Vårt kulturoppdrag som kristne

I dagene 27. og 28. mai arrangerer Kirkelig Fornyelse i Bergen de årlige Arbeidsdagene. Temaet for årets ekumeniske konferanser er: «Kirken i kulturen – kirken for kulturen. Før man – med Ole Hallesby – forkaster at vi som kristne har et kulturoppdrag, bør vi besinne oss på hva som måtte mens med «kultur»

Begrepet har sin opprinnelse i Opplysningstidens tankegods. I det 18. og 19. århundres Europa mistet førmoderne institusjoner som kirke og familie sin innflytelse over livsførselen og man søkte en ny terminologi som begrunnelse for det sosiale samkvem. Under romantikken kom så ordet kultur i bruk for å betegne menneskets skapende krefter. Samtidig begynner man ikke minst i tysk åndsliv å diskutere hva kultur egentlig er. To store navn angir to hovedretninger i kulturforståelsen..

J.F. Herder forstår kultur som et ord for å beskrive hvordan et folk finner sin identitet gjennom felles språk, historie og religiøse overleveringer. Alle folk er bærere av en kultur som former dem og holder dem sammen. Begrepet kultur betegner da «vi-følelsen» – det som gir et samfunn sammenhengskraft. Alexander von Humboldt forstod derimot kultur som et kvalitativt begrep. Kulturen tydeliggjør et dannelsesideal som holdes i hevd av kulturmenneskets kunnskap og forfinede livsfølelse. I neste omgang kan også et bredere publikum få del i kulturen gjennom smaksmessig veiledning fra kunstkritikere og lærde skjønnånder. Denne kunst og kultur kommer offentlig til uttrykk i kunstmuséer og teatre som «templer» for opphøyde følelsesinntrykk.

En kreativ spenning mellom det folkelige kulturliv og en elitær «finkultur» stod ved lag inntil sekstiåtter-generasjonen lanserte «det utvidede kulturbegrep». Radikale krefter anså det gitte kulturlivet som en legitimering av det borgerlige samfunn. For å fremprovosere et brudd med fortiden og skape en ny basis for samfunnet lanserte man tanken om kultur som et politisk prosjekt. «Kulturpolitikken bør være et virkemiddel og kulturaktivitetene et ledd i en sosialistisk samfunnsforming», het det i Bratteli-regjeringens Stortingsmedling (nr 52, 1973-74 s 22). Etterhvert skulle imidlertid den samfunnsomformende målsetning avsvekkes og kulturbegrepet underordnes et mer prosaisk trivselsideal. Det utvidede kulturbegrep gjenstod til slutt som tilbud på aktiviteter i «fritids- og privatatmosfæren» basert på statlige overføringer av «kulturmidler» som skal sikre alles rett til å bruke kultur i fritiden.

Endringen av kulturforståelsen fra samfunnsomforming til «egenaktivitet» avspeilte en ny livsfølelse. Drømmen om at politiske tiltak kunne skape et fremtidig lykkesamfunn ble bit for bit nedskalert til individets ønske om selvrealisering. Tanken om kulturen som et omfattende mønster i samfunnslivet måtte derfor oppgis. I stedet blir kultur privatisert som «cultural experience».- en selvbegrunnet opplevelsestilstand av hva individet her og nå opplever som verdifullt for seg. Bratteli-regjeringens kulturforståelse ble på sytti-tallet oppsummert med ordene: «Enhver blir salig i sin hobby». Kulturen har ikke lenger noe almengyldig å si om menneskelivet. Kulturens eneste sammenbindende bånd er det emansipatoriske; viljen til forandring legitimerer ethvert nytt uttrykk.

En opplevelsesbasert kulturforståelse åpner hverken for tanken om kulturens sammenhengskraft eller et kulturelt dannelsesideal, en kvalitativ målestokk, som kan veilede i valget av «kulturytringer». I stedet må «kulturlivet» nøyes med å leve på sentimentalitet og klisjéer.

Det neste spørsmål blir: Hva betyr dette tomrom for troens vilkår i vår samtid? Gjenfinner vi ikke alt for ofte den samme sentimentalitet i kristne miljøers valg av uttrykksformer? Har vi ikke som kristne en åndelig rikdom som kan lege samtidens tomhet? I dagens kulturelle kaos tvinges vi som troende til å sette kristendommens kulturbærende oppgave på dagsordenen. På sin ferd gjennom tiden kan den kristne kirke ikke unndra seg et medansvar for det som former samfunnet omkring henne. Tyngden i denne forpliktelse og grensene for vår engasjement vil være teamet for årets Arbeidsdager. Velkommen skal du være!

Biskop elect. Msgr. Roald Nikolai Flemestad. Innlegget stod også på trykk som kulturnotat i Dagen torsdag 19. mai

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s