Verdier og rettigheter

Sekulariseringen har gjort at noen teologer og kirkeledere har villet legitimere kristentroens relevans ved å vise til gudstroens moralske betydning for samfunnslivet. Unødige ord som synd og omvendelse, overgivelse og etterfølgelse erstattes av en ny terminologi. I det 19. århundres borgerlige samfunn fant man løsningen i uttrykket «kristne verdier». I postmodernismen heter løsenordet «menneskerettigheter».

Begrepet «verdi» er opprinnelig et låneord hentet fra tysk idealisme. De store samfunnsendringene i datiden syntes å løsrive individet fra alle forpliktende normer og tradisjoner. I denne situasjon skulle forestillingen om en «sentralverdi» tjene som basis for livsførselen ved å forene etiske forpliktelser med opplevelser av skjønnhet i en meningsgivende orden. Den første store kritiker av prosjektet var Nietzsche som gjorde gjeldende at ropet på «verdier» kun er trylleri med ord, et æreløst forsøk på å bedrive teologi uten Gud. Senere anførte Max Weber at verditenkningen ikke kan underbygge en omforenet etikk. «Verdiene» samler ikke, ettersom det å ta parti for bestemte verdier som regel betyr å ta parti mot andre. Verdikonfliktene i dagens pluralistiske samfunn har bekreftet dette til overmål. Samfunnet er ikke et verdifellesskap, men består av interessesammenslutninger hvor rivaliserende individer søker sammen utfra nyttehensyn eller egeninteresse.

Livssyns- og livsstilskonfliktene i dagens pluralistiske samfunn har gjort begrepet «menneskerettigheter» til feltrop. Forestillingen er hentet fra Opplysningstidens forsøk på å grunnlegge en sekulær moral, men fikk etter krigens herjinger fornyet aktualitet i arbeidet med å sikre menneskeverdet mot totalitære ideologier. I vår kulturelle kontekst er imidlertid perspektivet annerledes, idet rettighetstenkningen tjener til å beskytte mot diskriminering samtidig som ulike frihetsidealer opphøyes til menneskerettigheter, f.eks. retten til seksuell utfoldelse. Kort sagt, retten til selvrealisering er opphøyd til en verdi av universell gyldighet.

Derved er man kommet tilbake til Webers problematisering av verdibegrepet. I konfliktsituasjoner hvor den enes rett står opp mot den annens, blir spørsmålet hvilke interessegrupper som har mest rett til å få sine rettigheter innfridd. I praksis avgjøres dette av hvem som disponerer mest politisk innflytelse. Samtidig fremstår de ikke-favoriserte gruppers standpunkt som etisk mindreverdig, idet de avviser og derved krenker de rådendes rettigheter. Individfokuseringen og fraværet av forpliktende gjensidighet får til følge at rettighetstenkningen ikke makter å fungere som samlende verdi i samfunnet.

En annen sak at begreper som «verdier» og «rettigheter» heller ikke evner å uttrykke egenarten i kristen etikk. Retten til selvutfoldelse er ingen kristen dyd. Den kristne nestekjærlighet er ikke et produkt av et sekulært samfunns politiske prosesser, men hviler i Guds bud. Veien til nesten kan derfor ikke løsrives fra gudsrelasjonen (Matt 22:37ff).

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget stod også på trykk i Dagen torsdag 19. januar i spalten «Kulturnotat».

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s