Historisk god pressedekning


Faksimile frå DagenMagazinet
Den nordisk-katolske kyrkja har hatt nærmast historisk god pressedekning denne veka, spesielt dersom ein tel med lesarinnlegg. Torsdag 24. mars merkte seg ut med omsyn til DagenMagazinet. Fr. Asle Dingstad skreiv eit lengre lesarinnlegg som blei plassert på side 3 i avisa i kjølvatnet av DENNE SAKA som hadde stått på trykk i same avis nokre dagar før. Dessutan var generalvikar fr. Roald Nikolai Flemestad representert med eit langt innlegg sentralt plassert i avisa om konsekvensane av dommen i Krusifiks-saka, og tidl. redaktør Johannes Kleppa kommenterte fr. Ottar Mikael Myrseth sitt innlegg frå fredagen før.

Fr. Roald sitt innlegg kan lesast i fulltekst på nettsida vår.

Johannes Kleppa kan ein lesa ved å trykka på biletet til høgre:

Fr. Asle sitt innlegg gjengir me her:

Alternativt tilsyn – noen presiseringer

Jeg sier ikke at det er umulig for Den norske kirke å tilby alternativt tilsyn til Carissimi-prestene og deres menigheter i og for seg. Fra en side sett kunne jeg også ønske at det ville skje, siden min sympati uforbeholdent ligger på deres side. Men det jeg har sagt – og mener – er at det er umulig under forutsetning av at Den norske kirke står fast ved sin selvforståelse og sitt syn på bispeembedet som enhetens embede, slik det har kommet til uttrykk gjennom flere uttalelser, blant annet i Lærenemdas dom fra år 2000 i den såkalte Tunsberg-saken. Og det må vel også innrømmes i ærlighetens navn at en slik ordning heller ikke ville være mulig innenfor en kirke med de kirkelige kvalitetene som Carissimi-prestene ønsker seg, hvis en da ikke mener at bispeembedet er unødvendig og at menighetene er uavhengige og selvstendige. Men da er det vel heller ingen mening i å kreve alternativt, biskoplig tilsyn?

Nå har jeg rett nok sett at en av biskopene mener at problemet med prester som bryter kommunionen med biskopen sin kunne løses med å usynliggjøre konflikten med en type kirkelig gjemsellek. Men en slik kirkelig pragmatikk er vel heller ikke den beste måten å ta sin egen kirkes åndelige enhet på alvor?

Jeg fastholder derfor at det på bakgrunn av Lærenemdas dom fra 2000 ikke har vært realistisk å tenke seg noe alternativt biskoplig tilsyn. Dommen sier nemlig utvetydig at det ikke er mulig for en prest å tjenestegjøre i DNK uten i kommunion med sin biskop. Det måtte i tilfelle skje på bakgrunn av at den aktuelle biskopen ble ansett å være vranglærer. Men noe slikt har aldri kommet på tale, i hvert fall ikke offentlig. Selv om biskop Osberg den gang representerte et mindretall med sitt homofilisyn, sto hele bispemøtet bak kravet om min avgang. Osberg ventet faktisk i tre år før han søkte en ”endelig løsning”, før han kunne si til meg med full dekning i bispemøtet: ”Bruddet med meg, Asle, er nå å betrakte som et brudd med alle biskopene!” Det var på denne bakgrunn han så reiste spørsmålet om min avskjed og senere, i tråd med mitt eget ønske, bidro til at saken ble behandlet i Lærenemda. Det var med andre ord allerede på det tidspunktet – før behandlingen av homofili som et rent lærespørsmål – klargjort at spørsmålet ikke var kirkesplittende. Det blir også utvetydig stadfestet i dommen fra år 2000. Til tross for forskjellige syn på homofilt samliv er altså kirkens enhet bevart. Osberg hadde vurdert stemningen i bispemøtet rett. Kirkens enhet var ikke truet. Det holder ikke å si at enheten er bevart bare i det ytre. Når biskopene står i kommunion med hverandre, det vil si er felles omkring alteret, synliggjøres en indre, åndelig enhet som ikke er brutt. Slik må det forstås i saklighetens og ærlighetens navn. Så må vi gjerne ha sympati for de biskopene som fortsatt står for (og kjemper for?) kirkens klassiske lære, men samtidig er det disse som for Crissimi-prestene og for alle andre som vil beholde kirkens åndelige integritet som representerer den største faren. Hvorfor? Jo, fordi de legitimerer vranglæren i kirken. Ved å rette baker for smed går de vranglærens ærend. Men altså, hele tiden under forutsetning av at de selv mener det er vranglære, noe de altså ikke gjør siden de fortsatt er i kommunion med biskoper med avvikende syn. I følge disse er kirkens enhet bevart. Og den synlige enheten kommer til uttrykk gjennom at prestene står i kommunion med sin biskop, og biskopene med hverandre. Slik er Den norske kirkes selvforståelse og det er ut fra den kirken taler og handler – og behandler sine protestprester. Vi kan gjerne legge til – dessverre.

Hvordan er det så mulig å tro at Den norske kirke kan tilby alternativt biskoplig tilsyn? Hva skal til for å overbevise dem som fortsatt håper, at det ikke vil skje? Om en av biskopene selv hadde brutt ut, ville situasjonen ha vært en helt annen. Men da snakker vi vel ikke lenger om alternativt tilsyn, men om to kirker som ikke er i kommunion med hverandre. Og det toget har for lengst gått – eller?

Fr. Asle Ambrosius Dingstad

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s