Privatisert kristendom og kirkens tro

Kristendommens truede stilling i vår kulturkrets viser seg ikke bare i sterkt synkende oppslutning om de etablerte kirkesamfunn, men også i allmennhetens tap av tradisjonelle kristne forestillinger og i det læremessige forfall på tvers av konfesjonsgrensene. I det åndelige tomrommet sprer New Age-forestillinger seg også i kristne miljøer. Selv om vi er på vakt mot utviklingen, må vi selvkritisk spørre: Har vi næret slangen ved vårt eget bryst? Opplevelsesjakten i nyreligiøsiteten kan lett spille på forestillinger som har levd som en understrøm i kristne miljøer.

Allerede under Romantikken begynte ulike kristne retninger å fremheve den enkeltes opplevelser som kilde for tro. I stedet for å ta utgangspunkt i Guds åpenbaring anførte man at troen først blir sann, når den enkelte selv opplever det som sant for seg. Forståelsen av at kun i personlighetens eget indre blir en sannhet til sannhet, var dypt forankret i tidsånden. Ikke minst hadde Immanuel Kant i sin filosofi understreket at all viten må forankres i mennesket selv. Spørsmålet om Guds eksistens og livet etter døden ligger imidlertid utenfor hva vi kan erfare, og kan derfor heller ikke besvares fornuftsmessig.

Men om religiøse spørsmål ikke kan holdes opp mot en objektiv virkelighet, kan troen på Gud likevel motivere samvittigheten til moralsk adferd. Gudstroen er altså til nytte uansett om «Gud» finnes eller ikke. Tilsvarende kan kristendommens «sannhet» begrunnes i dens sosiale nytte for samfunnet eller som terapeutisk hjelp i livsmestringen.

Denne forståelse av at trosforestillinger kun kan begrunnes på basis av moralske overbevisninger eller emosjonell visshet, førte i første omgang til at Bibel og bekjennelse ble overflødige som saklige normer for troslivet. Samtidig som kirkelæren ble avvist som tidsbestemte trosytringer, kunne en allegorisk skriftlesning enkelt omgjøre Bibelens budskap til allmennmenneskelige sannheter. I dag har nyåndeligheten ført denne antroposentriske begrunnelse for det religiøse liv til sin logiske konsekvens: Ettersom enhver er fri til utforme sin egen sannhet og mening med livet, blir også Gud hva, hvem og hvordan jeg selv ønsker at Gud skal være.

Som kristne står vi forsvarsløse overfor denne privatreligiøsitet, hvis vi ikke makter å fastholde kristendommens objektive sannhet. Verken følelsesladde prekener med moraliserende appeller eller happy-clappy gudstjenesteformer kan redde oss fra nyreligiøsitetens opplevelsesjakt. Selvbegrunnede opplevelsestilstander griper ingen annen virkelighet enn hva individet måtte føle der og da. For å finne kristendommens Gud må vi gjenvinne Bibelen, kirkelæren og det kristne fellesskap som autoriteter i vårt trosliv. Evangeliet kommer til meg ikke først som fromme følelser, men som budskap og begrep. Slik roser Paulus Romermenigheten fordi de «av hjertet er blitt lydige mot den lære som ble overgitt» dem (Rom 6:18). Vi mottar altså troen som kirkens tro før den blir din og min tro.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i Dagen 17. november i den faste spalten «Kulturnotat».

Advertisements

8 responses to “Privatisert kristendom og kirkens tro

  1. Svar på innlegg

    Eg er veldig samd i diagnosen du stiller på kristendommen stilling i vår kulturkrins, og at det er Bibelen, kirkelæren og det kristne fellesskap som er dei primære autoritetane i truslivet.

    Men eg lurar på om du dreg ein forhasta slutning når du skriv: «Selvbegrunnede opplevelsestilstander griper ingen annen virkelighet enn hva individet måtte føle der og da. (…) Evangeliet kommer til meg ikke først som fromme følelser, men som budskap og begrep.»

    For meg er det ikkje så viktig om mennesket sin første respons på evangeliet er intellektuell eller emosjonell. Det er opplagt for meg at begge deler speler inn når nokon let seg overtyda av sanninga i evangliet. Når Peter forkynner evangeliet for fyrste gong seier han: «Så skal heile Israelsfolket vita for visst: Denne Jesus som de krossfeste, han har Gud gjort til både Herre og Messias. Då dei høyrde dette, stakk det dei i hjartet, og dei sa til Peter og dei andre apostlane: «Kva skal vi gjera, brør?»

    Paulus nyttar sjølvsagt språk og begrep for å formidla evangeliet, og menneska som høyrer på han må tolka og forstå det han seier med hjernen. Men reaksjonen deira er emosjonell: Det stakk dei i hjarta.

    Slik du skildrar «opplevingstilstandane» og kva individet føler får du det nesten til å høyra ut som at sann kunnskap om Gud berre er og kan vera rasjonell – og at det me kallar kjensler ikkje speler noko rolle.

    Ei vestleg forståing set eit strengt skilje mellom kjensler og intellekt. Men eit slikt skilje er ikkje like openbart i bibelsk terminologi. I bibelens hjarteomgrep finn ein både kjensler, tankar og vilje.

    Ein som får eit møte med den levande Kristus, enten gjennom evangeliet eller i nattverden, er det mogleg for han å reagera med rein rasjonell analyse av kva som går føre seg? Ærefrykt eller audmjukheit vil eg seia er meir naturlege responsar, og dei er ikkje primært begrepsmessige responsar, slik eg forstår dei.

    Eg trur me også er inne på eit liknande spørsmål som oppstod på 1300-talet kring hesykasmen. Kunne Gud verkeleg erfarast, eller er Gud hinsides både vår rekkevidde, vår fatteevne, våre omgrep etc? St. Gregory Palamas, som den nordisk-katolske kyrkja feira minnedagen til for få dagar sidan, (14. november) sa at Guds vesen er uoppnåeleg, men me kan erfara hans energiar, mao. det Gud gjer, og det Gud er for sin skapning og for menneska. Dermed er det ikkje betre å søkja filosofisk kunnskap om Gud enn erfaringsbasert kunnskap gjennom bøn, slik motstandaren Barlaam hevda. Erfaringsbasert kunnskap oppnådd gjennom bøn kan ikkje berre inkludera det rasjonelle, men angår heile mennesket, også det emosjonelle.

    Paulus skriv at «Andens frukt er kjærleik, glede, fred, tolmod, mildskap, godleik, truskap, audmjukskap og sjølvdisiplin.» Ein kan ikkje redusera desse kvalitetane Paulus nemner til emosjonar, men ein kan ikkje lausriva dei frå dei heller.

    Øystein

  2. Erasmus of Rotterdam:
    «When faith came to be in writings rather than in hearts, contention grew hot and love grew cold. That which is forced cannot be sincere, and that which is not voluntary cannot pleace God»

  3. Kjære Øystein!

    Det er ikke vanskelig å være enig med deg i hva du skriver. Mitt anliggende i innlegget er imidlertid å kritisere en viss form for vekkelseskristendom for åndelige overfladiskhet.

    Filosofisk er det urimelig å hevde at noe er sant, bare fordi jeg opplever det som sant for meg. Virkeligheten er ikke noe vi selv skaper. Teologisk er det uforsvarlig å forkynne på en suggererende måte som utelukker tankemessig bearbeidelse og emosjonell modning. Troslivet er en stadig kampsom engasjerer hele vårt jeg – vårt hjerte og vår forstand. (Mark.12:30)

    Hva dette betyr, kan vi lese f. eks i Det nye testamentes eldste skrift, Tessalonikerbrevet, hvor apostelen Paulus forklarer hva som skjedde, da han forkynte evangeliet for menigheten. Forkynnelsen den gang ”skjedde ikke bare i ord, men også i kraft, ved Den hellige Ånd”. Menigheten tok også i mot budskapet, konstaterer han videre, ”med den glede som Den hellige Ånd gir.” (1 Tess 1:5f) Hva Paulus faktisk forkynte i Tessalonika, oppsummeres imidertid i Apostelgjerningene (17:2ff) med at han ”forklarte at Messias måtte lide og stå opp fra de døde.. ”. Den åndsfylte forkynnelsen er altså ikke løsrevet fra evangeliet som budskap og begrep. Kort sagt: Det ene utelukker ikke det andre.

    Min bekymring er da ikke den emosjonelle respons på budskapet i seg selv, men at visse kristne miljøer i jakten på opplevelser fritar seg selv fra de tankemessige utfordringer som oppstandelsestroen nødvendigvis medfører. Dette var korintiernes store misforståelse (jfr. 1 Kor 15:14, 9).

    – Jeg tror heller ikke et øyeblikk at vi skulle være uenige i dette!

  4. Ein kan sikkert nytte mange metaforer for denne problemstillinga. For det fyrste er denne ordvekslinga i seg sjølv eit døme på den heilskap som kyrkja er. Vi ser dette frå ulike vinklar og ser ulike sider av saken.

    Eg er heilt samd med dei som hevdar at dogmene og læra er det fyrste, slik grunnmuren i eit hus er det fyrste. Det er ofte eit tungt arbeid å kome seg ut or grunnen og startet på «den skikkelege» bygginga av huset. Endeleg kan eg reise det ytre skalet og få det tett og byrje å varme det opp. Snart skal vi flytte inn og huset får sjel.

    No er det ikkje nokon garanti at ein får eit hjartevarmt hus sjølv om ein har solid grunnvoll, men har ein ikkje grunnvoll vil snart det hjartevarme huset gisne og byrje å trekke. Og så startar eit langtekkeleg og ofte mismodig tetteprosjekt etter kvart som huset synker og skakkar seg meir og meir. Det er vel dette vi ofte har opplevd i kristne samanhengar der folk t.d. seier: Her er vi ikkje så opptekne av liturgi og dogmer og tradisjonar, vi vil ha liv og rørsle. Det er det indre og ekte livet som syner om her er «sann kristendom». Så etter ei stund kjem ein umerkeleg trekk av noke ein ikkje heilt kan skjøne seg på.

    På den andre sida har ein og opplevde ei død fornuftstru der alt sit i hovudet. Alt er på stell, alt er solid fundert og alle byggjeforskrifter er fulgt pinleg nøye. Men Ingen likar seg der, ingen syng frå hjartet, det er støvfritt og uangripeleg, men huset manglar barnelatter og barnegråt.

    Kyrkja ho er eit gamalt hus, står om enn tårnene faller. Eg er glad for alle dei som tok strevet med å grave djupt, dei ga seg ikkje før dei fann fast fjell. Mange sleit seg ut på det og måtte overlate til andre å gjere det heimekosleg. Eg er glad for dei og, alle dei som dyrka det spontane og umiddelbare, om dei gjekk av skaftet av og til, gjorde ikkje noke, huset sto jo på fjell.

  5. Kjære Magne!

    Slik du bruker hva du kaller metaforer, for å vise «den heilskap som kyrkja er», må bare jeg bare si meg enig. La meg likevel få supplere det du skriver med en noe annen innfallsvinkel, nemlig ved å vise til nytestamentlige nøkkelpersoner som synliggjør hva det vil si å tilhøre kirkens fellesskap.

    Kirken har en omsorgsside som kommer til uttrykk i Maria som «Kirkens mor» (Joh 19:26f, Ap gj 1:14), men også en institusjonell side markert ved Peter som «Klippen» (Matt 16:17f).

    Paulus uttrykker et tredje aspekt ved det kristne fellesskap nemlig den kristne erkjennelse. Slik kritiserer han entusiastene i Korint for deres opplevelsesjakt, men ikke fordi de søker åndelige erfaring og vekst. Hans poeng er at en kristen «mystisk» erkjennelse fordrer visse rammer. Den åndelige modning kan hverken fristilles fra kirkelæren eller kravet til et liv i kjærlighet (1 Kor 2:6ff, 3:1ff, 4:15ff, 13:1ff). Det gis med andre ord ingen «privat kristendom» -– for å komme tilbake til mitt anliggende i bloggen.

    Som sagt, dette står ikke i motsetning til kommentarene ovenfor, men figurantene markerer viktige sider ved «den heilskap som kyrja er».

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s