Et åpent hjerte

I evangelieteksten Markus 7.31-37 er Jesus på vei fra Tyrus i Libanon og gjennom Dekapolislandet. Dette er et område med ikke-jødisk bosetning, og det er nok derfor en hedning folket kjem med når dei ser Jesus og har med seg en mann som er døv og som har vansker med å tale. Jesus helbreder han ved å stikke fingrene sine i øyrene hans, spytte og berøre tungen. Jesus ser så mot himmelen og taler ut: “Bli åpnet”, og mannen blir helbredet.

Fedrene i oldkirka er rimelig samstemte i at teksten ikke bare viser en helbredelse, men at den også taler om at alle nasjoner en gang skal høre og tale om herren Jesus Kristus. Den døve og tause mannen er et bilde på hedningefolkene. Menneskene som kjem med mannen, er dei troende, og ryktet om Kristi komme vil gå som en vind over heile jorda med orda i siste verset: “Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler”.

Men når det gjelder spyttinga, spriker fortolkningene i alle retninger. Noen legger vekta på at det i Jesu samtid var en utbredt forståelse av at spytt – særlig fra folk som fastet – hadde legende virkning og at det derfor var naturlig at Jesus brukte spytt ved mirakla sine. Andre støtter seg heller til at spytting var et tegn på særlig forakt for noen, og at Jesus dermed viser forakt overfor plagene til mannen ved å spytte og lege han.

Flere steder i Bibelen blir det talt om Guds finger som et bilde på Helligånden. Blant annet er det Guds finger som sender landeplagene over Egypt, og det er Guds finger som skriver i steintavlene til Moses. Gregor den store meiner derfor at Jesus med “fingeren i øret”- og “berøring av tungen”-tegna viser oss hvordan Helligånden åpner sjela for troen, og talen for lovprisninga. Det er jo Ånden som veileder oss til sannheten, skriver apostelen Johannes.

Det første korinterbrevet taler om splittelsen som kommer av at noen holder seg til Paulus og andre til Apollos. Ambrosius sier noe liknende og kobler evangelieteksten vår til kirkegangen. På samme måte som mannen i teksten lar seg berøre av Jesus Kristus, må vi la oss berøre av det presten taler om, messa viser oss og det sakramenta gir oss. Det er altså ikke sjølve gudstjenesten det kommer an på, men oss sjølve og vår egen innstilling.

For den Gud som lar esler snakke, bruker også mennesker – uavhengig av karakter og kunnskap – når han vil pløye vår indre åker. Ja, han steller åkerjorda med dei redskapene han vil. La oss derfor være villige og trofaste i tjenesten, for et villig og trofast hjerte kan formes; til ære for Faderen, Sønnen og Helligånden.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s