KIRKE I FRITT FALL

Vi leser i dagspressen at færre går til søndagsgudsjeneste enn før. Undersøkelser viser at Den norske kirke som majoritetskirke har mistet en tredjedel av sine aktive kirkegjengere (se bl.annet Vårt Lands nettavis).

Spørsmålet er hva man skal gjøre for å snu denne trenden. De fleste svar på det spørsmålet ligner på det prest Frode Magnar Andersen gir til NRK: – Det å gå på gudstjeneste hver søndag er ikke så naturlig som det var tidligere, sier prest Frode Magnar Andersen. Han tror det er viktig å fornye gudstjenestene slik at folk ønsker å komme oftere. – Dette gir oss også utfordringer som kirke i forhold til det å lage gudstjenester som folk kjenner seg hjemme i, sier Andersen.

Søndagens tekster (1.søn i faste) handlet om djevelens fristelser. Én fristelse er å tilpasse Guds åpenbaring til de rådende trender og kulturelle forhold. Dermed bygges menigheten på premisset om å tekkes mennesker og ikke Gud. Menneskers følelser kan man ikke stole på, derfor vil mennesker ikke komme oftere til kirken om man omgjør Gudstjenesten til en servicetjeneste. Men i en virkelig Guds – tjeneste, vil Gud selv være til stede, fordi han holder sine løfter. Da vil også folket komme.

Et ordtak sier «Never change a winning horse». Som en liten kirke som håper om vekst skal vi i Den nordisk katolske kirke holde fast på den liturgiske overleveringen vi har med stor stolthet; på de tradisjonelle formene og på liturgiens språk. Den hellige ånd har gjennom den liturgiske tradisjon båret kirken frem til idag. Og Gud vil fortsatt bære oss frem, om vi holder fast ved det Han har gitt oss. «Forståelse», «følelse» og «tilpassning» er tapende hester, og de bør byttes ut så snart som mulig hvis Kirkene i vestlig kultur skal ha et håp om å overleve.

Fr. Johannes Hvaal Solberg, prest ved St. Justin Martyr misjon i Trondheim

Advertisements

3 responses to “KIRKE I FRITT FALL

  1. All den tid vi trur at kyrkja tilhøyrer folket og ikkje vår Herre og Frelsar, Jesus Kristus, så vil fokuset vere feilretta. Og ei kyrkje som tek mål av seg til å famne alle, vil smuldre opp, fordi ho ikkje har auga feste på trua sin opphavsmann og fullendar.

  2. Tallenes tale er ikke så klar som VL-artikelen hevder.

    Ja, det er små nedganger, men hvis man ser i 10-års-perspektiv er det kunn ett av tallene som underbygger artikelens konklusjon: dåpsprosent.

    La oss ta de andre 3 tallene:
    Medlemstallet for 10 år siden var høyere enn reelt. Dette var fordi departementet lagde kirkens medlemsregister ved å ta folkeregisteret og «vaske» ut noen man kunne vite ikke var medlem. Dette ble ikke gjort godt nok, og det er først etter at alle medlemmer ble gitt valgkort, og de kunne si ifra at de var feilregistrert at vi kan begynne å nærme oss reelle tall.
    Når det gjelder konfirmasjonsprosenten er det større variasjon mellom 2009 og 2010, enn mellom 2009 og 2000, altså ligger det innenfor det man kan regne med som års-svingninger, og ikke nokk til å bygge en trend-analyse på.
    Det samme gjelder gravferdsprosenten, og her var det faktisk høyere tall for 2009 enn for 2000.
    Så konklusjonen er at statistikken ikke gir grund til å si noe særlig om lange tendenser annet enn andel av barn som blir døpt.

    Dette betyr ikke at vi ikke skal bry oss om tallene, og spesielt dåps-prosenten bør gi grunn til å se på hva vi kan gjøre, men samtidig er det viktig å samtidig glede seg over at så mange som 2/3 av ungdommen ønsker å stå i kirka, og nesten 4/5 av befolkningen ønsker å være medlem av DnK.

    Jeg var i en dåp i tyskland nylig, og der kom jeg i samtale med en pastor fra Skottland. Jeg huska ikke de nøyaktige tallene, så jeg sa vel ca. 60% dåp og, 50% konfirmanter og 70% medlemmer. Han syntes dette var astronomiske tall, både i forhold til den skotske kirken, den engelske og andre han kjente til.

    En kollega av meg liker å fortelle om en VG-utgave fra 80-tallet. Det var rett før påske, og to overskrifter handlet om hvor få som gikk i kirken og hvor mange som dro på fjellet. Tallene som lå til grunn for disse to artiklene var at bare ca. 30% gikk i kirka, mens hele 15% dro på fjellet.
    Statistikk kan brukes til så mangt, og brukes som regel til å bekrefte et verdensbilde man allerede har.

  3. Hei Andreas,
    jeg er ikke så opptatt av statistikken her, men hvordan kirkeledere forholder seg til det de opplever (!) som en nedgang i besøk og engasjement i menighetene. Poenget mitt var å peke på argumentet «mindre folk kommer» fører til «mer tilpasning». Jeg mener det er feil vei å gå. Jeg sier ikke at kirkene våre heller er fulle av folk, men jeg tror at Gud vil være trofast mot oss og skape vekst, hvis vi viser oss trofaste mot den overlevering vi er gitt.

    Forøvrig tror jeg nok man må kunne peke på at kristendommens innflytelse i vår kultur er nedadgående, uten at dette kun er «å bekrefte sitt eget verdenbilde»… Relativt sett er kanskje oppslutningnen stor, men en liten tur ut i «det vanlige liv» viser vel at kirken (i norge er det DNK..) er meget fraværende fra folks referanser. Er du uenig i det?

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s