Julefeiringens legitimitet

Med hvilken rett feirer kristne jul? Påstanden om at feiringen av Kristi fødsel er en etteraping av den hedenske feiring av vintersolhverv, har satt julefeiringens opprinnelse i fokus. I det følgende vil jeg forsøke å oppsummere noen konklusjoner fra debatten de senere tiår.

Felles for antikkens religioner var at de tjente som veivisere for jordbruket ved å angi månefaser og solhverv. Slik oppførte den julianske kalender fra år 47 f. Kr. den 25. desember som dato for vintersolhverv. Vel tre hundre år senere, i år 274, erklærte så keiser Aurelian den 25. desember som festdag til ære for «den ubeseirede sol».

Påstanden er da at de kristne skal ha kopiert denne solfesten ved å gjøre den til en fest for Kristi fødsel. Det første motargument er av psykologisk art. På denne tid var de kristne en forfulgt minoritet, og det er derfor vanskelig å tenke seg at de ville imitere en hedensk fest. Rimeligere er det at den antikristne Aurelian ville instituere et hedensk alternativ til den kristne feiringen. En annen innvending er at de kristne i Nord-Afrika allerede feiret vintersolhverv som en Kristusfest i lys av profetien i Malaki 4:2 om «rettferdighetens sol». Selv om feiringen var lagt til vintersolhverv, var denne festen ikke syklisk, men eskjatologisk begrunnet, idet den minnet om at Kristus skal komme for å gi «legedom», dvs. frelse for sitt folk.

Allerede rundt år 200 hadde presten Hippolyt i Roma omtalt den 25. desember som Jesu fødseldag. Videre begynner kirkeåret i den første romerske liturgiske kalender fra år 336 med feiringen av Kristi fødselsfest på denne dag. Derimot feiret den greske kristenhet 6. januar, Åpenbaringsdagen, som Kristi fødselsfest, idet solhverv ble datert annerledes. Denne forskjell er begrunnet i en avvikende datering av vintersolhverv og fordrer en forklaring.

Utgangspunktet for dateringen er i begge tilfelle en for oss fremmed jødisk forestilling om at en profet skal komme til å dø i samme måned som han ble unnfanget. Tilsvarende mente man at Jesu død og hans unnfangelse også måtte sammenfalle. Hvis Jesus døde på fredag før påskeaften (den 14. Nisan) er den sannsynlige dato enten 7. april i år 30 eller 3. april i år 33 – og hvis unnfangelsen fant sted på samme dato – måtte Jesu fødsel nødvendigvis følge ni måneder senere. Kort sagt, ettersom Jesu død og unnfangelse fant sted ved vårjevndøgn, fødte Maria ved vintersolhverv.

Men i takt med at oldkirken adskiltes fra jødedommen, oppgav man også den jødiske kalender og regnet tiden i solfaser. Dette førte imidlertid til ulik utregning i den latinske og greske kristenhet, idet Langfredag ifølge den greske kalender falt på 6. april, mens den latinske daterte Jesu død til 25. mars. Derved ble også unnfangelsen ulikt datert og tilsvarende måtte Jesu fødseldag som i en greske kristenhet var 6. januar, falle på den 25. desember i den latinske kalender. Denne spekulasjon er altså ingen historisk datering, men den viser at Jesu fødselsfest ikke er av hedensk opprinnelse.

 

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Teksten er også publisert i Dagen, 15. desember, under spalten Kulturnotat.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s