Lutherdommens indre krise

For noen år siden forlot jeg Den norske kirke med den begrunnelse at jeg ikke så noen klar forbindelse mellom teori og praksis. Det virket som om den kirkelige beslutningsprosess ble styrt av begivenhetenes dumpe trykk. Jeg konkluderte til sist at orienteringsløsheten avspeilte en indre systemsvikt i lutherdommen. Siden den gang har utviklingen bare bekreftet min frykt for at lutherdommen er i ferd med å bli oppløst innenfra. Dette gjelder ikke bare i statskirken. Den lutherdom som praktiseres i «lutherske» frikirker og organisasjoner, synes til forveksling lik en ikke-konfesjonell protestantisme. Det er vanskelig å unngå den konklusjon at lutherdommen i dagens situasjon ikke makter å virkeliggjøre sine egne idealer.

På papiret heter det at «Skriften» er øverste autoritet i trossaker. Spørsmålet blir da gjennom hvilke mekanismer håndheves denne autoritet i kirkelivet? Tilhengerne av Skriften «alene» vil gjøre gjeldende at skriftordet hevder sin egen autoritet og ikke trenger til annen sosial formidling enn det som sies fra prekestolen. Vi vet alle at dette ikke stemmer. For det første er «konservative» kristne undertiden høyst uenige om skriftstedenes betydning. Dernest ser vi at såkalte konservative er begynt å lese Skriften på «en ny måte». Dette kan høres rimelig ut, men hvis den bibelske tekst kan leses på stadige nye måter, innebærer en slik lesepraksis en påstand om at teksten ikke er bærer av en gitt mening. Derved blir enhver kristen generasjon den første.

Noen vil da anføre at den rette skriftfortolkningen finner vi hos Luther. Dette er i seg selv et vanskelig prinsipp all den stund også Luthers skiftfortolkning må prøves mot annen eksegese samtidig som hans fortolkning – for eksempel i rettferdiggjørelseslæren – ikke er koherent. Et ytterligere problem er at sogar svorne Luther-entusiaster ikke synes å følge reformatorens standpunkt i spørsmål hvor de ikke allerede samstemmer med ham.

Tilhengerne av «Bibel og bekjennelse» vil da svare at den lutherske bekjennelse viser oss den rette skriftfortolkning. Problemet er bare at de som ønsker å nytolke bekjennelsen, viser til stedet i Confessio augustana, hvor det heter at bibelske forbud kan oppheves utfra fortolkningsprinsippet «evangeliets varige vilje». (art. 28) Utfordringen blir da å avgjøre hvem som har fullmakt til å bestemme hva som er sentralt og perifert i evangeliet. Da Staten på sytti-tallet truet MF med økonomiske sanksjoner, ble Practicum åpnet for kvinner nettopp på basis av evangeliets varige vilje som legitimerende begrunnelse.

Helt siden Luther la kirkestyret i fyrstemaktens hånd, har det i praksis vært statsmakten som avgjør hvordan Skrift og bekjennelse skal fortolkes. Slik går det en rett linje fra reformasjonskongen Christian III’s ord i Kirkeordinansen fra 1539 om at kirkestyret hviler i «Kongens innsikt i evangeliet», frem til kirkestatsråd Hernes’ begrunnelse for utnevnelsen av Rosemarie Køhn i 1993: «Det var Kongen som førte an – det var kirken som fulgte etter». Det var påfallende hvor unnfallende «kirken selv» reagerte på dette maktspråk.

Lutherdommens problem med å fastholde sin lære-identitet kommer særlig klart til uttrykk i slagordet:”Saliggjørelsens orden står over kirkens”. Bare man i prinsippet kan enes om den rette lære, er den ytre form og ordning prinsipielt å forstå som en uvesentlighet som kan ordnes som best i forhold til forkynnelsen av Guds Rike. Adiaforon-tankens skille mellom form og innhold, mellom mening og uttrykk, betyr at man ikke tar den konkrete på alvor. Derved har man fratatt seg selv de nødvendige kontinuitets-kjennetegn for evangeliets historiske formidling. Hvis ordningsspørsmål er sekundære, kan man ikke med rimelighet forvente at kirkelæren utfoldes som en normativ kirkelig praksis. Konsekvensene av dette blindspor leser vi om hver dag i den kirkelige presse.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk i Dagen, 22. september, under spalten “kulturnotat».

Advertisements

10 responses to “Lutherdommens indre krise

  1. Finnes det helt statiske konfesjoner? Og er det ikke litt vel generaliserende å putte DNK i samme bås som feks NLM og DELK? De to sistnevnte er jo i tillegg helt åpne på at de også bruker Rosenius sitt arbeide som mye av sitt fundament, også kjent som luthersroseniansk. Ellers mye bra:)

  2. Jeg skal ikke kommentere alt, men bare dette: «Den lutherdom som praktiseres i «lutherske» frikirker og organisasjoner, synes til forveksling lik en ikke-konfesjonell protestantisme.» Siden jeg selv tilhører Den Evanelisk Lutherske Frikirke, har jeg blitt bekymret over en slik utvikling i mitt eget kirkesamfunn. Den bekymringen deles også av flere ledere i Frikirken. Da jeg i sin tid begynte som pastor, var det en sterk, konfesjonell bevissthet. Læren var viktig, iallfall hos pastorene. Dette er dessverre ikke lenger like allment. Dessverre.

  3. Spriket mellom lære og liv er då visseleg ikkje berre eit problem innan lutherdommen. Det synest å vere noko som pregar alle konfesjonar, også katolske og ortodokse kyrkjesamfunn.
    Og kven av oss kan med handa på hjartet seie av vi lever som vi lærer? Må Herren miskunne seg over oss i sin store nåde!

  4. Jeg tenker at det er forskjellig å ha kunnskap om hva som er læren, men en lettvint holdning til å følge den, og å ikke ha bevissthet om lære i det hele tatt.
    Jeg slo opp «konfesjon», og der var ikke Lutherdom nevnt i det hele tatt, noe jeg fant underlig. Retninger som tradisjonelt ikke har vist behov for en sterk dogmatisk innsikt, var nevnt i fleng, men altså ikke Lutherdom. Jeg kjenner ikke igjen virkeligheten fra min barndoms frikirke, men det er ikke vanskelig å kjenne igjen holdningene som en del av tidsånden generelt. Akkurat som politikken går kirka fra sak til sak i sitt forsøk på å være spiselige for et alt mer troløst enkeltmenneske..»gi meg brød og sirkus, ellers går jeg til neste tilbyder..»
    Det er ikke morsomt å oppdage at teori og praksis er to ting, men det er i alle fall mulig. Hvis ingen kan/ tør å si at her går grensen, dette er det vi tror på, er det som å se «grenser under vann» når vi skal navigere…slitsomt????

  5. For nokre år sidan spurde eg fein prest i Den ortodokse kyrkja i Noreg om kva som skilde Dnk kyrkja frå Den ortodokse. Hass enkle svar var – åndeleggjeringa. Sidan då har eg grunda mykje på kva det ligg i det. Eg oppdaga at inkarnasjonen var særs viktig i den ortodokse kyrkja og eg anar fleire og fleire inkarnerte samanhengar. «Kan ikkje skiljast, kan heller ikkje samanblandast» vart for meg ein nøkkel til leve i mysteriet ånd-lekam, den indre og den ytre røyndom, det guddommelege og det jordiske, det mannelege og det kvinnelege. Inspirasjonen sitt mysterium i den kreative prosessen – eg tek litt pigment, litt olje, lagar eit bilete som umerkeleg fyllast med ånd. Så vert pigment og olje fullt og heilt seg sjølv, materie, men blir bustad for eit tankeinnhold.

    Eg stiller av og til følgjande spørsmål: Kvifor måtte Gud bli menneske og dø på ein kross for å sone verda sine synder? Kvifor kunne han ikkje berre rope frå himmelen: Eg elskar dykk – syndene er tilgjevne. Var det naudsynt at Kristus var jøde? Måtte han vere mann? Spørsmåla er ganske skjelsetjande.

    I den seinare tid har eg jobba mykje med metaforen «hjartet». Metafor? Monn det? For Ånden har tekje bustad i vår kropp, ikkje vår tanke eller ånd. Gud er ikkje ein sektor i mitt sinn eller tankeprosess slik ein kan få kjensla av i rasjonell teologi der Gud så og seie er redusert til ideear i filosoferande hovud.

    Min tanke er fullt og helt min tanke. Det går ein klår grense mellom min identitet og Guds identitet. Vi er sameine, men ikkje samanblanda. Kor mykje rot vert det ikkje mellom menneske fordi vi ikkje respekterer kvarandre sitt eg og du, tek makta over kvarandre eller det er milevis mellom oss? Synda er inkarnasjonen sitt motstykke – vi blandar i hop og splitter frå kvarandre.

    Så kvar er Gud?
    Det judeo-kristne svaret er: Mitt hjarte. Mitt åndlege og kroppslege sentrum, mitt lønnkammer der Gud er og der min tanke og vilje kan møte ham. Igjen, min vilje kan vere eit spegel av Guds vilje, men det er fortsatt min vilje.
    Greit nok, «hjartet» er ein metafor, men eg trur og det er konkret meint. Vår tunge er organ for ordene og Ordet, våre hender er lemar for dei gode gjerningar, så kva er i vegen for at vårt fysiske hjarte er bustad for Gud?

    I boka «Erkebiskopens bønneskole» av Anthony Bloom snakkar han om at Gud kan berre møte oss heime.Sjølv om det skulle vere eit rotehus, så er det der han vil gjere avtaler og audiens. Dvs. i vårt hjarte, for Guds rike er inn i oss. Å rope til Gud ut i lufta blir berre luft. Vi «surrar» rundt på toppane og stramar oss opp etter tida sine krav, men Gud ventar på oss i vårt hjarte. Og det er aldri langt unna. Dessverre er vi ofte ikkje tilstades i vårt eige hjartet. Takk og lov at Gud er der.

  6. mange ord, noe å tenke på. Jeg bare lurer på en ting., Når jeg strevde med ei feit ortodoks bok om «Orthodox theraphy» brukte de hele tiden ordet «noun» for …..ja for hva? Er det det du kaller hjerte? Dette «noun» var større, mere «quintessensial» enn vårt «hjerte»..Og da er det liksom noe som ikke likevel stemmer i overføringa. Det handler definitivt ikke om vårt fysiske bankende organ. Og vi knytter så mye følelser til «Hjerte»..Det blir liksom så mye trangere enn dette «noun» som boka henviste til. Men ok. Jeg skjønner ikke dette, bare undrer meg…

  7. Du meiner nok det greske ordet «nous», som ein bl.a. finn i NT. Der er det omsatt med «sinn» som i sinnets fornyelse på norsk. Men på gresk har eg forstått, inneber begrepet meir enn reint mentale evner. Eg har høyrt det forklart som den delen av det indre mennesket som har kontakt med Gud. Vår åndelige radiosignalmottakar så å seia. Det står ein meir utfyllande definisjon bak i fyrste bandet av Philokalia, meiner eg. Men den har ikkje eg framfor meg nett no.

  8. Det er opplagt at vår forstand og logikk treng hjernen som organ for sin tenkjing. Hovudet er på ingen måte forsmådd i den kristne trua, men kva legg vi då i dette, Kristus i oss? Er det å forstå konkret eller er det ideen om Kristus eller våre forestillingar om Kristus og bilete av Gud? En abstrahert Gud som eigentlig finnes i den grad jeg er bevisst?

    La meg sjå det frå ein annan vinkel. Dei som har nær-døden opplevingar og ut-av-kroppen reiser kan vitne om noke merkjeleg: Dei ser, dei høyrer, dei tenkjer og føler. Ei stund er dei i rommet, ikkje langt frå kroppen sin, før dei fær vidare til tunnelar og lys. Personen er no skild frå orgnana, både hjerne og sansar og hjarte, men vitnar at dei er like verkelege. Eg prøver ikkje forklare dette, men kva veit vi eigentleg om sinnet? Vi kan registrere tankeverksemd, synapsar, sekreter og kjertelverksemd, men ingen kan putte sinnet på flaske. Ingen hjernekirurg har ennå kunne peike på tanken når han opnar den grå massa. Når rasjonaliteten sikker i sak slær fast at alt skjer i hjerneceller og kjemiske reaksjonar, sit eg attende med nokså redusert syn på mennesket og det som rører seg i heile meg.

    Dette kan verte suspekt spekulasjon, men nyare forskning har funne likskapstrekk mellom hjerneceller og celler i t.d. magen og dei spør seriøst, kan vi tenkje med magen? På folkemunne kan vi opplagt det – vi snakkar jo stadig om magekjensla. Og kva hjarte vedkjem: Hjartet sank i brystet, eg fekk hjartedunk og hjarteklapp.

    Og synda? Ho kjem ikkje frå hovudet, ikkje frå magen, ikkje frå underlivet, men frå hjartet. Svikefullt er hjartet, meir enn noko anna, kven kan forstå det?

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s