Følelsenes empiri og den usynlige kirke

Tydeligvis er kristendommen i ferd med å miste fotfeste i dagens Europa. Dette betyr ikke at vi lever i en gudløs tid, men at vår samtid velger seg andre gudsforestillinger enn den kristne. En såkalt ikke-institusjonell religiøsitet passer bedre inn i tidens forestillinger. Vi lever i en kultur hvor enkeltmennesket står i sentrum. Derfor må også de religiøse forestillingene avspeile individets legitime krav om at sannheten er noe man selv velger seg på bakgrunn av sin egen livserfaring. Denne holdning må respekteres, men det neste spørsmål vil være hvorvidt religiøse sannheter kan reduseres til det selvvalgte og selvopplevde. Gis det virkelig ingen religiøs sannhet som sprenger den subjektive erfaring?

Samtidig som vi som kristne gjør gjeldende vår religions objektive sannhet, må vi også spørre oss om selv om vi i vår forkynnelse er kommet i skade for å fremme inntrykket av at det religiøse liv til forveksling er lik personlig grepethet. Understrekingen av troen som « hjertesak» har altfor ofte etterlatt inntrykket av det ikke er nødvendig med dogmatiske formuleringer eller et kirkelig fellesskap som ramme om troslivet. Min påstand i det følgende er at vi som kristne har bidratt til sekularingsprosessen ved å overvurdere betydningen av sterke følelser samtidig som vi har underkjent betydningen av menigheten som fellesskap. Selvransakende må vi spørre om vi i praksis presenterer kristentroen på den sekulære kulturs premisser. Dagens vesterlandske samfunn har nemlig individet som basiskategori og individets selvrealisering som høyeste verdi.

Denne kultursituasjon er en utilsiktet følge av Opplysningstidens politiske program. Den franske revolusjon tok sikte på å utradere de overleverte kulturelle og religiøse tradisjonene. I stedet ville man opprette en ny samfunnsordning som forente det naturlige og det fornuftige i en etisk orden hvorigjennom individet kunne finne sin plass i folkefellesskapet. Etter to hundre års politisk eksperimentering har dette vist seg å være en illusjon. Det er ingen fellesskapsbånd som kan holde «det hele» sammen. Fornuften makter ikke av seg selv å harmonisere menneskets naturlige trang og samfunnets sosiale behov. Dagens samfunn bygger ikke på organiske, naturlige ordninger, men består av kombinatoriske interessefellesskap, hvor individer ut fra nyttehensyn søker av sammen i ulike relasjonsnettverk.

Den ikke-institusjonelle religiøsitet som preger vår samtid, fremstår således som et speilbilde av vår politiske situasjon. Bortfallet av fellesskapsbåndene i samfunnet får til følge at individet må søke meningen med livet på egen hånd. I dette verdimessige tomrom må de valg som treffes, gjøres uten sideblikk til andres avvikende verdivalg. Hva den enkelte opplever som ekte for seg, er også åndelig sant for ham eller henne. Derved bortfaller sannhet og mening som overindividuelle forestillinger. Enhver blir salig i sin tro. Ordet «gud» gjenstår som en karakteristikk av den navnløse guddommelighet som ligger til grunn for alle religiøse uttrykk, en slags samlebetegnelse for summen av alle menneskers lengsel og grepethet.

Denne polytéisme utgjør etter min forståelse en reell trussel mot en individfokusert kristendomsforståelse som henlegger troen til følelseslivets empiri samtidig som menigheten gjøres usynlig. Menneskelig sett avhenger kristendommens fremtid i vår kulturkrets av at vi gjenvinner de fellesskapsbånd og ordninger som ligger innebygget i troen selv. Åndens enhet er ikke noe luftig, men slik apostelen skriver: Ett legeme, én Ånd, ett håp, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far. (Ef 4:3ff) Det er tragisk at så mange kristne i en New Age-tid ikke har forstått at bibelsk tro fordrer et konkret menighetsliv, en form for offentlighet, hvor troens forestillingsverden og symbolske former opprettholdes mellom de troende. I sin gudstjenestefeiring er det nettopp den synlige kirkes institusjonelle oppgave å manifestere denne offentlighet for verden.

Biskop Roald Nikolai Flemestad. Teksten stod også på trykk som kulturnotat i Dagen 25. august.

Advertisements

10 responses to “Følelsenes empiri og den usynlige kirke

  1. At vi har underkjent betydningen av menigheten som fellesskap, er ganske sikkert. Men at vi har overvurdert betydningen av sterke følelser, tror jeg er feil. Tvert i mot virker det som vi er redde for følelser og at dette er den direkte årsaken til at menighetens betydning skrumper og at andre bevegelser styrker seg.

    Mennesker søker genuint etter et møte med den levende Kristus, og et slikt møte innebærer sterke følelelser (Kan man stå ansikt til ansikt med Kristus uten å føle det, uten å kjenne det?), og om de ikke får dette møtet i menigheten, velger de selvsagt noe annet. Dagens generasjoner er eksperter på å avsløre dårlige substitutter.

  2. Kloke ord, biskop Roald. Eg trur både du og Roy-Olav har rett. Kjensler er noko gudegitt og Jesus Kristus sjølv har jo sagt at han etterlet seg ein heilt spesiell form for fred. Glede, fred og liv i Den Heilage Ande står det om ein annan stad. Men i nokre formar for kristendom blir kjenslene fokus i seg sjølv, kanskje spesielt dei stadene der ulike former for karismatikk har fått innpass. Det meiner eg er eit feilspor. Å fokusera på gåvene eller kjenslene i staden for den Gud som gjev alle desse tinga er å bomma på målet.

  3. Det kan være at «idealstaten»bygges best uten følelser, men i virkeligheten er nok menneskene belemret med dem. Og i vår dekadente tid, har vi full frihet til å ta hensyn til dem. Til og med leve dem ut. Jeg tror neppe vi vil tåle trykket med å sitte i søppelhaugen og skrape oss med potteskår hvis vi ikke VET at vår gjenløser lever. Er det en tanke eller er det en følelse?

    Skal man bry seg med gehalten til de menneskene som beveger seg her i dagens individualiserte verden, eller skal man insistere på en verden som ikke finnes…i alle fall bare som i glimt..
    (nå mener ikke jeg at Gud verden ikke finnes, men at mennesker som er villig til/ i stand til å ta imot en sånn objektiv sannhet uten å ha silt den gjennom et eller annet privat filter…)

    Hvis vi snakker om de overfladiske «feel good» følelsene, så er det greit. Kast dem, vi har ikke bruk for dem. (Sjøl om folk blir mette av Mac Donalds..)

  4. Kjære fader Roy-Olav!
    Først tusen takk for et flott intervju i Dagen sist lørdag! Avisoverskiften «Fra lovsang til liturgi» betyr selvfølgelig ikke at du skulle mene at lovsang og liturgi er motsetninger. Ditt poeng er at liturgien føyer noe avgjørende til lovsangen. Følelsen av jubel må settes inn i en mer overgripende ramme – liturgien som menighetens felles bønn.

    Ditt anliggende svarer i så måte nøye til mitt eget, når jeg skriver om følelsenes empiri og den usynlige kirke. Følelser er avgjørende viktig for troslivet, men de kan som sådan kun vurderes i lys av deres oppriktighet. Dette forblir allikevel en subjektiv målestokk. Dersom vi skal kunne tale om sannhet, må følelsene granskes mot noe mer enn deres ekthet og ærlighet. Subjektiv autentisitet er noe annet enn objektiv sannhet.

    I kristen forstand må følgelig våre religiøse erfaringer prøves mot «den sannhet som er i Jesus» som målestokk. Denne sannhet fornyer mennesket i sjel og sinn, men vi kan vi ikke suge den av eget bryst, forklarer Paulus. Sannheten kommer til den enkelte gjennom evangelieforkynnelsen og opplæringen i menigheten. (Ef 4:20- 4) Den enkeltes indre fornyelse henger altså på det nøyeste sammen med menighetens trosopplæring. Slik roser Paulus romermenigheten, fordi de «av hjertet er blitt lydige mot den lære som ble overgitt dere.» (Rom 6:17,16:26)

    Troen er altså kirkens tro før den er min tro. Like lite som lovsangen kan erstatte liturgien, kan åndelige erfaringer komme i stedet for menighetsfellesskapet. Følgelig kommer vi galt av sted, dersom de sterke følelser usynliggjør kirkens fellesskap.

    Det var dette som jeg advarer mot i mitt innlegg. Jeg er sikker på at du er skjønt enig med meg i dette. Jeg kan bare beklage, hvis jeg har skrevet misforståelig. I mitt foredrag – «Tankens disippel-etterfølgelse» – vil jeg forøvrig komme tilbake til denne problemstilling ved samlingen på Granavolden sist i oktober.

    +Roald Nikolai

  5. Eg har akkurat lese utvalde tekstar frå «Filokalia» ved fr. Johannes Johansen i Den ortodokse kyrkja. (Reknar med ein del kjenner dette store verket på fleire bind som er ei samling av tekstar i perioden ca. 300-1300 e.Kr, men for dei som ikkje har høyrt om det, er dette ei stor skriftsamling som har levd og lever i den ortodokse verda). Her blir nettopp kristendom som hjartesak drøfta og det som då er interessant er korleis ørkenfedrar og hesykasthar (dei stille) praktiserer kontemplasjonen og bøna. For Gud bur korkje i våre kjensler, våre tankar, vår vilje eller ideverd. Gud har teke plass i vårt (fysiske) hjarte, alstå i vår kropp. Jesusbøna andast ut og inn i vår kropp, gjennom lungene som omsluttar hjartet. Åndelegheit er ikkje å forlate kroppen, men å finne attende til hjartet.

    Tankar, fantasiar og kjensler bør tømmast, så hjartet kan kome til ro. Alle våre bilde og idear og lidenskapar skal parkerast medan hjartet er i kontemplasjon og reinsast så vi kan skoda Gud.
    Vår tanke, forstand (edruelegheit), kan møte Gud i eit reinsa hjarta og samtale med han der utan å verte forført av innfall, påfunn, fantasiar (som er flukt frå kroppen, bort frå her og no) eller mine eigne ustadige kjenlser, korrupte vilje eller demonane sine lurerier.

    Og her vibrerer inkarasjonen si knurring mot all slags panteisme, rasjonalisering av trua og variantar av New-Age. Den sylskarpe sondering mellom Guds vesen og Guds energier. Det fyrste er utilgjengeleg, det skapte kan aldri verte Skapar. Det andre kan vi få del i for å verte guddommeleggjorde.

    Gud er alstå ingen ide i mitt hode eller brus i mine kjensler, men ein distinkt person som har teke bustad i min kropp der eg kan møte han i eit reinsa hjarte og samtale med han. Når det er sagt vil både mine kjensler og intellekt verte guddommeleggjort i dette møtet, og det kan det verte mykje glede og fryd og opplyst tanke av.

    Eg har til no tenkt om hjartet som ein metafor, eit symbol og sidestilt det med mitt sinn og tankeverd og kjensler, men monn det? Monn det er slik at vi faktisk skal tenkje bokstaveleg om uttrykket: Gud i vårt hjarte. Og for å forlenge tanken til kyrkjelyden som nettopp er kroppsleg – kva er kyrkjelyden sitt hjarte? Har nokon framlegg til eit svar?

    Vår lekam er altså ein bustad for Anden, altså ikkje tanken, sinnet eller fantasien. Om eg tenkjer at Gud berre er ein ide i mitt hovud er eg eigentleg panteist, for då er Gud eigentleg meg. Eg seier at då er Gud skapt, og slikt vert det mykje teologisk surr av. Men Gud har altså teke bustad i meg, utan at han har blitt meg og utan at eg har blitt han, men likefullt er vi eitt.

    Alt dette står ikkje motsetnad til den synlege kyrkje, men stadfestar at det åndelege kan berre eksistere sameint, (men ikkje samanblanda) med det fysiske. Utan kropp, inga tempel for Den Heilage Ande.

  6. Det er sant det at Gud har tatt bustad i oss som er døypte til hans namn fysisk. Og hjarta er i bibelen og ortodoks tradisjon staden der menneskeleg kunnskap, kjensler og avgjersler finn stad. (Jes, 65,14). I evangeliet er hjarta også ei slagmark mellom gode og vonde tankar. Paulus ser hjarta også som intstrumentet me kan tru med gjennom Den Heilage Ande. Så i tillegg til at Guds bustad i oss er fysisk, handlar det som skjer i hjarta tydelegvis også om det mange vestlege ville kalla rasjonelle ting. Men det trur eg vitnar meir om vår vestlege skolastiske tradisjon, det at den romersk-katolske kyrkja (i alle fall i ein periode) slutta å bruka hjarte-terminologien då dei fann det å vera unøyaktig. I staden ville dei dela det opp i det som skjedde i intellektet, viljen og kjenslene. Dei ortodokse fann denne tilnærminga for rasjonalistisk, og haldt fast på hjarte-terminologien. Men oss vestlege blir lett forvirra sidan me er opplærte i ein kultur som snakkar meir om vilje og kjensler enn om hjarte.

    Elles har eg lese ein del i Filokalia, og synest det er ei av dei mest fantastiske bøkene eg har begynt på. Eg har bok 1 og 4, men på langt nær lest alt. Når det gjeld spørsmålet ditt om kva som er kyrkja sitt hjarte, synest ikkje eg det er så viktig. Når ein snakkar om kyrkja sitt hjarte må ein vel vera over på det metaforiske planet? Då er min haldning det at eit språkleg bilete ikkje bør dragast for langt. Men kan hende finst det eit svar som eg ikkje kjenner til?

  7. Nei, du har jo rett i at dette med Kyrkja sitt hjarte blir litt kunstig, det var berre ein open tanke i høve til lekamstanken.

    Det er interessant at austkyrkja har halde fast på hjarteterminologien. Det blei litt aha for meg at å ha Kristus i sitt hjarte ikkje er det same som min tanke eller mentale funksjonar og reaksjonar.

    Som eg skriv kan dette bli ein raffinert form for panteisme. Det har vore problematisk for meg når intellektet eller viljen eller kjenslene har kollapsa, altså ein veldig uklår grense mellom Gud og eg-et.
    Men her er mykje som er vanskeleg å definere – sjelen, ånda, sinnet, samvitet, det er liksom litt luftig alt saman.

    Nyare forskning pønskar på om nervecellene i magen har litt av same strukturen som hjernecellene, at det foregår faktiske tankeprosessar i magen. Jødane meinte sjelen var i blodet. David klagar over at Guds ord stikk han i nyrene. Vi har redusert alle tankeprosessar til hjernen, ja knapt det, kun til venstre hjernehalvdel. Ja, knapt nok det, kun til dei kognitive sektorane.
    Om eg skal setje det veldig på spissen i møte med rasjonell teologi.

    Men no har vi vel kome eit stykke frå utgangspunktet på denne strengen. Det var vel dogmene sin selvsagt plass i troen i forhold til kjensletyranniet det starta med.

    Fyrst lærte eg å telje. Så lærte eg addisjon. Etter kvart forsto eg hensikten med sinus og consinus og kunne nytte dem. Eg veik aldri frå dogmene i multiplikasjonstabellen, ein kvar formel står ved lag, men ein dag kunne eg seie: Pythagoras er vakker.
    Nokre matematiske dogme har eg enno ikkje forstått, langt mindre kan eg gjere meg bruk av dem, men så var det heller ikkje eg som gjevnaden å formulere relativitetsteorien. Det finnast gigantar i kyrkjehistoria vi aldri kan matche.

  8. Vel talt, Magne! Eg har ikkje så mykje å leggja til, anna enn eit apropos: for meg er freistinga den rasjonelle – det er lettare for meg å setja meg ned å lesa tunge ortodokse bøker om bøn enn å faktisk setja meg ned og be. Ikkje slik å forstå at eg ikkje får mykje ut av å lesa åndeleg litteratur, for det får eg, men det kan nesten bli eit substitutt for det eg eigentleg hungrar etter – nemleg Gud. Alt kan koma i vegen for hjartekontakten med Gud dersom me let noko ta overhand.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s