Kristendommen og den sekulære stat

«Sekulær stat er en trussel mot religionsfriheten», kunne vi lese i Dagen den 9. februar. Overskriften kan bunne i ulike bekymringer, men påstanden uttrykker ikke kristendommens prinsipielle syn på statsmakten. De kristnes frykt har snarere vært at staten skulle ikle seg religiøse kledebon, dvs. ikke være sekulær nok! Ønsket om at staten holder rimelig avstand til det religiøse liv, avspeiler Jesu egne ord: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er» (Matt 22:21). Ved å fremholde at den verdslige og den åndelige myndighet er to forskjellige realiteter, avviser Jesus samtidig ethvert kirkelig forsøk på å skape teokrati og ethvert politisk ønske om å ville guddommeliggjøre statsmakten.

I den antikke verden var et slikt skille noe radikalt nytt. I den hellenistiske kultur skulle det religiøse liv nettopp tjene til å underbygge samfunnsordningen og legitimere den gitte politiske makt. Avvisningen av keiserdyrkelsen førte til at de kristne i største alvor ble omtalt som «ateister». Forkastelsen av den offentlige gudstjeneste innebar likevel ikke en avvisning av statsmaktens legitimitet. «Det kristne paradoks», som det gjerne kalles, er at øvrigheten anerkjennes som en Guds skaperordning som skal tjene livet i verden på en god og naturlig måte, men troslivet henter likevel sin autoritet fra evangelieforkynnelsen og ikke verdslige myndigheter. Hvis denne forskjell respekteres, er et samvirke mulig til det felles beste.

Ved samtidig å understreke øvrighetens verdslige egenart og kirkens åndelige selvstendighet la kirkefaderen Augustin i boksamlingen «Om Guds stad» grunnlaget for middelalderens enhetskultur ved å gjøre gjeldende at den maktutøvelse som øvrigheten legitimt utøver i en fallen verden, må holdes i balanse av kirkens åndelige autoritet. Denne balanse ble først brutt i det 16. århundre da katolisisme og kalvinisme begge krevet å være statsmaktens formynder, mens lutherdommen motsatt la det religiøse liv i fyrstemaktens fang.

I dagens pluralistiske samfunn gjør vi klokt i på nytt å fastholde distinksjonen mellom borgerlige ordninger og nådens ordning. Skillet innebærer at vi ikke er avhengige av et spesielt politisk system for å kunne leve som kristne. Følgelig kan vi godta at de politiske institusjoner i samfunnet avspeiler ulike kulturelle forhold og derfor følger sin egen verdslige logikk. Selv om vi ikke kan forlange at statsmakten anerkjenner kristendommens sannhetskrav og etiske normer, må vi ikke desto mindre kunne forvente at sivilsamfunnet garanterer oss et frihetsrom utenfor statsmaktens ideologiske kontroll. Vår frihet til å leve som kristne skal simpelthen inngå som del av våre borgerlige rettigheter. Med andre ord, hvis religionsfriheten hviler i rettsstaten og ikke de styrendes vilkårlige velvilje, fremstår den sekulære stat som lettere å leve med enn politiske regimer som uforpliktende anvender kristne forestillinger til å underbygge sin egen legitimitet.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Teksten stod også på trykk i Dagen 16. februar, i spalten kulturnotat.

Advertisements

2 responses to “Kristendommen og den sekulære stat

  1. ««Det kristne paradoks», som det gjerne kalles, er at øvrigheten anerkjennes som en Guds skaperordning som skal tjene livet i verden på en god og naturlig måte, men troslivet henter likevel sin autoritet fra evangelieforkynnelsen og ikke verdslige myndigheter. Hvis denne forskjell respekteres, er et samvirke mulig til det felles beste.»
    Dette er en intressant setning. Spørsmålet er i hvilken grad et samvirke er mulig, siden staten alltid synes å ekspandere og forrykke «balansen». Kan en harmoni fungere, eller har staten alltid tendenser til «demoni» i seg?

  2. Kjære fader Johannes!
    Her har du et meget viktig poeng. Sist fredag tegnet prof. Bernt Oftestad bildet av av en ny – «multikulturell» – konfesjonsstat bygget opp omkring «martyrene» fra 22 juli. Det skal bli meget spennende å se hvilken plass statskirken vil få i fremtidens politiske landskap.
    Vår oppgave blir å sikre «en statsfri sone» for å låne Eivind Berggravs uttrykk fra kirkekampen. Vi kan ikke ta til takke med å ha en frisone for privatreligiøs hobbyvirksomhet. Religionsfriheten må også gjelde i det offentlige rom, slik striden omkring legenes samvittighetsfrihet aktualiserer.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s