Er det Kristus som dømmer oss?

Mange sier at det sikreste med livet er at vi alle skal døy, men i følge Skriftene og tradisjonen er dette feil. Det sikreste med livet er at Jesus Kristus kommer igjen som konge. Apostelgjerningene seier for eksempel at Gud; ”har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd”, og dette bekjenner vi i trosbekjennelsen når vi sier at ”han skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og hans rike skal være uten ende” (Apg. 17:30-31). Likevel er det nok domsteksten i Matteus 25:31-46 som er klarest om Kristi gjenkomst.

Kristi kongefest – eller domssøndag – er siste søndagen i kirkeåret. Vi har gjennom et heilt år fulgt Jesus fra vogga til grava og står nå igjen med en tekst som forteller oss om den store fremtidige finalen der Kristus kommer tilbake i all sin herlighet og med alle sine engler, og i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorda og under jorda, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære (Fil. 2:10-11), og ingen slipper unna. Vi må alle – levende som døde – fram for Guds domstol (Rom. 14:10).

Der må hver og en av oss svare for gjerningene våre og stå til rette for våre handlinger. De lydige får komme inn i Guds rike mens de ulydige møter fortapelsen. Men det er ikke Kristus som dømmer. Han er ikke kommet til jorda for å dømme, men for å frelse. Johannes Chrysostomos sier det vil bli ei underlig rettssak. Ingen dommer, ingen anklager, ingen advokat eller jury, bare vi og Kristus. Og der i Kristi lys – i Kristi uendelige kjærlighet som når til alle mennesker og som ikke snur ryggen til noen – vil vi selv dømme oss.

Vi vil selv dømme oss i forhold til hva vi gjorde mot ”en av disse mine minste søsken”, som Jesus sier, for det vi gjorde mot dem, gjorde vi mot han. Og disse minste søsken er først vår nære familie – ektefelle, barn og foreldre – deretter våre søsken i troen og så våre medmennesker. Jesus har tatt bolig i hver troende ved Ånden, Ordet og sine sakrament, men hvem som er troende er ikke opp til oss å vite. Vi må handle som om alle er det, for hvert eneste menneske hører til Kristus til det eventuelt velger å gå bort fra frelsa.

Men ingen gjerninger vil aleine frelse oss. Vi kan ha tro som flytter fjell, og likevel gå fortapt. Vi kan gi alt vi eier til de fattige, og fremdeles gå fortapt. Ja, vi kan dø som martyrer for Jesus Kristus og samtidig gå fortapt, for om ikke gjerningene springer ut av kjærligheten, har vi ingenting vunnet. Men heldigvis har denne kjærligheten et navn; Jesus Kristus. Han sultet for at vi skulle få brød. Han tørstet, så vi kunne få drikke. Han var hjemløs for å bli et hjem for oss. Han var naken for at vi skulle få kle. Han vart fengsla for at vi kunne bli fri.

Denne Kristi kjærlighet viser oss at den sanne kjærligheten er aktiv og kommer til uttrykk gjennom handlinger. I tillegg er den også lagt ned i våre hjerter. Så jo mer Kristus får vinne skikkelse i oss, jo mer vil hans kjærlighet tvinge fram gjerninger for evigheten, for våre handlinger reflekterer vårt sanne indre. Derfor mente også kirkens fedre at testen på om vi virkelig elsker Gud er hvordan vi elsker vår verste fiende. En sann gudstjeneste er jo i følge Jakob, Jesu bror, å hjelpe de trengende og ikke la seg flekke til av verda (Jakob 1:27).

Nå er det likevel ikke bare snakk om mat og drikke, kle og huslyd i bokstavelig forstand, men også i åndelig forstand. Bidrar vi for eksempel til å skape en atmosfære der Den hellige ånd kan virke rundt oss? Stiller vi opp når Kirken trenger oss? Er vi hjelpsomme? Det er jo ikke slik at vi sitter i ro og kjenner inne i oss at vi elsker noen, men om vi virkelig elsker, så viser vi det gjennom tjenester, gaver og kjærtegn. For noen vil dette falle mer naturlig enn for andre som må lære seg det gjennom å bygge karakter.

Paulus skriver i brevet til galaterne (Gal. 6:8-9) at; ”den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden”, og han oppfordrer oss videre til å ”gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett”. La oss derfor åpne oss for Gud, for alt starter der og forhåpentligvis ender det med orda: ”Kom hit, dere som er velsignet av min Far…”. Til ære for Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Advertisements

5 responses to “Er det Kristus som dømmer oss?

  1. Vel, det kommer vel an på hvordan man leser Det nye testamentet. Jeg er selv oppflasket med at der er to dommer (en før tusenårsriket som bare er for de troende, og en etter), men kan ikke se at Den udelte kirke – den kirken som samlet Bibelen for å ta vare på sine egne dogmer – underviser dette, så da gjør ikke jeg det heller.

  2. Hva er begrunnelsen til Den udelte kirke? Så langt jeg kan se av Det nye testamente er det der en beskrivelse av Kristi domstol (2.Kor 5,10 jfr 1.Kor 3,10flg), og at denne Kristi domstol gjelder de troende, og den dom som skjer ved Guds trone, som er den endelige og gjelder de som ikke har tatt imot den Herre Jesus. Dommen ved Kristi domstol handler jo ikke om vi går fortapt eller ikke, men om vår himmelske belønning.

  3. De tidlige kirkefedrene som for eksempel Justin Martyr, Ireneus av Lyon, Tertullian og Klemens av Alexandria meinte at de frelste ikke kom direkte inn i himmelen før dommens dag, men levde lykkelig i ”Abrahams fang” i påvente av sin endelige forherligelse (en forsmak på himmelen). Om man kom i den eine eller den andre kategorien, vart bestemt umiddelbart etter døden og seinest førti dager etter. Dette kan selvsagt sees på som en midlertidig dom, men ikke som det som protestantene kaller Kristi domstol, for i motsatt fall opplever de ikketroende en forsmak på den evige dommen. Det er heller ikke noen skjærsild, og den endelige dommen skjer ved Jesu andre komme.

    Videre er den tidlige tanken at ved døden blir sjela og kroppen skilt fra hverandre, og det er sjela som til slutt blir først til en av de to ovennevnte plassene. I denne mellomperioden kan sjelene i Hades bli påvirka av bønnene og kjærligheten til de troende.

    Johannes åpenbaring er for øvrig anerkjent som skrift, men er minimalt brukt i liturgien og sett på mer som mystisk. De østlige teologene som har dykket i boka, tolker derfor et eventuelt tusenårsrike som perioden fra Kristi død til han gjenkomst.

    Den offisielle læra til Den nordisk-katolske kirka – og som selvsagt samsvarer med den ortodokse kirka si offisielle lære (jf. dokumentet Roas to Unity) – er slik: ”Etter døden vil der ikkje lenger vere noko høve til omvending, det vert berre dom og prøving av gjerningar (sjå 2.Kor 6:2; Gal 6:10; Basilius den store, moral. 1.2,5 – PG 31.700f, 704). Menneska vil bli dømde av Gud like etter døden etter dei gjerningane dei har gjort i si levetid (sjå 2.Kor 5:10; 11:15; Rom 2:5-11): Dei rettferdige og helgenane vil bli førte fram til Gud, men syndarane vil bli førte langt bort frå Han til dødsriket (Hades), slik det er fortalt i likninga om den rike mann og Lasarus (Lk 16:19-31). «Medan dei ventar på den endelege domen, ventar sjelene åt dei truande på ein venare stad, syndarane og dei vonde på ein verre stad» (Justin Martyr, dial. 5.3 – PG 6.488)”.

    De bibelversa du nevner blir tolka i konteksten ovenfor. Både troende og ikke-trodende skal frem for (Kristi)domstolen og dømmes etter gjerningene sine – jf. Den ortodokse studiebibelen som også presiserer i kommentaren til versa at tro og gjerninger må jobbe sammen.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s