Hill deg, Maria

Det er kanskje delte meiningar om bøna somme av oss ber like etter messa: Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg, velsignet er du iblant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime. Amen.

Årsaken til det handlar ikkje så mykje om teologisk usemje: Sidan Jesus avskaffa døden på krossen for dei som trur, er det like naturleg å søkja forbøn hjå Guds heilage (som altså lever) som hjå ein god ven. Å fornekta det er å fornekta ein viktig del av Jesu forsoningsverk. I staden er det meir ein diskusjon om kva som høyrer til i messe-konteksten. Fyrste delen av bøna er reint bibelsitat, men andre del er komponert av den nederlandske jesuitten Petrus Canisius i 1555. Ein kan såleis argumentera for at delar av bøna ikkje er ein naturleg del av den felleskyrkjelege arven.

Men grunnen til at eg nemner dette no er at eg kom over ein spesielt vakker versjon av bøna tonesatt av Johan Sebastian Bach og Charles Gounod. I alle fall eg gløymer all debatt når eg høyrer Ingrid Kertesi synga denne bøna på latin. Last ned songen HER.

(teksten: AVE MARIA, gratia plena, Dominus tecum. Benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui, Iesus. Sancta Maria, Mater Dei, ora pro nobis peccatoribus, nunc, et in hora mortis nostrae. Amen.)

Ta også ein kikk på det musikalske geniet (og så vidt eg forstår, hengivne kristne) Bobby McFerrin som får heile salen til å synga bøna saman.

Øystein Lid

Advertisements

Familien som verb

Den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven fra 2008 bryter med forståelsen av ekteskapet som en institusjon bygget på biologiske bånd og opprettholdt gjennom sosiale og religiøse sanksjoner. I stedet legges det nå på juridiske premisser en formal ramme om det faktiske samliv som partnerne selv fyller med innhold. Ekteskapet defineres ikke som en gitt ordning, men en kontinuerlig bevegelse mellom to personer. Denne funksjonelle forståelse anser også tilhengerne av loven som et symptom på en større kulturell endring. ”Fra å snakke om familien som en ting, må vi forstå familien som noe vi gjør”, blir vi forklart. Familiebegrepet slik det tidligere er blitt forstått, dekker ikke kompleksiteten i det som faktisk er blitt familiens situasjon i dagens samfunn. Følgelig må ”familiebegrepet gjøres om fra å være et substantiv til å bli et verb”. (A. Øfsti 2009).

Endringen av familieforståelsen fra substantiv til verb har store filosofiske implikasjoner – ja, reiser egentlig spørsmålet om hvordan vi forstår virkeligheten omkring oss. Påstanden om at begreper ikke evner å forklare vår livsverden, ble ved middelalderens utløp hevdet av en filosofiske retning som kalles nominalismen. Tilhengerne av nominalismen gjør gjeldende at ordenes virkelighet aldri går utover det å være ord – nomen. Et begrep har ingen virkelighet utover det å være predikatsord og betegner derfor ikke en «ting». Begrepene utgjør kun en form for billedtale for å beskrive den erfaringsvirkelighet som sansene gir oss. Men ettersom sanseerfaringen kun uttrykker den enkeltes opplevelse av virkeligheten der og da, er det begrenset i hvilken grad man kan generalisere de forestillinger som dannes på denne måte. En hund kan sanses, men ordet «hund» dekker i seg selv ingen realitet. Det er kun et ”navn” for å betegne de hundene som man har tidligere erfart eller nå ser omkring seg.

Avvisningen av ordenes evne til å generalisere får til følge at virkeligheten ikke kan beskrives i form av helheter eller formål. Kun det særegne – det partikulære – har feste i virkeligheten. Denne innskrenkning gjelder også vår etiske tenkning. Hvis vi ikke kan bruke ord og begreper til å argumentere for helhetlige sammenhenger eller formål, vil også etiske spørsmål måtte besvares på bakgrunn av kunnskap hentet fra enkeltmenneskets livserfaring. «Det gode» er det som jeg opplever som godt for meg. Derved fremstår ikke fornuften, men viljen som sentrum i menneskets livsorientering. Individet må styre sin livsførsel ved å søke den frihet som gjør det mulig å virkeliggjøre seg selv i pakt med egenviljen.

Det er denne rett til selvrealisering som ligger til grunn for forståelsen av familien som verb. Den nye ekteskapsloven tar utgangspunkt i individet, ikke i samlivet. Selv om ekteskapet omtales i substantivisk form, fremstår det som et predikatsord for å betegne om en slags fortløpende hendelse mellom to mennesker uten sideblikk til biologiske bånd eller varige forpliktelser. Det betegner altså ingen gitt orden samtidig som ord som «mann» og «kvinne» er redusert til kjønnsroller i et kombinatorisk samspill som like gjerne kan bestå av to av samme kjønn.

Vi står her overfor en virkelig dramatisk sosial endring. Forståelsen av individet som samfunnets grunnkategori utvisker ekteskapsinstitusjonen Frem til nå er nettopp samlivet mellom mann og kvinne forstått som kjernen i samfunnslivet. Bruddet blir ikke mindre ved at det også innebærer en avvisning av Bibelens tale om kjønnspolariteten som en gudgitt orden i skaperverket.

Generalvikar Fr. Roald Nikolai Flemestad. Innlegget står også på trykk som kulturnotat i dagens utgave av DagenMagazinet.