Kroning av Tobin?

Den anglikanske kirken er i villrede etter at Occupy-bevegelsen slo opp sin Robin Hood leir på plassen foran St. Paul katedral i London. Occupy-bevegelsen vil finansnæringen til livs. Et skritt på veien er å innføre av Tobin-skatten. Tobin-skatt er skatt på handel med valuta, aksjer og andre verdipapirer.  Skal kirken velsigne en kroning av Tobin?

For å forklare og konfrontere virkeligheten så må den forenkles snarere enn å gjøres bedragersk usammensatt.  Evnen til å forenkle komplekse situasjoner er en fortryllende lederkvalitet, men når dilettanten fremlegge det kompliserte på en enkel måte er det bedrag. Det som i dag åpenbart gjøres i hele den vestlige verden er å forklare den økonomiske krisen på en lettvint måte, for så å peke på løsninger som er enkle å gjennomføre på kort sikt. Verden lukker seg rundt disse kjappe løsningene som kanskje forverrer krisen.

Den offentlige gjelden som ulike land har skaffet seg ble ikke pådratt i sammenlignbare sammenhenger, derfor er det umulig å gjøre en sammenlignende analyse av dem. Faktisk, størrelsen på gjelden, kostnadene og muligheten for å fornye den på utløp – variabler som er en årsak til angst til markeder og regjeringer – kan i en vanskelig fase som den foreliggende bare reduseres ved å bli absorbert av økonomisk vekst.

Øking av skattebyrden kan synes unngåelig for å gi økonomiske initiativer i fravær av utvikling. Men, det kreves en sann strategi for vekst og ikke det motsatt – med mer skatteregime for å øke offentlige utgifter. I en tid som dette, oppnås vekst utelukkende ved riktig bruk av ressursene som er tilgjengelige, for å hjelpe bedrifter som skaper velstand og bærekraftig sysselsetting til å betale sin skatt og dermed gjøre det mulig for regjeringer å svelge gjelden sin.

Under en langvarig krise vil nye former for beskatning eller alternative økonomiske byrder redusere eller avbryte ressurser for investering, forstemme tilliten til investorene, bestraffe den offentlige gjeldskostnaden og mulighetene for gjeldsfornyelse. I denne sammenheng er innkreving skatt på eiendom og inntekt tilsvarende suicidal anti-omsorg for statens borgere. De som lovlig innehar eiendeler, hvor de har betalt riktig skatt, har bidratt til å skape velstand, og kan takket være nettopp til disse eiendelene, fortsette å gi økt velstand med investeringer og forbruk.

Ytterligere former for beskatning ville ikke være synonymt med solidaritet, men bare synonymt med større offentlige utgifter og kanskje en høyere gjeld og mer utbredt fattigdom. Høy beskatning straffer sparing, genererer mistillit i evnen til å stimulere utvinning, rammer familier og hindrer dannelse av nye familier og skaper usikkerhet og vegring mot sysselsetting. Kort sagt, det er meningsløst av kirken å velsigne Tobins skatteregime – for det vil skape grunnlag for en videre fase av bæresløs utvikling.

Dette er virkeligheten som må bli forklart for å unngå villedende forenkling. Hver viktig handling som gjøres for å oppnå suksess, må være tydelige i sin sammenheng, i sine mål, tydelig i vurderingen av nødvendige ressurser og om deres organisasjon. Autentisk globale løsninger på krisen må derfor ta hensyn til hva som ga opphav til den, dens omfang og tid og midler som kreves for å løse det. Med andre ord er det nødvendig å oppnå en bredere horisont. Som Noah gjorde da han hevet blikket og lyktes i å gå utover seg selv i å redde menneskeheten.

Advertisements

8 responses to “Kroning av Tobin?

  1. Takk for interessant innlegg!

    Det er fleire ting eg er einig med deg i – bl.a. eigedomsskatt.

    Men lat oss heller snakka om noko hyggelegare – det me er usamde om. I vår globaliserte økonomi der trillionar av kroner skiftar hand over internett kvar dag, kunne Tobin-skatten gi litt tilbake til fellesskapet frå spekulantane som elles berre bles bobler og stikk av når boblene sprekk. Når økonomien i Island sprakk til dømes hadde spekulasjon drive mange kursar himmelhøgt i veret, og så rakna alt – og vanlege islendarar måtte ta rekninga.

    Eller finanskrisa i USA – systemet der bankar lagde strukturerte spareprodukt, solgte vidare rotne lån, gjorde banksektoren om til eit casino – kontrollinstansane som heilt til dagen bobla sprakk gav Lehman Brothers høgaste kredittrating…
    Dei som skapte dette systemet fekk ikkje noko refs, eller måtte forlata sine stillingar – framleis sit dei i topposisjonar i samfunnet. Fleire av dei gjekk rike vekk frå finanskrisa. Så lenge det gjekk bra så skulle dei ha alt utbyttet sjølv, men når det gjekk dårleg då ropte dei på staten. Staten måtte gripa inn, og det fort, for at ikkje bankane skulle gå konkurs. Too big to fail, kalltes denne strategien. Så dei er for fri marknadsøkonomi i medgangstider og sosialisme for seg sjølv i motgangstider.

    Teorien var at dei rike skulle bruka sin rikdom på å investera og skapa nye arbeidsplassar, men finanskrisa viste jo at det hadde dei ikkje gjort. Dei berika seg sjølve i staden.

    Tobin-skatten fiksar ikkje alt, men han gjev litt tilbake til samfunnet.

    Til slutt eit spørsmål om vekst: Kan verkeleg verdsøkonomien veksa for evig? Finst det uavgrensa ressursar å utvikla – nye planetar å okkupera?

  2. Problemet stikk langt djupare… Den menneskelege naturens hang til rikdom, luksus og forbruk… Havesykje… Grådigheit… Svik, snusk og bedrag… Frie marknadskrefter, den sterkaste og sluaste sin rett… Utbytting av naturressursar og andre menneske… Korrupsjon… Og kva kan vi gjere med det? Når det har gått gale eller er i ferd med å gå riktig gale? Dei fattige synest alltid å måtte bere byrdene… Når eit samfunn har levd over evne…

  3. Det er sant, menneskehjartet er eit oppkome av råte-bakterier.
    Men kvar gong Kristus vert forkynt, fell eit saltkorn i verda. Lite, men med store lovnader.

    Øystein sitt siste spørsmål er to the point: Finnast det grenser for vokster? Dessverre ser det ut til at verda er ør og yr av ideen om uavgrensa utvikling og voktser.

    «Ich habe Genug!» «syng» Bach. Det er velgjerande å la musikken synke inn, nesten som eit ekko frå skapingsdagen: Og Gud såg at det var såre godt. Noko er heldigvis ferdig utvikla og har tryggleik i seg sjølve – slik som ei gran, ein sporv og havet.

  4. Det er liten trøst for tilhengere av Tobin skatten at det sammenfaller med parolene til «Okkuper» demonstranter. Og det er trøstesløs når den anglikansk primas Rowan Williams i «Financial Times» på 2. november gikk i favør av «Robin Hood skatt.»

    Williams bør snarest komme til fatning og konsentrere seg om Kirkens oppgave som ikke minst i krisetider er å gi mennesker tro på fremtiden, og oppmuntre til å stifte familier og gi mennesker mot til å satse på å jobbe sammen med nye og friske forretningsideer til et fruktbart vekst samfunn til økt velstand.

    Altså, vekst er ikke problem – , krymping er problem!

    Et grunnleggende bibelske bud er vekst. «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte Han det, til mann og kvinne skapte Han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!»»(Genesis 1:27-28)

    Den kristne forståelsen av den globale økonomiske og finansielle krisen er at den skyldes sammenbruddet i fødselsraten og den resulterende høyere og høyere kostnader for befolkningens aldring. Det grunnleggende problemet var at vi vestlige nasjoner miste troen på vekst. Mistet tro på familievekst og samfunnsvekst. Fra 1960 fikk mennesker en fordervet tro på å krymping, en tro på at våre barn skadet vår menneskelighet, en tro på at å føde var å sløse med ressurser, en tro på at familie og samfunnsvekst hindret oss i å ha det gøy.

    Dette er hva som har blitt gjort ved slutten av sekstitallet: Vi stoppet å føde for å beskytte mot utarming av planeten. Resultatet var akkurat motsatt til forventningene: rikdommen er over. Mennesker har erstattet den naturlige veksten med forbruker-basert vekst i gjeld til husholdningene. Mennesker går til banken, låner, bruker det: og det blir fort til bruttonasjonalprodukt. Men så hvis mennesker ikke betaler avdrag, blir det en falsk BNP og senere når banker forsøker å få dekkning av gjelden blir det mislykket. Vestens brutto nasjonalprodukt i de senere år vært nettopp dette: ingenting, kun en kollektiv illusjon.

    Den kristne kulturen er kulturen til livet – kulturen til vekst.

  5. Hm… veldig tankevekkende! Jeg ser at nedlegging av skoler, butikker og utkantgrender må ha sammenheng med lav fødselsrate. For Skandinavia er det opplagt et stort hull når det gjelder barn og familer og sunn økonomi. Så blir jeg litt i tvil når det gjelder det globale perspektivet, det er et tankekors at verden «overbefolkes» – eller er det umulig?

    Man kan selvsagt innta et kynisk perspektiv og regne med en «naturlig» regulering av folketall, men det er en non-empatisk holdning sin ikke er kristen tro verdig.

    Tilbake til Ole sitt perspektiv – familien som den sunne aktør for sunn samfunnsøkonomi. På et år aborteres det 500 førsteklasser a 30 elever bare i Norge. Ikke rart skoler legges ned.

    Kunne vært interessant å fått flere vinkler på befolknings»problemet» globalt sett?

  6. Jeg hører en svak stemme….langt borte fra…en stemme som ikke bryr seg synderlig om keiserskatt eller framskrittstro…som sukker, noe ensomt og medtatt, mitt rike er ikke av denne verden…og fortsetter å pusle med folkene som bor under broene…der er få suppekjøkkener og my søppel der….og ingen som bryr seg om Toby skatter..og neppe noen med rett til tannlege hjelp om de skulle komme til å bite over for mye heller.

    De sitter der, i regn ned mot null, søppel til under nesetippen, inkludert «sanitærsøppel» og minner ubegripelig om Maurerskurene på Algarvekysten. Snart kan de ikke kjøres vekk med buldosere herfra heller uten at et stabeist desperat nok finner ei ny plastpresenning og innvier et nytt oljefat..
    Jeg kan ikke snakke om vekstens salige mantra, jeg er for lengst avskåret som søppel når det gjelder å» legge under meg»…jeg tegner febrilsk til langt uti netter på ruiner…de er da i alle fall vakre mens de står der og forvitrer???
    Bli i freden…

  7. Alternativet til å vær fruktbare og råde over jorden er å dø. Uten vekstforhold går mennesker til grunne, så mennesker vil ut av dårlige og manglende vekstforhold. Mennesker trenger vekst.

    Vestens gjeldsrammede land har en statsgjeld på mer enn 100 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP). I tillegg til dette kommer flere hundre prosent BNP i udekkede pensjonsforpliktelser. Innsparing for å få statlige budsjetter i balanse vil virke negativ på økonomien i mange år. Å øke skatte og avgiftsbyrder vil bare forverre den negative utviklingen. Det er utenkelig at landene vil klare å overholde de enorme forpliktelsene

    Og så til det grunnleggende problemet med lav fødselrate og kommende eldrebølge, som gjør det enda verre! Løsningen er nå som alltid: det fruktbare ekteskapet. Samfunnet dør hvis det ikke tilrettelegger og beskytter familiens vekstvilkår til å råde over jorden

  8. Utgangspunktet for dette innlegget var om en skulle skattlegge «de store». OleG mener det vil slå feil ut, også for oss vanlige folk på lengre sikt. Det kan godt hende han har rett.

    Parallelt til dette har vi det alltid sikre «argument» når jeg hevder at lønnsveksten er for stor blant vanlige folk. Det som knekker de offentlige budsjetter er et stående krav om høyere lønn. Jeg får alltid samme svar: Først må toppsjefene ned i lønn. Jeg hevder likevel at det er «vanlige» folk som utgjør volumet og tyngden i økonomien. Visst er det absurd at sjefer skal tjene millioner + årelange fallskjermer, men deres lønn utgjør likevel ikke i nærheten av hva som skal ut av de kommunale lønnsbudsjetter. Jeg har ofte tenkt: Det hadde vært bedre om alle tjente noe mindre, at det var flere ansatte, bedre fasiliteter osv, enn at de få skal tjene så det holder og skolene ikke har råd til verken skolebøker eller vaktmester.

    Løsningen på knipa er alltid det samme, deprimerende svaret: Organiserer bedre og mer effektivitet. Jeg ser at dette er komplekse saker. Jeg har lite greie på renter, kjøpekraft, inflasjon og alle de økonomiske lovene som gjelder når en begynner å rugge på en brikke. Likevel kunne det vært interessant å fortstått hva som ville skje om majoriteten av «bortskjemtnorge» ville si: Vi har nok, vi vil heller flate ut lønnsveksten og gjøre det slik at det er mulig å konkurrere med polakker og estlendere. I dag er det nesten ikke mulig å leve av et singel håndverk, om en da ikke skal ta ublu priser. Selvsagt kjøper vi budnader fra Kina i steden for Husfliden, selvsagt kjøper vi sko made in Thailand. Ironisk nok blir dette en form for bistand, selv om kinesiske arbeidere gjør det for lønn vi aldri selv ville godta.

    Ole G sitt poeng er tro på fremtiden og utviklingen. Ja, jeg tror det var mulig i 60-årene. I flg min forleldregenerasjon et av de beste ti-år i forrige århundre. Han har og et poeng når det gjelder den tradisjonelle familien, som i 60-åra fortsatt var atskilling mer inntakt enn det som nå er definert som familie. Økononomien var i en bedre balanse.

    Dette var mest åpne assosiasjoner fra en som tenker svært enkelt om økonomi: En selger skinnet først når bjørnen er skutt.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s