.
Må morgenstjernen finne det brennende,
den morgenstjerne som ikke kjenner nedgang:
Kristus, din Sønn,
som er stått opp fra de døde
og i sin klarhet lyser for menneskeslekten,
han som lever og råder fra evighet til evighet.

℞: Amen.

Øystein Lid

Advertisements

Langfredag, markert som på 300-talet

Under langfredagsliturgien i dag hyllar me Kristi kross. På 300-talet reiste ei fransk kvinne ved namn Egeria til kyrkja i Jerusalem, og me kan lesa at krosshyllinga var fast praksis på langfredag også for 1700 år sidan – berre at dei i Jerusalem på den tida framleis hadde delar av den ekte krossen – som blei oppbevart i eit sølvskrin. Egeria skildrar korleis Jerusalem-kyrkjelyden samlast kvar dag i den stille veka, med lange messer, faste og bøn. Langfredag skildrar ho slik:

«Når folket samlar seg framføre krossen har dagslyset vakse i styrke. Evangelieteksten som handlar om Jesus framføre Pilatus, blir lesen. Etterpå snakkar biskopen til folket, trøystar dei sidan dei har slite heile natta, og skal slita seg gjennom dagen også. Han formanar dei om å ikkje trøytna, men ha håp til Gud, som vil gje dei ein desto større belønning etter slitet. Etter å ha oppmuntra dei så godt han kan, seier han: «No må kvar og ein av dykk gå til husa dykkar, setja dykk ned ei stund, slik at alle er klare igjen her like før den andre timen av dagen, altså frå då av og fram til sjette time. Då kan de få sjå det heilage treet frå krossen, og kvar av oss trur at det vil vera til gagn for vår frelse. Frå den sjette timen må me alle samlast her att, framføre krossen, slik at me kan bruka tida på å lesa og å be fram til det blir natt.

Etter dette, når velsigninga er sagt, ved krossen, før soloppgang, går alle med iver til Sion, for å be der Herren blei piska. Når det kjem tilbake, sit dei ei stund i husa. Så er alle klare. Ein stol blir passert for biskopen på Golgatha, bak krossen. Biskopen sit seg i stolen, og eit bord tildekkt av lintøy blir plassert framføre han. Diakonane står rundt bordet, og ein sølvdekkt skrin blir sett fram. I det ligg den heilage Krossen. Skrinet blir opna, og treverket blir teke fram og lagt på bordet. Den sitjande biskopen held den heilage krossen fast med båe hendene, medan diakonane står vakt rundt. Det blir vakta slik, fordi både medlemmer og katekumener kjem fram, bøyer seg ned og kyssar det. Og fordi det ein gong skjedde at ein person beit av ein bit av treverket og stjal det. Diakonane vaktar det så det ikkje skal skje igjen. Alle folka passerer – ein etter ein – bøyer seg, kyssar krossen og går vidare. Men ingen legg hendene sine på det. Etter at dei har kyssa krossen, og passert, held ein diakon opp Salomos ring, og salvingshornet kongane blei salva med. Dei kysser også hornet og ser på ringen. (…)

Når det sjette timen er komen, går dei framføre krossen om det så er regn eller sterk varme. Staden er under open himmel, og ei stor folkemengde samlar seg på den open plassen mellom krossen og Oppstandelseskyrkja. Det er så mange som samlar seg at det ikkje går an å pressa seg fram. Biskopen sin stol er plassert framføre krossen, og frå den sjette til niande timen er det ingenting anna som skjer enn lesing. Først blir salmar som omtalar Jesu liding lesne. Deretter lesning frå apostlane, om det så er frå breva eller frå Apostelgjerningane, kvar gong dei seier noko om Herrens liding. Deretter frå evangelietekstane. Profetordna om at Herren måtte lida blir også lesne. Frå sjette til niande time er det lesing og hymnar, slik at det kan demonstrerast for alt folket at alt som blei forutsagt om Herrens liding er gått i oppfylling. I løpet av dei tre timane blir folket lært at ingenting fann stad som ikkje var forutsagt, og ingenting var forutsagt som ikkje blei oppfylt. Bøner som passar til dagen blir bedne med jamne mellomrom i løpet av liturgien.

Det er fanstastisk å sjå kor folket sørgar og viser kjensler i løpet av undervisninga og ved bønene. For det er ingen, liten eller stor, som på den dagen ikkje sørgar meir enn ein kan forstå – for at Herren måtte lida alt dette for oss.» (Frå Egerias reise)

(Eg ber om orsaking dersom det har snike seg feil inn i omsetjinga).

Øystein Lid